Når jeg rusler rundt i de nye boligområdene vi bygger, det være seg i Hovinbyen, Kværnerbyen eller andre steder, griper jeg meg i å undres over om vi bygger framtidens slum? Muligens er det min hang til science-fiction som spoler meg fram i tid, men det ligger likevel noen rasjonelle tanker bak påstanden.
For å forklare er jeg nødt til å gå tilbake til århundreskiftet, ikke det siste, men det før der. Den gangen vi bygget områder som Tøyen og Grünerløkka med mørke og trange bakgårder. Min salige svigerfar vokste opp i Eriks gate, de var åtte unger, hvorav sju overlevde, og to voksne i en ettroms leilighet. Hver kveld måtte de ned i kjellerboden for å hente madrassene og spre dem utover gulvet i den lille leiligheten når de skulle sove. Vann til morgenstellet ble varmet opp på komfyren, for leiligheten hadde bare innlagt kaldtvann. Toalettet var i trappeoppgangen, mellom etasjene, og ble delt mellom tre familier. Køen kunne bli lang og tissetrangen overveldende om morgenen når et tjuetalls mennesker skulle på do samtidig. Andre oppganger var mer uheldige, de hadde do ute i bakgården med alle kuldegradene som hørte til om vinteren, og all lukten som hørte til om sommeren. Det eneste stedet de kunne leke, var ute i gata – men den gangen var jo gata ennå et trygt sted å være.