18. januar 2023: Det er klart vi skal ha beboerparkering!

Hvert sted beboerparkering blir innført, bryter diskusjonene ut. Noen vil ha det, andre vil ikke ha det. Noen hater biler, andre elsker dem. Ikke minst reagerer mange på at gjøkungen Oslo kommune aldri blir mett, men må stadig ha mer penger. Det er ikke vanskelig å være enig i denne undringen. Vann- og avløpsavgiften skal økes med 17 % hvert år de neste fire årene. Moms kommer på toppen. Søppeltømming øker med 12 % i år. Flere må betale eiendomsskatt. Flere må betale mer eiendomsskatt. I tillegg har strømmen blitt bloddyr, og kommunen eier Hafslund som håver inn hundrevis av millioner på strøm mens innbyggerne flås levende, bompengene galopperer av sted, matprisene fyker i været med rakettfart samme hva dagligvarebransjen hevder, renteøkningene har stått i kø og ingenting tyder på at det stopper med det første. Å toppe dette med avgift for beboerparkering er ikke akkurat et vinnende sjakktrekk. Mer og mer av pengene våre går til å mate kommunen og de utallige budsjettoverskridelsene. Les hele innlegget...

3. februar 2021: Å svømme med armene innover

Jeg innrømmer at jeg er tilhenger av beboerparkering. Villparkering har alt for lenge herjet med bomiljøer og skoleveier, og det har alltid vært den sterkeste som har vunnet. En sjuåring på sparkesykkel har ikke en snøballs sjanse mot et førti tonn tungt vogntog.

Slik kunne skoleveien for førsteklassingene se ut tidligere,
og bare de færreste ønsker seg tilbake til den tiden.

Den sikreste måten å bli belønnet på har vært å ta seg til rette, og så lenge bilene sto lovlig parkert, var det ingen som kunne si eller gjøre noe. Sommerkvelden kunne bli skyggelagt av en toetasjes turistbuss som parkerte nærmest oppi hagemøblene. Å få en tankbil fra Esso med 25 tonn høyeksplosiv bensin under soveromsvinduet var ikke den beste sovemedisinen. Transportfirmaer brukte skoleveien til seksåringene som lasteterminal, folk har eid et tosifret antall kjøretøyer i gata, de færreste EU-godkjente. Utleie av bobiler, oppstilling av bruktbiler fra bilforhandlere, svart utleie av garasjer, skraphandlere som brukte gata til oppbevaring av søppel og skrot, horder av reisende som parkerte gratis, tok flybussen til Gardermoen og ble borte i tre uker. Å jo, det er ingen tvil om at beboerparkering har ryddet opp og gjort det betydelig sikrere å ferdes gatelangs for store og små samtidig som bomiljøet har blitt langt hyggeligere. Dessuten er det betryggende for mange av oss å vite at brannbiler ikke blir hindret under utrykning, for det brenner tross alt i snitt én gang årlig i dette vesle området. Les hele innlegget...

20. juni 2018: Når Bilen bestemmer

I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.

For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.

I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.

Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.

Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.

En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.

Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.

Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?

Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.

Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!

For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.

«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»

13. desember 2017: Nyttårsforsett for politikere

Mitt inntrykk er at politikere ikke klarer å tenke lenger enn til neste valg. Det vil si to år fram i tid. Med så kort tidshorisont har nyttårsforsetter begrenset verdi for dem, hvilket sikkert er grunnen til at mitt inntrykk også er at politikerne unngår nyttårsforsetter av alle slag. Jeg tillater meg likevel å foreslå ett forsett som gir retning og som kan bidra til et godt valg for det partiet som griper muligheten.

Forsettet er såre enkelt: Ta vare på de gamle boligområdene i byen. Forsettet krever imidlertid litt forklaring, og la meg begynne med å fortelle litt om bildet som følger denne Onsdagspihlsen. Det er tatt på Hellerud, og viser deler av en lang tarm med parkerte biler. Tarmen går nesten helt tilbake til Godlia stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård. Her står det biler på begge siden av gaten, det er trangt, det finnes ikke fortau og skoleungene må gå midt i gaten der en ilter bilist legger seg på hornet. Unna vei! Trafikksikkerhet er et ord som ikke engang finnes i fremmedordboken, selv om bydelen aldri så mye er godkjent som «trafikksikker.»

Det har blitt sånn fordi vi skal reise kollektivt og fordi bilismen skal strupes. Det er i utgangspunktet en edel tanke, men som altså har fått utilsiktede konsekvenser. Bilister kjører så langt det lar seg gjøre, og når det ikke lar seg gjøre lenger, parkerer de bilene ved beste mulighet. I dette tilfelle Hellerud T-banestasjon, som byr på to t-banelinjer til sentrum. Så hører vi Ruter juble over hvor mange passasjerer t-banen har fått, men dessverre hører vi ingenting om at konsekvensen er at boligområder, skoleveier og gangarealer er omgjort til livsfarlige parkeringsplasser der den sterkestes rett gjelder. Den politiske viljen til å ofre boligområdene på kollektivtransportens alter er åpenbart stor, og den kommer til å bli mye større når stadig flere områder sperres for parkering. Jeg har ikke noe imot at parkeringsmulighetene begrenses, men det er ingen løsning å flytte parkeringen for å gjøre ett boområde bedre og et annet mye verre. Det er et nullsumspill og vi har i realiteten ikke vunnet noe som helst.

Aker sykehus har innført et nytt parkeringsregime og det er ikke spesielt populært blant ansatte fordi det koster penger. Derfor lar de ansatte være å parkere på Aker sykehus og parkerer i stedet inne på de nærliggende boligområdene. Hva er det som er så mye bedre med å parkere på trange veier uten fortau i stedet for dedikerte parkeringsplasser? Fengselsskolen på Teisen hadde til og med oppslag i korridorene der de ba elevene parkere i boligområdene rundt skolen i stedet for på skolens egne parkeringsplasser. Hvorfor skal ikke Aker sykehus og Fengselsskolen ta ansvaret for sin egen dritt i stedet for å skyve den over til naboen? Hvorfor skal beboerne betale for fremmedparkeringen og kollektivreisende med et farligere bomiljø?

Det er sånn mange andre steder også, sånn som Gamle Furuset, Kajekroken, Micheletveien, Ammerud, Lilloseterveien, Høybråten. Folk kommer kjørende langveis fra, parkerer i boligområdene for å reise med kollektivtransport til sentrum. Denne iveren etter å tilrettelegge på bekostning av boligområder kan komme til å koste dyrt, bare se til Hamar. Der fikk By- og bygdelista 27,2 prosent oppslutning ved forrige kommunevalg.

Det handler ikke om bilene står lovlig parkert eller ikke. Det handler om vi skal leve eller om vi bare skal bo. Gatene er ikke bare gater, de er fortauer, joggeløyper, lekeplasser, skateramper, rulleskøytebaner, skiløyper, møteplasser, ja, gatene er oppholdsrom av mange forskjellige slag. Her kommer gamle mennesker gående, med eller uten krykker eller rullator, på vei til butikken for å kjøpe melk og Dagblad for i dag. Her rusler alle hundeierne morgen, middag og kveld for å lufte hundene sine, slik at de, det vil si hundene, skal få gjort sitt fornødne, og møte andre hunder, og slik at hundeeierne kan møte andre hundeeiere, småprate og utveksle informasjon, om siste nytt. Her myldrer skoleungene hver dag, fram og tilbake. Og når leksene er gjort, skal ungene ut og leke med vennene, de skal sykle, stå på rulleskøyter, kjøre skateboard eller sparkesykkel, de skal hoppe tau og paradis, leke sisten og pling-plang-blikkboks, spille danka. Voksne har sine faste joggeturer, og utallige er de som har sine spaserturer og som bruker utrolig lang tid på den vanlige runden, fordi de treffer så mange som skal hilses på og snakkes med. Og om vinteren går ungene gjerne på ski, dersom det er snø nok.

Det er ikke sånn at vi kan bo i «arealeffektive» torommere alle sammen, selv om grådige utbyggere har klart å innbille politikere at dette er veien til salighet og lykke. Familier vokser ut av trange leiligheter og trenger et større sted å bo. Et rekkehus, en halvpart av en tomannsbolig eller enda bedre, slike boliger som praktisk talt ikke bygges lenger, men som tross alt utgjør en viktig del av byen. Høybråten, Gamle Stovner, Risløkka, Refstad, Grefsen, Røa, Smestad, Oppsal, Ulsrud – eksemplene er mange. Oslo må ha et bredt utvalg av boliger fordi byen har et bredt utvalg av innbyggere, men nå for tiden bygges hovedsakelig boliger til ett segment og snart må alle som vil ha en arealeffektiv toroms ha kjøpt en arealeffektiv toroms. Derfor må det finnes boligområder til alle dem som ikke har lyst til å bo på skyggesiden i sjuende etasje i en betongørken. Det må finnes boligområder der folk kan ta med seg kaffekoppen ut i hagen, der ungene kan plante poteter og lære seg hvor maten kommer fra, der de kan lage snømenn med gulrotnese, kort sagt – boligområder tilpasset det faktum at det er flest hverdager i et år og at mange av byens innbyggere faktisk prioriterer et sted å leve framfor shoppingturer til europeiske storbyer. Noen ganger mistenker jeg politikerne for bevisst å mishandle de gamle, etablerte boligområdene bare fordi det er nye tider og fordi det skal være en menneskerett å bo i Oslo.

Men husk én ting: Alle som bor i de områdene som blir stadig mer mishandlet er ikke bare innbyggere. De er også velgere. Det er halvannet år til neste valg. Bruk tiden fornuftig!