Housing Lab på Oslo Met mener vi skal bygge flere boliger der folk vil bo, men overser at hvis vi bygger flere boliger der folk vil bo, så vil ikke folk bo der.
Stikkord: boligområde
28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!
Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.
Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»
Selv om det bygges høyt og tett i dag bygges det likevel ikke så høyt og tett som utbyggerne og mange politikere gjerne vil. Sola står så lavt her oppe mot nord og kaster lange skygger. Vi later jo som om at skyggene ikke skal bli altfor lange og at solskinn ikke skal fremstå som en altfor stor mangelvare, men det er pengene som rår. Ikke solskinnet. Problemet med å bygge høyt er at alle vil bo øverst. Ingen vil bo under den øverste etasjen, men noen er bare nødt fordi de er fattiglapper og ikke har nok gryn. Noen må bo på skyggesidene, som det er overraskende mange av i nye boligområder. Rent bygningsteknisk er det ikke noe i veien for å slenge opp ett hundre etasjer høye skyskrapere på Grorud. Eller på Ammerud, slik at de fire blokkene som står der i dag blir seende ut som små, idylliske bungalower i en karibisk lagune. For saken er, at når vi bygger så høyt tett som vi gjør og det knapt nok finnes et lysglimt mellom husene, kan vi like gjerne bygge nedover. Ned i bakken, der det er like mørkt, eller like lyst, alt etter som. Det er faktisk enda smartere enn det umiddelbart høres ut til.
Da kan vi bygge så mange etasjer vi bare vil. Hundre. To hundre. Tre hundre! Når vi bygger så trangt som vi gjør i dag, spiller det jo ingen rolle om leilighetene ikke har vinduer. De er bare til sjenanse uansett, for du får med deg alle detaljene fra naboenes soverom og vice versa. Da kan det like gjerne være en digital skjerm på plassen vinduene og så kan du selv bestemme hvilken utsikt du vil ha. Gamlebyen i Edinburgh? Kikuttoppen i Nordmarka? Oslo S? En palmeøy i Maldivene? Central Park i New York? Kobbergruvene på Røros? Naturiststranda på Huk? Det er bare å velge, og samme hva du velger blir det uansett bedre enn å glane inn i hvitøyet til dem i naboblokka.
Samme hvor høye husene blir nedover, vil de ikke kaste skygge i retning av en eneste nabo og dermed er det problemet løst. Ikke vil husene synes på overflaten, heller. De vil gli perfekt inn i et hvilket som helst landskap og gi helt nye muligheter der oppe. På taket. Her kan vi anlegge nydelige parker med herlige uteområder, kafeer, konsertscener, klatrestativer, sklier, boccabaner, møteplasser, skatebaner og hva vet jeg. Om vinteren kan det være akebakker, snøborger, kafeer, skøytebaner og langrennsløyper. I dag finnes det ikke plass til noe av dette. Det lille som er igjen av overflateareal etter at husene er reist brukes til bussruter og elbiloppstillingsplasser og åletrange fortau, men det trenger ikke være sånn.
Miljømessig er det en genistrek å bygge nedover, for dette åpner for muligheten av å utvikle og bruke lokal grunnvarme i stedet for fjernvarme. Grunnvarme handler rett og slett om å utnytte det varme laget som allerede finnes i bakken. Ved hjelp av en varmepumpe kan energien brukes til oppvarming av leiligheter og varmtvann. Et typisk borehull i dag er fra 80 til 200 meter nedover og det er betydelig grunnere enn en hundreetasjes blokk. Ikke trenger vi å grave gatelangs i det uendelige for å anlegge fjernvarme heller, slik vi for eksempel gjør i Hellerudveien, der gravingen har skapt milelangekøer i to retninger i snart et helt år. Bare tenkt hvilken enorm forurensing den ene hindringen alene har resultert i! Og to forsinkede busser i kvarteret, i hver retning!
Sånn som vi bygger i dag, blir det egentlig ikke plass til noe som helst. Men det gjør det når vi bygger nedover. En idrettshall? Ikke noe problem! Kino? Klart det! Samfunnshus? Bibliotek? Skatehall? Absolutt! Samme hva vi får lyst til å anlegge på denne tomta, blir det plass! Det er bare å grave dypere! Og tenk hvor praktisk det blir med T-banestasjon, der folk kan gå tørrskodd helt fram. Bygger vi flere blokker nedover ved siden av hverandre, kan de forbindes med tunneler slik at alle kan bruke den samme T-banestasjonen.
Parkeringsplasser vil ikke lenger være en mangelvare, for de første tre, fire, fem eller seks eller syv etasjene kan brukes til parkeringshus. Deler av den øverste etasjen kan være ulåst besøksparkering og beboerparkeringen låses opp med brikken du allerede har i bilen eller ved skiltgjenkjenning. Da vil bilene vil være ute av øye og ute av sinn, men de vil stå varmt og godt, og den forurensende kaldstarten være en saga blott. Parkering gatelangs forsvinner og vi kan plante trær i stedet. Eller etablere fortauskafeer. Eller rett og slett anlegge fortau til fotgjengere.
Ingen andre land i verden har tenkt på å bygge nedover, og Norge kan bli det første landet som gjør det. Dermed vil vi skaffe oss et teknologisk forsprang og vi kan utvikle kompetanse som i neste omgang kan eksporteres. Akkurat slik offshorekompetansen vår har blitt én spydspiss i næringslivet, kan nedoverbygging bli den neste. Ikke vil disse husene bli et mål for terrorister som kommer med fly eller lastebiler, fullastet med sprengstoff heller, hvilket vil gjøre ideen ekstremt populær i store deler av verden.
Dessuten trenger ingen beboere å frykte for høydeskrekk.
Er ikke dette genialt, så vet ikke jeg. Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?
7. juni 2017: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu
De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.
Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.
I Bryn miljøforum har vi invitert et omfattende utvalg av politikere, alt fra samferdselsministeren til ordføreren og byrådslederen til å spise frokost på en veranda i rød sone hos Teisen Park Borettslag. Vi har lovet å diske opp med bløtkokte egg, ristet brød, god ost og annet kjøttfritt pålegg, juice og deilig kaffe, men ingen av politikerne har takket ja til tilbudet. De har faktisk ikke engang takket nei, de har bare unnlatt å svare. Jeg skjønner dem godt, for hvem pokker har lyst til å sitte i rød sone og spise frokost, selv om det finnes titusenvis av mennesker i byen vår som er nødt til det hver eneste dag?
Nå er ikke Teisen eller Ulven de eneste områdene som plages med støy døgnet rundt. På Lindeberg har de også europaveien som nærmeste nabo, men forskjellen er at her ble boligene aldri støyisolerte og at lavblokker og rekkehus ble bygget på midten av syttitallet slik at terrasser, stuer, soverom og utearealer vender ut mot det som har blitt Norges verste støykilde. Husene skulle nemlig bygges så billig som mulig, og det klarte Selvaag med god margin. Daværende byplansjef Helene Kobbe beklaget at boligene ble bygget på denne måten og ordfører Albert Nordengen i spissen for flere andre politikere lovet at Lindeberg ikke skulle utsettes for ytterligere støykilder før E6 var lagt under lokk eller i tunell. Månen er, som vi alle vet, en diger, gul ost, og politikernes løfter mindre verdt enn papiret på rådhustoalettet. I førti år har trafikken økt og Bymiljøetaten har ennå ingen planer om å iverksette tiltak, til tross for at de vedkjenner seg det faktum at dagens støynivå overstiger seksten ganger tillatt grense. Tvert i mot, nå vil de bygge enda flere boliger her, slik at de rikeste i landet kan bli enda rikere. Og helseregninga kan du gjette hvem som skal plukke opp?
Selv om et lokk ble foreslått allerede for førti år siden, kommer det aldri til å komme noe lokk over en eneste veimeter i Groruddalen. Praktisk talt samtlige veikroner og bompenger, inkludert alt som skal kreves inn av oss groruddøler, kommer til å gå til det svarte hullet som heter E18 Oslo vest. Selv om et lokk kan vise seg å bli en økonomisk gullgruve, kommer vi aldri til å få det i Groruddalen. Bare tenk om taket på lokket ble gjort til potetåker! Da kunne Oslo være selvforsynt med poteter, vi kunne til og med dyrke eksotiske arter som blå kongo og selge dem til blodpriser til folka på vestkanten.
Men løsningen er ikke å bygge lokk. Løsningen, som ble presentert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 22. november i fjor, er å omdefinere rød sone til såkalt «avvikssone.» Nå er det ikke helseskadelig å bo der likevel! Støyen har blitt borte! Forurensingen har forsvunnet! Bilene fordampet! Et mirakel! Halleluja! Nå kan vi bygge enda flere boliger i det som før var rød sone. Blokker som kommer til å stå så tett og trangt at du knapt nok får kilt et postkort mellom dem. Det er genialt! Med ett enkelt vedtak er det ikke støy i rød sone lenger! Nå kan du sette deg på midtrabatten på E6 og plukke markblomster og høre fuglesang!
På begynnelsen av åttitallet var en venn av meg på besøk i Sovjetunionen, og bodde på et etter forholdene ganske dyrt hotell. Derfor klaget han til resepsjonen da han fant kakerlakker på badet. Resepsjonen kunne berolige ham med at det ikke fantes kakerlakker i Sovjetunionen, for det hadde Det Øverste Sovjet vedtatt. Enkelt og greit!
Når politikerne og byråkratene snakker om gul og rød sone, høres det ut som en trapp med tre trinn, men det er slettes ikke riktig. Gult er ikke gult og rødt er ikke rødt. Det finnes lysegult og mørkegult, ja, det finnes åtte forskjellige nivåer i gul sone. Og det er ikke mindre tett mellom trappetrinnene i rød sone heller.
Naturligvis er det en pris å betale. Helseskader av støy koster Oslo kommune over én milliard kroner hver bidige måned, i form av søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Nytale om «urbane kvaliteter» dekker ikke over slike fakta. Er det på noen som helst måte riktig at samfunnet skal plukke opp regninga etter at utbyggerne har hanket inn sin feite fortjeneste på å bygge her? Er det ikke riktigere at det er de som må betale for de helsefarlige byggene de bygger?
Jeg foreslår i all enkelhet at politikere og saksbehandlere som innstiller og vedtar sammen med utbyggerne er nødt til å bo i disse boligene selv, aller først. La oss si i fem år. Og etter fem år kan vi gjøre opp status. Hvis de fortsatt er like sikre på boligområdets fabelaktige urbane kvaliteter, kan de få lov til å bli boende. Hvis ikke, river vi hele skitten.
24. august 2016: Hovinbyen – den nye slummen?
Når jeg rusler rundt i de nye boligområdene vi bygger, det være seg i Hovinbyen, Kværnerbyen eller andre steder, griper jeg meg i å undres over om vi bygger framtidens slum? Muligens er det min hang til science-fiction som spoler meg fram i tid, men det ligger likevel noen rasjonelle tanker bak påstanden.
For å forklare er jeg nødt til å gå tilbake til århundreskiftet, ikke det siste, men det før der. Den gangen vi bygget områder som Tøyen og Grünerløkka med mørke og trange bakgårder. Min salige svigerfar vokste opp i Eriks gate, de var åtte unger, hvorav sju overlevde, og to voksne i en ettroms leilighet. Hver kveld måtte de ned i kjellerboden for å hente madrassene og spre dem utover gulvet i den lille leiligheten når de skulle sove. Vann til morgenstellet ble varmet opp på komfyren, for leiligheten hadde bare innlagt kaldtvann. Toalettet var i trappeoppgangen, mellom etasjene, og ble delt mellom tre familier. Køen kunne bli lang og tissetrangen overveldende om morgenen når et tjuetalls mennesker skulle på do samtidig. Andre oppganger var mer uheldige, de hadde do ute i bakgården med alle kuldegradene som hørte til om vinteren, og all lukten som hørte til om sommeren. Det eneste stedet de kunne leke, var ute i gata – men den gangen var jo gata ennå et trygt sted å være.
De som bygget Teisen og sånn
Da jeg i 1999 skrev historieboka om Teisen borettslag, intervjuet jeg mange av førstegangsinnflytterne, de som kom fra steder som Kampen, Tøyen og Grünerløkka idet 40-tallet gikk over i 50-tallet. De kunne fortelle om et liv i trangboddhet og en lykke over å få egen leilighet. Folk i etterkrigstidens Oslo hadde store vanskeligheter med å sette bo, det hersket bolignød i ordets rette forstand. Å bo hjemme hos mor og far, gjerne med flere gifte søsken, var daglig kost. Mange gikk søndagsturer til de nye boligområdene på Etterstad og Keyserløkka for å studere de flotte anleggene med sol, luft og plass til å bevege seg. Aldri i verden om de ville tilbake til det trange, mørke livet.
I dag har Løkka blitt kul og trendy og urban og jeg vet ikke hva. Jeg bodde der på slutten av 70-tallet, da den store saneringen begynte. Da bakgårdene ble ryddet for skur, skrot, skrammel og utedoer, da leilighetene fikk bad og toaletter, da gatetunene kom og alt som medførte at Løkka til slutt ble kul, trendy og urban. Løkka da og Løkka nå er to helt forskjellige områder, og den største forskjellen er at nå har folk lyst til å bo der. Det er lys, det er luft og det er privatliv.
Jo flere vi er sammen
Tilstrømming til byene er en tydelig trend i hele verden, og Oslo er ikke noe unntak. Oslo er Europas raskest voksende hovedstad, og innen 2030 vil byen ha 819 000 innbyggere dersom prognosene slår til. For å møte befolkningsveksten må vi bygge høyere, sier de. Vi må bygge flere etasjer, sier de. Vi må bygge tettere, sier de. Vi må bygge flere små leiligheter, sier de, og kaller det arealeffektivt i stedet for trangt. Men må vi egentlig det?
Handler dette om å få et regneark til å gå opp? Hvis x antall mennesker får y kvadratmeter hver, kan vi da sette to streker under svaret?
Hjelper det å ha en stor takterrasse øverst i blokka? Kan du sende ungene opp dit for å sparke fotball? Eller ake? Sykle?
Eller bygger vi bare for unge, trendy urbane mennesker og pensjonister som vil slippe unna hagearbeidet? For folk som uansett har begrenset tidshorisont for sitt opphold?
Hva med å kunne vokse i den bydelen du bor? La barnefamilier kunne flytte fra en trang treroms til et rekkehus samtidig som de beholder venner, skoleplass og sosiale nettverk?
På lista over verdens beste byer å bo i, ligger København på 11. plass mens Oslo ligger på en beskjeden 30. plass. For meg som jevnlig frekventerer København er det først og fremst én ting jeg synes skiller den danske hovedstaden fra Oslo: I København er husene lavere og står med større avstand. Selv på det nye, moderne Amager er husene lavere og står med større avstand. I Oslo virker det som om vi har lyst på skyskrapere fordi amerikanske byer har skyskrapere og fordi vi tror at vi må ha skyskrapere for å være en by. Og når utbyggerne krever større utnyttelsesgrad, får de større utnyttelsesgrad.
Men trenger vi egentlig det? Jeg er overbevist om at hvis vi i stedet anlegger høyhastighets jernbane mellom Oslo og Lillehammer med et par-tre stopp underveis, vil du kunne bo ved Mjøsa og komme fortere til Oslo Sentrum enn Ruter klarer å frakte deg fra Grefsenplatået og ned til Homansbyen. Da vil boligmarkedet åpne seg på en helt annen måte enn før, og ingen trenger å bo seg fordervet og frykte for helsa dersom renta skulle gjøre et hopp på et prosentpoeng eller to.
Slike ting tenker jeg på når jeg går omkring i det som skal bli Hovinbyen. Er vi i ferd med å gjøre den samme tabben som de gjorde da de bygget gamle Oslo? Gjør vi samme feil, bare med mange flere etasjer? Vil vi, om hundre år eller så, rive noen av blokkene for å slippe til lys og luft?
Jeg tenker at det finnes ett spørsmål som ubetinget må svares ja på før vi går i gang med å bygge noe som helst i denne byen. Hvis ikke svaret er klart og entydig JA på dette spørsmålet, skal vi skrote forslaget og gå tilbake til tegnebordet. Rett og slett fordi det kommer til å bli billigst for byen vår på sikt, og fordi arealeffektivitet og fortjeneste til utbyggere er feil målestokk. Det spørsmålet som må stilles er: «Blir dette noe hyggelig, da?»
24. august 2016:
Bystyret døpte om nedre Grefsen til Storo og skjulte at de vil rasere villastrøket til fordel for et «bymessig område.» Ingen kan føle seg trygg i Oslo. Hvilket område blir det neste? Høybråten? Ammerud? Gamle Stovner?
7. oktober 2015: Et eventyr med ulykkelig slutt
Toppen var et boligområde som lå mellom Teisen og Ulven. I dag er området seks felter motorvei med fartsgrense åtti kilometer i timen.
Toppens historie begynner i 1917, da Aker kommune kjøpte resten av hovedbølet på Teisen gård. Etter at middelskolen på Teisen var ferdig bygget i 1921, utparsellerte kommunen villatomter langs Strømsveien. Alt lå til rette for et større boligområde på toppen av Akersdalen, Strømsveien hadde fått finere veidekke og vann og kloakk var lagt ned. I alt 12 tomter lå byggeklare. Kommunens funksjonærer fikk forkjøpsrett, og tomteprisen var 4 kroner per kvadratmeter – hvilket ga kommunen god fortjeneste.
Villaene langs Strømsveien kom opp i tur og orden, de fleste av husene halvannen etasjes med en arkitektur som bar preg av gjensidig inspirasjon. Ingen kunne den gangen forestille seg at veien skulle utvides innen snaue 30 år og legges helt innpå husveggene. Gårdeierne la ned mye arbeid på hus og tomter, med tanke på at etterkommerne skulle ha et vakkert og trivelig sted å bo. Frukttrær og bærbusker gjorde familiene selvforsynte med saft og syltetøy.
Reguleringsplanen bestemte blant annet at tomtene skulle ha et nettinggjerde rundt det hele, og at husene skulle ha hvit eller meget lys farge. Selv om kloakk var lagt ned var det bare de færreste som hadde innlagt toalett – byen Kristiania var ikke interessert i større belastning enn nødvendig på kloakknettet. Derfor stod det en utedo på de fleste tomtene.
Blant Toppens første beboere var slottsgartner Reinholdt Grauer, politibetjent Stenbech og politimester Bollingmo på Bryn politistasjon, lokomotivfører Kristiansen, vognmann Torolf Johansen og formann Fossum i Aker kommune. Mange familier med skolepliktige barn kom fra byen, leiet seg inn i de årene barna gikk på skolen, og flyttet deretter tilbake til byen fordi skoleundervisning var gratis i Østre Aker.
I 1928 skjedde en dødsulykke i Strømsveien, da en liten gutt løp ut fra porten i nr. 146 og ble overkjørt av en T-Ford i stor fart etter den tidens målestokk: 40 km/t.
I 1938 leide Hilda Edvardsen i Strømsveien 153 ut hele første etasje til kjøpmann Kåre Bjertnæs, og strøket fikk en kolonialbutikk i nærheten. Før dette var de nærmeste kjøpmennene Jacobsen på Alnabru og Johannessen på Bryn – begge lå to kilometer unna. På tretti-tallet var det 231 fastboende på Toppen, tilstrekkelig kundegrunnlag for en kolonial den gangen. Varene ble levert kostnadsfritt på døren, med hest og kjerre, og de tok opp bestilling for senere levering. Kåre og Jenny Bjertnæs ble et begrep på Toppen, og butikken var et møtested helt til utvidelsen av Strømsveien gjorde slutt på bebyggelsen.
Kjøpekontraktene hadde en servitutt som sa at innehaveren måtte avstå 2 meter grunn gratis til en eventuell fremtidig veiutvidelse. Årsaken var at man anså veiutvidelse for å bety en verdiøkning av eiendommen. På sett og vis kan man dermed hevde at motorveien ble påbegynt allerede i 1923
1. juli 1931 ble Strømsveien overtatt som riksvei, og ble etterhvert så trafikkert at kommunestyret begynte utredningen av alternative veiutvidelser. Et av alternativene var å utvide veien ved ekspropriasjon av hagene helt inn til husveggen og la husene stå. Villaeierne kunne ikke tenke seg en slik løsning, de ønsket ikke å finansiere utvidelsene ved å avstå møysommelig opparbeidede hager. Beboerne organiserte seg og foreslo for kommunen at E6 burde gå utenom det etablerte boligområdet – her lå tross alt kirke, skole, politistasjon og villabebyggelse. De foreslo å legge veien på kommunal grunn fra Helsfyr til Alnabru – her ville kommunen slippe å ekspropriere, og de unngikk å rasere etablerte miljøer. Det var frie, åpne jorder hele veien; rette strekninger, ingenting å rive, ingenting å erstatte; bare steinsette og asfaltere. Formannskapet tok ikke hensyn til protesten, for skulle veien gå på kommunal grunn, måtte jo kommunen selv betale gildet. Og det ville kommunen naturligvis ikke! Et av medlemmene i formannskapet var ironisk nok Harald Halvorsen.
Den annen verdenskrig satte en stopper for planene, men i årene etterpå tok biltrafikken seg opp igjen. Da bilsalget ble frigitt i 1958, førte oppsamlede sparepenger til en uhørt omsetning av biler. Trafikken korket den smale Strømsveien, og som en midlertidig løsning ble den utvidet til tre kjørebaner.
Bilene stod i lange køer og spydde ut eksos. Husene, som reguleringsplanene forlangte skulle være hvite eller svært lyse av farge, ble grå av forurensing. Dette var altså den verdiøkningen som var forespeilet i den gamle veiloven.
Ny reguleringsplan ble påbegynt sommeren 1960. Stundom kan du lure på hvem som setter de første strekene på et kart, og hvilke tanker vedkommende har gjort seg. Gjennom åtte år verserte reguleringssaken og hele tiden økte trafikken. Først i 1968 forelå den endelige planen: Alle husene skulle rives!
Den nye veiloven av 1963 sa at «det skal såvidt mulig gis en tilsvarende erstatningstomt,» men hva som lå i dette ble grunnlag for diskusjon. Da det var kommunevalg gikk det politikk i saken, og ordfører Brynjulf Bull skar igjennom og sørget for at det ble presentert en fullt ferdig plan til erstatningstomter. Verdien av hus og tomt langs Strømsveien ble fastsatt av Skjønnsretten i august 1973, og til fradrag kom det faktum at strøket var sterkt forringet av biltrafikken.
Dermed var det hele over. Villaeierne og leieboerne flyttet ut, tilbake stod tomme hus og haver fulle av ugras.
I dette forfallet av en tidligere idyll plasserte Oslo kommune deretter husløse og flyktinger, de fornyet innredningen i enkelte leiligheter og satte opp støyskjermer. Husene skulle brukes så lenge de stod. Strømsveien 139 var det første huset som falt for gravemaskinenes sultne grabber. Fra omkringliggende områder kom folk kjørende i ly av mørket og forsynte seg med frukttrær og busker fra de gamle hagene – så vi kan kanskje si at Toppen lever videre ett og annet sted likevel?
Bildet: Faksimile fra Teisen Park Borettslags historiebok: Toppen var en gang et idyllisk boligområde og ligger nå under seks felter asfalt.