6. januar 2021: Rør ikke skolehagen!

Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.

Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen,
overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet
.

Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer. Les hele innlegget...

30. januar 2019: Hærverk i kommunal regi

Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.

Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.

Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.

Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.

Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.

Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.

Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.

Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.

Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.

 

 

 

20. juni 2018: Når Bilen bestemmer

I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.

For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.

I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.

Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.

Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.

En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.

Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.

Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?

Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.

Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!

For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.

«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»

26. august 2015: Store ord og fett flesk

Hvis du roter rundt i skuffene til kommunen, vil du finne mange dokumenter som er stinne av fagre ord og løfter. De ble utformet en gang, gjerne med hjelp fra kostbare konsulentselskaper, med formål å gi inntrykk av at kommunen ville noe. Men i virkeligheten ble de bare vist fram på et møte i Byrådet eller noe, for deretter å legges ned i skuff og aldri mer se dagens lys.

Påkostet og bortkastet rapport
Ett av disse dokumentene heter «Byens trær» og er en påkostet sak med førti sider i farger, utgitt av Plan- og bygningsetaten. Den handler om hvor viktige trærne er for byen vår, men hver gang jeg går opp- eller nedover Teisenveien tenker jeg at dette dokumentet er ikke annet enn store ord og fett flesk. Det er fullt av tåkeprat fra ende til annen, for i virkeligheten mener kommunen ikke ett eneste ord av de ordene som står der. Jeg griper meg i å synes syn på den saksbehandleren som hadde ansvaret, for alt arbeidet er bortkastet. Han kunne heller gått ut, satt seg i sola og tatt en øl.

Oslo kommune har som hovedregel at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, står det. Reinspikka sludder, kaller jeg det, men vil likevel gjenta poenget: Det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig.

Det er forskjell på liv og lære
I 2008 felte kommunen fem trær langs Teisenveien, og har de plantet minst ett nytt tre for hvert de felte? Å nei, du. Syv år er gått uten at en eneste byråkrat i kommunen har vurdert tanken om å plante minst fem nye trær. Teisenveien skal tydeligvis ikke få nye trær, så vi får nøye oss med de hoggestabbene som står igjen etter vandalismen. Bildet viser hvor fint og grønt ugresset som vokser ved stubbene blir. Buroten trives godt her nå, og det er jo fint for alle dem som selger allergimedisin.

Og det er forskjell på øst og vest
Da lindetrærne på Eidsvoll plass utenfor Stortinget ble felt i 2008, tok det bare noen få dager før røttene var gravet opp og nye trær plantet over hele fjøla. Da var det ikke snakk om å la plassen bli omgitt av stubber i uoverskuelig framtid. Trær skulle det være. Men så ligger ikke Stortinget på østkanten av byen, heller.

Hva skal vi med trær?
I «Byens trær» skriver kommunen at trær er bra for helsa. I forurensede områder kan bladene sanke inn 10 kg støv hvert døgn, og mange arter har vist seg å være gode svevestøvoppfangere. Så store og ærverdige som trærne i Teisenveien var, kan vi trygt gå ut fra at hvert av dem samlet opp 10 kg svevestøv hver dag. Men hvor mye svevestøv ekstra blir det i lufta i løpet av syv år når kommunen har meiet ned fem trær? Sier vi at hvert tre er virksomt i seks måneder, blir det fem trær ganger seks måneder ganger tretti dager ganger syv år. Det blir, hold deg fast, 63 tonn svevestøv! Hører dere, der oppe i kommunen, Samferdselsetaten, Bymiljøetaten eller hvem det nå er som har ansvaret for denne elendigheten? 63 tonn! Fordi dere ikke har giddet å gjøre jobben deres, har de folka som bor langs Teisenveien måtte tygge i seg tonnevis av svevestøv. Trær er bra for helsa, men det gjelder kanskje ikke på denne kanten av byen? Hovedregelen om at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, gjelder kanskje ikke på denne siden av byen, det heller?

Noen har ikke gjort jobben sin
Men det er enda verre enn dette, for mangelen på ansvarlighet skriver seg helt tilbake til oktober 1999. Da tilbød Landbruksdepartementet gratis trær til alle bydeler som ville ha, og allerede den gangen, altså for 17 år siden (!) manglet det trær i Teisenveien. Fjellhus hageby vel oppfordret kommunen innstendig om å ta i mot. Men ville kommunen ha gratis trær? Å nei, du! Ingen skulle komme til kommunen og tro at de kunne tilby gratis trær, sånn helt uten videre. I realiteten har kommunen med andre ord sviktet sitt ansvar i 17 år! I 17 år har de stilltiende sett på de trærne som døde langs Teisenveien, og nøyd seg med å sage dem ned til stubber. Hvert enkelte tre ville i løpet av 17 år ha fanget opp mer enn 30 tonn svevestøv!

Så kan du spørre: Hvorfor planter ikke kommunen nye trær når den sager ned gamle, og når den selv påstår at trær er så innmari bra for helsa vår? Det er kanskje ikke underlig at folks gjennomsnittlige levealder er lavere på østkanten av byen, når det åpenbart ikke er grunn til å foreta så enkle helsebringende tiltak? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å plante et tre? I 2011 ble det felt 40 kastanjetrær i Bygdøy Allé, og du kan jo gjette om det fortsatt står stubber igjen etter dem i dag, eller om det har blitt plantet nye?

Store ord og fett flesk
Folderen «Byens trær» inneholder mange andre store ord også, slike som at «bytrær er en urban kvalitet,» «trær gir myke kontraster til byens harde flate» og at «store og gamle trær er særlig verdifulle.» Fagre ord som ikke betyr noe som helst, men som sikkert kan finnes fram når festtaler skal holdes.

Onde planer fra Statens Vegvesen
Eller kanskje det er slik at trærne ikke passer inn i framtidige planer for Teisenveien? Planer som ikke tåler dagens lys riktig ennå? En gang planla kommunen en firefelts motorvei her, og kanskje snakker noen sammen i løyndom om framtiden til Teisenveien? Konspirasjonsteoretisk, sier du? Mon tro det? I Statens Vegvesens planer for Manglerudprosjektet foreslås en ny busstrasé inn til trafikk-knutepunktet på Bryn, som skal legges i bro over E6 fra Ulvenveien og ned Teisenveien. Dette skal bli hovedruta for busser nordfra. Her skal det bli et busshelvete hvis Statens vegvesen får det som de vil. Hva som skal skje med boligene, barneskolen, barnehagene, skolehagen og sykehjemmet snakker ingen om, men det er ikke så innmari vanskelig å legge sammen to og to.

En ting er sikkert
Jeg er sikker på én ting. Den eneste måten å få plass til denne busstraseen på, er å meie ned alle trærne. Derfor vil det heller aldri bli plantet noen nye. Samme hvor mange store ord og hvor mye fett flesk vi blir servert.