Stikkord: BMW

14. mai 2025: Teslasker og audioter

Jeg har bakgrunn fra mye rart og forskjellig, og en av tingene jeg har drevet med, er markedsanalyse. Vi var noen som startet firmaet Fire Fakta, det første markedsanalyseselskapet som leverte brukervennlige markedsundersøkelser. Der konkurrentene leverte tall på traktormatet pysjamaspapir, leverte vi på A4-ark og i stedet for haranger med tabeller fikk kundene visuelle søyler, grafer og pannekaker. Det gikk bra, Fire Fakta overtok MMI som ble Synovate, og heter i dag Ipsos.

Noe annet vi var først ute med, var gruppesamtaler der våre kunder satt bak et enveisspeil og kunne følge med på hva deres kunder igjen sa om produktene eller tjenestene deres. Markedsanalyse uten filter, kalte vi det. Mang en markedssjef fikk seg en grundig støkk, og flere ganger hendte det at en direktør ringte fabrikken og fikk stoppet produksjonen. Les hele innlegget...

19. oktober 2016: Jeg har forsøkt å kjøpe elbil

Det er visstnok elektrisk bil vi skal ha, for da betaler fellesskapet alle avgifter, moms, drivstoff, parkering og bompenger i tillegg til at vi får lov til å kjøre i kollektivfila. Jeg er blitt fortalt at det er smart å kjøre elbil, derfor bestemte jeg meg for å forsøke å kjøpe en.

Jeg stilte ikke veldig store krav til bilen, men noen måtte den nødvendigvis oppfylle. For det første måtte den klare å kjøre tur-retur hytta i Indre Østfold i vinterferien, fordi det ikke finnes ladestasjoner underveis eller lademuligheter på hytta. Dessuten må jeg få tatt én tur på butikken i løpet av den uka. I praksis betyr det at kravet er en rekkevidde på minimum 160 kilometer. Om vinteren. For det annet måtte den ha en viss bakkeklaring ettersom gårdsveien i Indre Østfold stort sett er mye høyere på midten enn den er i hjulsporene, og det er ikke et alternativ å parkere ved riksveien og å gå de siste kilometerne til fots. Og for det tredje måtte den kunne trekke en henger, ettersom det å ha hytte medfører en del praktiske utfordringer som løses best med henger. Og så hadde jeg en budsjettramme på 750.000 kroner. Større krav hadde jeg ikke.

Først sjekket jeg hos Volkswagen
De har en modell som heter eUp. Den har en rekkevidde på 80 kilometer om vinteren, men det er med rekkeviddetallene på elbiler som det er med drivstoff-forbruket på bensin- og dieselbiler. Ønskedrømmer. Vinterkjøring med denne er nok nærmere 40 kilometer når jeg vil ha på varmeseter, varmeapparat, AC, radio og vindusviskere. Dessuten fikk jeg ikke hengerfeste og selv om rekkevidden hadde vært i orden, er det ikke et alternativ å kompensere manglende hengerfeste med å kjøre fram og tilbake for å få med alt.

Dernest sjekket jeg Volkswagen eGolf og det var det samme her. Hundre kilometer om vinteren var drøyt halvparten av hva jeg trengte, dessuten kommer den ikke med hengerfeste, den heller.

Så sjekket jeg hos Kia
Kia Soul finnes i elektrisk utgave, men den går bare 212 kilometer på en varm sommerdag i medvind og med matpakke i følge NEDC-tallene. I praksis omtrent halvparten, og kanskje en fjerdedel om vinteren. Hengerfeste er ikke tilleggsvalg på denne modellen, så morna med deg, Kia.

Nissan Leaf, da?
Jeg har inntrykk av at det vrimler med Nissan Leafer i byen, og selv om jeg rent personlig ikke har sans for utseendet på bilen, forsøkte jeg å sjekke denne også. 125 kilometer i solskinn og varmegrader var ikke på langt nær nok, og når den heller ikke kan leveres med hengerfeste, var det bare å gå videre på lista.

BMW i3 kanskje?
Neida. Ikke hengerfeste og så kort rekkevidde at jeg neppe hadde kommet halvveis på en kald vinterdag med snøvær. Dessuten hadde denne, og for øvrig overraskende mange elbiler, så smale hjul at jeg tviler på at jeg hadde kommet opp bakkene på gårdsveien. Det er nemlig ikke sikkert at bonden på gården gidder å brøyte samme dag det snør, så det har ofte hendt at jeg har vært nødt til å klare meg selv.

Ikke Renault heller
Renault Zoe har 200 kilometer som ideell vinterrekkevidde, men tar forbehold om kjørestil strekning, fart, vær og så videre. I praksis under 100. Og ikke noe hengerfeste.

Citroën c-zero?
Nei. Ikke hadde den mulighet for hengerfeste og om vinteren hadde jeg bare kommet litt lenger enn til bakkene utenfor Fetsund.

Mitsubishi eMiEV?
Nei. I praksis samme bil som Citroen c-zero.

Mercedes-Benz B?
Å nei, da. Verken hengerfeste eller tilstrekkelig rekkevidde.

Tesla?
Modell S har rekkevidden som skal til, men kan ikke trekke henger. Dessuten er den så lav under at en gårdsvei i Østfold er uframkommelig. Tesla modell X oppfyller derimot kravene, den har rekkevidden og kan trekke henger og har bakkeklaring. Problemet er at den koster 1.325.000 kroner av netto utbetalt lønn, det vil si at jeg må tjene omtrent 2.500.000 kroner før skatt for å kjøpe den. Det tilsvarer 5 gjennomsnittlige brutto norske årslønner. Nesten det dobbelte av elbilbudsjettet mitt. Og det for en bil som er fritatt for moms og avgifter! Altså blir det ikke noe av.

Og, for å sammenligne med en omtrent tilsvarende spekket BMW X3 eller Audi Q5 eller Mercedes-Benz GLC, så koster Tesla X omtrent 650.000 kroner mer enn disse. Litt mer enn det dobbelte. Enkelt valg, med andre ord.

Konklusjon
Det finnes faktisk ikke finnes en eneste elbil på markedet som dekker behovet når jeg ønsker å bare ha én bil. Jeg innbiller meg at jeg ikke er den eneste som opplever dette. Til daglig reiser jeg kollektivt, jeg har årskort og alltid billett. Uansett. Men den ene bilen jeg trenger, finnes ikke blant elbilene. Tilbudet er ikke-eksisterende.

Må jeg kjøpe en egen bil, bare for å kjøre i Oslo?
Slik jeg forstår Byrådet, bør jeg kjøpe en elbil for å kjøre i Oslo. For å ha elbil, må jeg altså ha to biler. Men er det spesielt miljøvennlig å kjøpe en elbil ene og alene for å kjøre i Oslo? (Gudene skal vite at vi kan trenge det, nå som Ruter har lagt ned bussen her jeg bor). Så vidt jeg har klart å finne ut, forurenser det like mye å bygge en bil som å kjøre den samme bilen 120.000 kilometer. Gjennomsnittlig kjører vi 13.000 kilometer årlig i Norge, da tar det over 9 år å kjøre 120.000 kilometer. Men siden elbilen er nummer to-bil, brukes den kanskje til halvparten av årlig kjørelengde. Da tar det over 18 år å kjøre 120.000 kilometer, og om 18 år har vi for lengst byttet ut elbilen med en ny. Så hvor miljøvennlig for jordkloden er det egentlig å kjøpe en ekstra bil bare for å putre rundt i Oslogryta? Bidrar Byrådets miljøpolitikk til å forsterke klimaendringene på bekostning av bedre luft i Oslo?

Og én ting til
Washington Post avslørte i forrige uke at mesteparten av kobolt som brukes i de vitalt nødvendige lithium-ion-batteriene i elbilene, kommer fra Kongo. Der utvinnes kobolt av barn og slaver under de mest kritikkverdige forhold. Mens motebransjen kjeppjages for bruk av barnearbeid, slipper elbilbransjen glatt unna. Du vil ikke kjøpe klær fra Hennes & Mauritz hvis du får vite at klærne er sydd av småbarn, men det er altså greit at barn brukes i batteriproduksjon? Og Byrådet i Oslo går foran? Jeg kan si mye om dette, men vil nøye meg med å forundres over at miljøbevegelsen fremmer barne- og slavearbeid.

Vi må se på elbilen igjen
Forsiden på elbilmedaljen er så blank at det knapt finnes solbriller mørke nok til å få øye på baksiden. For medaljen har nemlig en bakside som det er på tide at vi snakker høyt om.

24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.

Men hvorfor skal disse ungene for enhver pris underholdes til enhver tid? Jeg mener, de har vel ikke noe vondt av å kjede seg litt og få erfare at turen til hytta tar fra tre til sju timer, avhengig av kø og kjøreforhold. Det skader dem ikke å kikke på landskapet og gjøre seg opp noen tanker underveis, eller hva? De ser jo nok på skjerm som det er; mobiltelefon, nettbrett, datamaskin og fjernsyn og kan ha godt av å oppdage at verden faktisk er tredimensjonal, også uten 3D-briller.

Joda, ungene mine har også kjedet seg når vi har kjørt bil. De har gnålt om når vi skal spise og om vi kanskje ikke er framme snart. Og jeg har sikkert vært like utålmodig med dem som alle andre fedre. Men jeg har ikke kjøpt videoskjermer for å underholde dem med filmer de likevel har sett hundreogtjuen ganger før.

Nei, jeg fant opp «billeken» – en lek som er tusen ganger mer underholdende enn noe videoskjermen kan tilby. Prinsippet er ganske enkelt, og skriver seg fra den gangen det var morsomt å se reklame på kino. Før reklamefilmene var det lysbilder; og vi «fikk» en reklameplakat annenhver gang. Det var om å gjøre å få en reklameplakat med bilde av dame på, i det minste for oss gutta. Og når løperen til Sverdrup Dahl kom susende over kinolerretet sluttet konkurransen og gjorde vi opptelling. Den som hadde fått flest damer hadde vunnet. Sånn er billeken også.

Bare at jeg har videreutviklet den. I utgangspunktet var det om å gjøre å få flest Saab’er, for vi hadde en Saab på den tiden. Imidlertid var det ganske langt mellom hver Saab, så leken ble ganske kjedelig. Derfor begynte vi med å jazze opp billeken, slik at hver Saab ga ti plusspoeng og hver Volvo fem minuspoeng. Og hvis du var så heldig å få en rød Saab, en sånn som vi hadde, da hadde du vunnet konkurransen, og vi kunne begynne på en ny runde. Da ble det straks morsommere.

Det sier seg selv at denne leken er mest morsom i nærheten av befolkningssentra, for der kommer det biler jevnt og trutt. Ute på landet, for eksempel i Rødberg nord i Numedalen er det betydelig lenger mellom motoriserte kjøretøy. Derfor ble jeg nødt til å utvikle leken videre, slik at den også passet i grisgrendte strøk. Hver bil ga poeng. Enten plusspoeng eller minuspoeng. Toyota gir alltid ti minuspoeng. Det samme med koreanske biler. Hver bobil gir hundre minuspoeng, men til gjengjeld gir hver kabriolet to hundre og femti plusspoeng. Bil med tilhenger gir ti minuspoeng. Biler med campingvogn gir femti minuspoeng. Sånn bil som vi har for tiden gir femti plusspoeng, og nå om dagen er det BMW. Lastebiler og trailere gir femti minuspoeng. Vi fir fem plusspoeng for biler som har kano på taket. Får du en motorsykkel, går du tilbake til null, hvilket kan være en fordel hvis du har pådratt deg mange minuspoeng. Og får du en traktor, så har du tapt og går ut av spillet. Da må du sitte der og håpe at de andre ryker ut snart også. Den som sitter igjen til sist har vunnet, og hvis det er dårlig med traktorer, så er det den med flest poeng som har vunnet. Men får du en veteranbil, en helt ekte veteranbil som en Buick Super fra 1957, da har du vunnet.

Denne leken er mest spennende på svingete veier, for du kan aldri vite hva som skjuler seg bak neste sving. Kan det være en kabriolet? En bobil? Noen ganger blir du skuffet og andre ganger veldig fornøyd. Stemningen i kupeen varierer fra den dypeste depresjon til stormende jubel.

Det skal jo sies at noen ganger kommer bilene i klumper fordi det er en soseladd først i køen som ikke vil slippe forbi dem bak. Da blir det hektisk regning, og noen ganger vi fullstendig ut av det. Da begynner vi like gjerne på nytt igjen, og de som ligger dårligst an har sjelden noe imot det. Spesielt morsomt blir det når vi støter på kolonner av bobiler eller biler med campingvogner.

En utilsiktet bieffekt med denne leken, er at ungene fikk god trening i hoderegning. I en tid der snart ingen klarer å regne ut nittini ganger fem uten å bruke kuleramme av noe slag, kan det være praktisk å kunne hoderegning. Men en tilsiktet effekt, er det sosiale samværet og all kunnskapen som ungene blir tilført. Lære farger. Bilmerker. Logoer. Symboler. Bilturen er en reise, akkurat som livet, og den blir best når vi gjør det sammen. Ikke hver for oss.

Det er fritt fram å forsøke selv. Jeg garanterer at det er morsommere enn å se «Løvenes konge» enda en gang, men dere må selv finne på deres egne regler. Det er viktig at ungene er med på å utforme reglene, for det er også en del av leken. Diskusjonen om hva som skal gjelde og hva som ikke skal gjelde, kan vare helt fra Oslo til Hønefoss. Og da er jo den tiden gått.

Lykke til! Og kjør pent!

Bildet: Får du traktor, har du tapt. Foto: Wikimedia commons.

11. juni 2014: Månen er en gul ost

Jeg har en kalkulator. Den har bare de fire vanlige regneartene, men likevel er det mye jeg kan regne ut og noen ganger fører resultatet til de underligste tankerekker.

I det siste har jeg begynt å regne litt på det med miljøet. Jeg har begynt å lure på hva vi egentlig mener med at vi må redde klimaet på kloden, når for eksempel elbiler får så mange fordeler som de gjør. En av de mest populære elbilene forurenser i praksis like mye som en tilsvarende bil i samme størrelse drevet av fossilt drivstoff. Forskjellen er bare at elbilen ikke forurenser lokalt. Men når du plugger elbilen i veggen, vet du ikke hvor strømmen kommer fra. Så lenge Norge er en del av det europeiske strømmarkedet, kan elbilene like gjerne gå på strøm fra oljefyrte kraftverk, kullfyrte kraftverk, atomkraftverk som fra vannkraftverk. Og om bilen forurenser i Oslo eller Estland er vel egentlig ett fett så lenge dette skal handle om å redde klimaet? For det er vel ingen som tror at når utslippet skjer i Tallinn, så holder det seg der? Eller?

Produksjon av strøm står for 40 % av verdens CO2-utslipp. 68 % av elektrisitetsproduksjonen skjer med fossile kilder. Kull alene står for 40 %. Å subsidiere flere elbiler vil følgelig øke de fossile utslippene, ikke minske dem. Så hvorfor subsidierer vi ikke heller solcelleproduksjon, bølgekraftverk, tidevannskraftverk eller annen fornybar energiproduksjon i stedet?

Når begge bilene forurenser like mye, eller like lite, så bør vel begge bilene få gratis drivstoff, gratis passering i bompengeringen, gratis parkering og ingen årsavgift? Hvorfor skal elbilen få alle fordelene, mens andre ikke får noe? Bør vi ikke belønne alle som bidrar til å redde klimaet på lik linje, enten det skjer på den ene eller den andre måten?

Så var det batteriene. En Tesla skal, etter sigende lagre strøm i 6831 batterier, omtrent som det du har i mobiltelefonen. De første fire månedene i år ble det solgt 2227 biler, hvilket skulle gi 15.212.638 batterier. Går salget like bra resten av året, vil haugen med batterier telle 45.637.911 stykker. Bare i Norge. For meg høres dette ut som et potensielt miljøproblem.
Dessuten er bilen blitt så populær at staten går glipp av store inntekter, og inntektstapet er foreslått dekket ved økt bruk av oljepenger. Da er det ikke mye nullutslipp over en elektrisk bil, med andre ord.

Den største forskjellen mellom elbilister og andre bilister, er at elbilistene har mer enn én bil. Å bygge to biler forurenser dobbelt så mye som å bygge én, også dette er en del av regnestykket. De siste tre ukene telte jeg elbiler på min vei til t-banen, jeg møtte 142 elbiler som til sammen fraktet 147 personer, inkludert førerne. De kjører med andre ord ikke elbil for å redde klimaet.

Samtidig har jeg også begynt å interessere meg for flyreiser. I dag kommer du tur/retur London for mindre enn det koster å ta bussen til flyplassen, så det er kanskje ikke så rart at mange av oss reiser mye. Men hvor mye forurenser du egentlig hvis du flyr? Et splitter nytt Boeing 737-600 brenner av 0,038 liter drivstoff per passasjerkilometer, eller 0,38 liter per mil. Det er det samme som en ny Volkswagen Polo bruker, men forskjellen er jo at når du først flyr, så tar du ut mange flere kilometer i slengen enn du gjør når du kjører bil. Dessuten drar du sjelden alene, slik at drivstoff-forbruket snarere blir 0,76 liter per mil. Det er mer enn en stor SUV bruker, f eks en BMW X5. En helgetur for to til Barcelona tilsvarer å kjøre 8500 kilometer. For å si det på en annen måte: Du kan dra 20 helger til Hemsedal med den samme BMW’en og likevel ha noen liter igjen på tanken. Til sammenligning kjører den gjennomsnittlige nordmann drøyt 13 000 kilometer i løpet av et år, så den ene helgeturen til Barcelona øker de totale utslippene dine med godt over 50 prosent.

Men Barcelona er rett i nærheten. Dit er det snart ingen som drar lenger. Sydney utgjør 64 000 kjørte kilometer, tilsvarende fem års bilkjøring her hjemme, fortsatt i den samme BMW’en. Jeg har til gode å høre om en journalist som antyder at globetrotteren bør ha dårlig samvittighet fordi han faktisk er en miljøversting. Så hvis det er så forbannet viktig å redde klimaet, hvorfor blir flyreiser bare billigere og billigere? Og hvorfor får vi stadig nye insentiver for å fly oftere? Bare på en halvflaske taxfree whisky kan jeg spare inn hele flybilletten til Gdansk?

Eiendomsmeglere forteller at hus i Spania er den nye sørlandshytta. 16 600 nordmenn har hytte der nede og tallet øker kraftig hvert år. Hvis vi sier at familiene i snitt har 4 medlemmer, at de drar til hytta 5 ganger i året og at den ligger i Madrid, midt i Spania, så brenner hver familie av 96 000 kilometer, hvert år. Like mye som de kjører i løpet av 7,5 år med bil, hvilket åpenbart er helt uproblematisk i miljøsammenheng. Ganget med 16 600 hytteeiere får vi 1.593.600.000 (over 1,5 milliarder) kilometer– eller like mye som 122.500 nordmenn kjører i løpet av ett år. Samtidig seiler Mallorca opp som langhelgsfavoritt, det blir 4624 kilometer per person, en tredjedel av årlig kjørelengde. Brent av på en helg. Hallo?

Og så skal jeg føle meg som en synder hvis jeg kaster en plastkork i den grønne posen? Eller? Vent nå litt, kanskje det ikke er så farlig med det klimaet likevel?

Bildet: Katten Stompa sier seg fornøyd med denne firehjulsdrevne, dieseldrevne SUV’en som har samme utslipp som en elbil i tilsvarende størrelse.