3. juli 2019: Svensken, dansken og nordmannen

Det går mot sommer, og da reiser de fleste av oss som ikke skal feriere i Norge til Danmark eller Sverige. Vi nordmenn er nemlig ikke så eksotiske som vi later til, de nærmeste landene er også de nærmeste ferielandene våre. Derfor drar de fleste av oss som ikke ferierer hjemme til Danmark eller Sverige og ikke til indre Mongolia eller Kiribati. Men akkurat som om vi hadde dratt til indre Mongolia eller Kiribati, skjønner vi utrolig nok like lite av språket i Danmark eller Sverige.

Spørsmålet er, hvilket flagg vaier mest?

Men vi er ikke alene. Dansker får stadig vanskeligere for å forstå svensk, svensker får stadig vanskeligere for å forstå dansk, dansker får stadig vanskeligere for å forstå norsk og svensker får like vanskelig for å forstå norsk, de også. Danskene hører heller ikke forskjell på norsk og svensk og foretrekker å snakke engelsk. Til gjengjeld hører svenskene forskjell på norsk og dansk men skjønner mindre og mindre av begge deler. Tatt i betraktning at vi nesten snakker det samme språket, er tilstandene i ferd med å bli rett ut sørgelige. Hvorfor skulle jysk eller skånsk være vanskeligere å forstå enn vossemål? Les hele innlegget...

5. juni 2019: Å bestige Danmarks laveste fjell

I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen? Les hele innlegget...

4. juli 2018: Stedsnavnet skjemmer ingen

Jeg tror nordmenns eventyrtrang er oppskrytt. Vi er egentlig trygghetsorienterte mennesker og kampen mot isbjørner på bare never er noe vi brasker oss med. Når det kommer til stykket, foretrekker vi å overnatte i Danmark. Annen forklaring har jeg ikke på det faktum at nordmenn er det folk som overnatter suverent mest i Danmark per capita. Bortsett fra danskene selv, altså.

Som forholdsvis erfaren Danmarksfarer har jeg utviklet en fremgangsmåte der vi nordmenn kan få i både pose og sekk. Der vi kan leve ut opplevelsestrangen innenfor trygge og sikre rammer og samtidig føle oss litt gær’ne, men likevel vite at det kommer til å gå bra til slutt. Litt sånn som i amerikanske filmer. Denne metoden går i all enkelhet ut på å oppsøke et sted med et snodig navn. Det vrimler nemlig av steder med snodige navn. Ikke det at de nødvendigvis er så snodige på dansk, men de blir det på norsk fordi norsk og dansk er så like, men også så forskjellige språk. Derfor oppstår det morsomme misforståelser eller rare dobbeltbetydninger.

Alt du trenger er et kart, og så er du i gang. La fingeren begynne der du har tenkt å starte turen og følg reiseruten litt omtrentlig. Du trenger ikke lete lenge før du oppdager det første stedet. Det kan hete Albuen, Benløse, Dåsen, Edelgave, Nakken, Rumpen, Regel, eller Tarm. Eller de kan hete Bageovnen, Ballen, Tørlanding, Djævlebo, Galten, Hundehale, Hønsehalsen, Kulepile, Smørhaver, eller rett og slett bare Bøffelkobbel.

Personlig har jeg sans for de mange «baller» i Danmark, steder som Langballe, Overballe, Mellemballe, Nederballe, Rugballe, Sildeballe, Slagballe og Sædballe. Ordet balle kommer fra det old-danske ordet «balgh» som ble brukt om en jevnt stigende forhøyning i terrenget. Og «sæd» kommer av det gamle ordet «sæthe». Altså en trone på en topp.

Landsbyen Sæd ligger i Ubjerg sogn i Tønder kommune, ved grensen til Tyskland. Sæd er en typisk veiklyngeby, ble første gang nevnt i 1237, og har aner lengre tilbake enn den jevne, norske landsby. Ryktet forteller at stedets bensinstasjon en gang reklamerte med: «Få Deres bil vasked i Sæd». Om det ikke er sant, er det i hvert fall en god historie.

Du kan også besøke en av de mange bøller, som Andebølle, Illebølle, Kassebølle, Nakkebølle, Næstebølle, Skallebølle, Skattebølle, Svalebølle eller Tullebølle – bare for å ta noen av dem. Bølle kommer av ordet «bol» som rett og slett betyr et lite sted. Langeland innehar dansk rekord i Bøller, her finnes det 15 stykker av dem. Det tilsvarer én Bølle per 929 fastboende, eller én Bølle per 19,4 km2– dersom det kan være av interesse.

Som eksempel på hvor denne risikosporten kan bringe deg, vil jeg trekke fram landsbyen Landet på den syd-fynske øya Tåsinge. Min ærbødige påstand er at når du har valgt deg ut et slikt sted, det være seg Landet, Skallebølle eller Kulepile, så kan de by på uventede overraskelser og attraksjoner. Jeg valgte meg Landet fordi det bød på mange morsomheter. Når folk spurte meg om hvor jeg hadde vært på ferie, kunne jeg svare «på Landet.» Og så kunne vi synge «Gøy på landet.» Du skjønner.

Personlig oppsøker jeg gjerne kirkegårder fordi de kan fortelle mye om stedet, om historien og om menneskene som har hatt tilknytning der. Kirkegården forteller om hvilke familier som var – eller er – de mektigste i bygda, om yrker som for lengst er forsvunnet, og om lange liv, brå død og triste skjebner. Mange kirker har dessuten et lapidarium, en samling gamle gravsteiner av ulik historisk verdi.

Landet kirkegård er ikke noe unntak. Her finner du graven til Hedvig Antoinette Isabella Eleonore Jensen, født 4. desember 1867 i Flensburg, død 20. juli 1889. Hedvig, for enkelhets skyld, arbeidet som linedanser sammen med sin søster i sin mor og stefars sirkus, og gjorde suksess over hele Europa. Paris, London, Berlin, Brüssel, Amsterdam og Odessa. I 1888 kom sirkuset til Kristianstad i Skåne, der den svenske adelsmann og løytnant i det skånske Dragonregiment Sixten Sparre overvar forestillingen. Han ble så betatt av Hedvig og kom tilbake, gang etter gang. Snart innledet de et forhold som måtte holdes hemmelig fordi løytnanten var gift og hadde to barn. De holdt kontakt gjennom brevveksling, helt til 22. juni 1889 da Sixten kunne fortelle han var nyskilt. Hedvig pantsatte smykkene sine, Sixten deserterte fra regimentet, og sammen flyktet de via København til Troense på Tåsinge, der de bosatte seg i et sommerpensjonat. Pengene ble snart brukt opp og framtidsutsiktene for paret var alt annet enn lyse, selv om de hadde nok av både luft og kjærlighet.

Den 20. juli dro de på skogstur og fikk pakket en nistekurv. De gikk til Nørreskoven der de spiste og drakk. Etterpå skjøt Sixten først Hedvig og deretter seg selv. Den dag i dag er det tradisjon for at bruder som blir viet i Landet kirke, legger en egen, liten brudebukett til Hedvig på graven hennes, for på den måten å gi henne brudebuketten hun aldri fikk da hun levde. Historien om Hedvig dannet bakgrunnen for filmen der Pia Dägermark spilte hovedrollen, og Elvira Madigan, som var Hedvigs artistnavn, har gitt tittel til Mozarts klaverkonsert nr 21 i C-dur. Og selvfølgelig gjør denne oppdagelsen deg så nysgjerrig at du må besøke det stedet i Nørreskoven hvor hendelsen fant  sted. Du vil da oppdage at det ikke er skiltet og du blir nødt til å snakke med de innfødte, spørre om veien og sånt, og før du vet ordet av det kan det være du sitter der med kaffe og småkaker som tilbehør til veibeskrivelsen.

Når du finner stedet, vil du med en gang forstå at du er kommet rett. Ikke på grunn av minnesteinen i norsk granitt, men fordi noen har plukket friske blomster og lagt der, eller laget et hjerte av små grankongler.

Slike ting risikerer du å finne ut når du besøker et sted med et snodig navn, og ikke reiser forbi. Hvis du føler trang til å besøke den før nevnte landsbyen Sæd, kan du jo finne fram til skamstøtten der og avdekke historien bak den. Jeg kjenner fortellingen men har ikke tenkt å røpe noe som helst. Jeg kan flere eksempler, men du har for lengst skjønt hva jeg mener. God sommer!

5. juli 2017: En gang var Himmelbjerget Europas høyeste fjell

Hver gang jeg holder foredrag om danske fjell, pleier jeg å spørre publikum om hva som er Danmarks høyeste punkt. Da svarer de nesten uten unntak Himmelbjerget. En gang var det riktig, og en gang var Himmelbjerget også Europas høyeste fjell, selv om det naturligvis aldri har vært noen av delene.

La oss like gjerne begynne på Europatoppen. I 1843 utkom boka Bidrag til kundskab om de danske Provindsers nærværende Tilstand i oeconomisk Henseende av geolog og senere bestyrer i den chilenske nasjonalbanken Jørgen Christian Schythe. Ingen typisk bestselgertittel, kan vi vel slå fast. I boka heter det: «Det mærkeligste Punkt i dette Herred er dog ubestrideligt Himmelbjerget, der danner Rye Sogns nordlige Udfald mod Juul Sø. Ligesom allerede dets Navn vækker en uklar Forestilling om en betydelig højde, saaledes finder man ogsaa denne behørigt forfoldiget i ældre og nyere Skrifter. Jonge angiver den til ikke mindre end 3000 Favne, 18 000 Fod. Ifølge heraf fik Danmark Æren af at besidde Europas højeste punkt inden sine Grænser, thi Montblanc i Schweiz, der ellers anses for det højeste Bjerg i Europa, er kun 14 500 Fod.» Eller for å gjøre det om til noen mer forståelige tall, Himmelbjerget målte angivelig 5649 meter over havet mens Mont Blanc bare målte 4550 meter. Ja, selveste Elbrus med alle sine isbreer ville vært 7 meter lavere enn Himmelbjerget.

Senere har det vist seg at høydeangivelsen skyldtes en trykkfeil, men det forandrer ikke det faktum at på et gitt tidspunkt gikk det et antall mennesker omkring i Europa og trodde at Himmelbjerget var verdensdelens høyeste fjell. Akkurat som det i dag går en masse nordmenn omkring og tror at Himmelbjerget er Danmarks høyeste fjell.

Geologisk sett er Himmelbjerget ikke engang et bjerg, for selv om det reiser seg aldri så høyt over havoverflaten, forblir det ikke annet enn en del av dalsiden, gravet ut av smeltevannet etter siste istid. I motsetning til et ekte bjerg, som har sider på alle fire kanter, har Himmelbjerget bare sider på tre kanter. Det er i geologisk forstand en falsk bakke, men jeg kan love deg at den kjennes ganske så ekte ut når du bestiger toppen slik det skal gjøres; fra Julsø etter å ha reist fra Silkeborg med Hjejlen, verdens eldste hjulbåt.

Uansett, Himmelbjerget ble sannsynligvis Danmarks høyeste punkt i kraft av sitt navn. Himmel! Bjerg! Og enda bedre blir det på engelsk; The Skye Mountain! Bladet Corsaren trykket i 1844 en artikkel som het «Rejse til Himmelbjerget og derfra til Haderslev.» Her heter det: «De fleste Kjøbenhavnere troe, at et Bjerg omtrent ser du som en Høstak paa en Eng: Man kommer gaaende, seer Bjerget, giver et lille Løb og er paa Toppen. Men et Bjerg, og navnlig Himmelbjerget, er et helt Landskab, der høiner sig, der er Skove og Søer, og visse Kunstforstandige har derfor foreslaaet at kalde Himmelbjerget det jydske Schweiz eller De jydske Karpather.»

Men i 1847 tok Generalstaben med seg tommestokken og andre måleinstrumenter og gikk ut i det danske landskapet for å fastsette høyder, bredder og lengder. De kom ganske fort til at Himmelbjerget målte 147,30 meter over havet, mens Ejer Bavnehøj målte 170,95 meter. Vi feirer i år med andre ord 170-årsjubileumet for detroniseringen av Himmelbjerget som Danmarks høyeste punkt, et jubileum som hadde gått i glemmeboken, om det ikke var for denne Onsdagspihlsen. Likevel, 170 år etter 1847, går de fleste fortsatt rundt og tror at Himmelbjerget er høyest.

Hvordan kan det ha seg? Vel, vi har rett og slett lært det på skolen. Vi kan begynne med Landkunna for folkeksulen av rektor C W Ludvig Horn, utgitt i 1898-1909 på Cappelen forlag i et samlet opplag på 248 000 bøker: «Danmark er eit laagland, reint motsett av vaart eige land. Det finst ikkje fjell, høgste punkten er knapt 200 meter yver havet.» Kombiner dette med et kart der Himmelbjerget er eneste avmerkete høydepunkt, og du har lagt grunnlaget for en varig misforståelse. I Geografisk lesebok av Holmsen og Wiborg som ble utgitt på Gyldendal forlag i 1926 heter det: «Like ved Juls-sjøen ligger Himmelbjerget, hvor den høieste toppen er 162 meter høi.» Ettersom Himmelbjerget var den eneste toppen som ble omtalt, var det bare naturlig at lærere og dermed også elevene la sammen 2 og 2 og fikk 4. Den gang som nå lot lærebokforfattere seg gjerne inspirere av hverandre, uten nødvendigvis å kontrollene informasjonen de bragte videre. Således kan du lese følgende i Erling A Bakkes Europa utenfor Norge som ble utgitt på Cappelen i 1964: «Danmark er et flatt land. Halvdelen rekker ikke 20 m over havet. Himmelbjerget når 162 m over havflaten.» Hvor høyden 162 meter kom fra, vet trolig bare forfatterne selv. Og i Bjørnhaug og de Flons Land og folk for fjerde skoleår som ble utgitt på Aschehoug i 1964 hevdes det: «Og nå vil vi ta en tur i høyden, i hvert fall så høyt det er mulig å komme i Danmark. Ejer Bavnehøj og Himmelbjerget er de to høyeste kollene i Danmark. Begge er under 200 meter høye.» Også her var det bare å legge sammen 2 og 2 og få 4. Men feilene er også av nyere dato; VG hadde Himmelbjerget som høyeste punkt i juni 2003 og Sporveisbussene i 2004.

Så da er det kanskje ikke så rart at generasjoner av nordmenn fortsatt tror at Himmelbjerget er høyest. Vi har lært det, og respekten for autoriteter har tradisjonelt alltid vært stor. Hvis en lærer sa noe, så var det sant selv om det ikke var sant. Oppfatningen er med andre ord sterkt rotfestet i det norske folk.

Skal da Himmelbjerget fratas all ære og alle rekorder? Skal ingen heder og verdighet komme det til gode? Ikke én eneste laurbærkrans pryde dets skuldre? Jo, fortvil ikke: Fjellet står ikke ribbet tilbake, for ingen steder i Danmark skal det være lenger ned til grunnvann enn på Himmelbjerget. Hele 127 meter nedover må du bore for å treffe på vann, og denne antakelig uslåelige rekord er behørig dokumentert i borerapport nummer 87.452 fra 1. januar 1965, utført av den gang Danmarks og Grønlands Geologiske Undersøkelse.

Hvilken plass har Himmelbjerget på listen, da? Vel, først må jeg få poengtere at den toppen alle omtaler som Himmelbjerget og der det berømte utsiktstårnet til minne om kong Frederik 7. står, slett ikke heter Himmelbjerget. Den heter Kollen. Selve Himmelbjerget ligger litt lenger unna dalsiden, men jeg skal ikke rippe ytterligere opp i denne misforståelsen. Det vi alle kaller Himmelbjerget er nummer 7 på listen, det høyeste punktet i Danmark ligger for øvrig i Ejer Bjerge og heter Møllehøj. Du finner toppen like ved avkjøring 54 på E 45, omtrent midt på Jylland, og er et fantastisk sted å ta en pause på ved til Legoland.

Onsdagspihlsen er tilbake 9. august. Ha en riktig god sommer!

 

30. mars 2016: Hvis danskene kan lage vin, må månen være en gul ost?

Litt vest for Skanderborg, omtrent midt på Jylland, ligger området som heter Ejer Bjerge, og her finner du alle de høyeste punktene i Danmark, Møllehøj, Ejer Bavnehøj, Møgelhøj og Rodebuske. I all beskjedenhet foreslo jeg navnet Ejer Bjerge i 2005, og ti år senere ble det en realitet. De danske veimyndighetene er ferdige med å skru opp nye navneskilter, og akkurat her passer det med en pause når du er på vei til Legoland. Toppen av tårnet på Ejer Bavnehøj er det høyeste punktet du kan komme i Danmark.

I den deiligste av sørskråningene på Ejer Bjerge ligger Bukkebjerg, en trivelig, liten vingård. Dansk vin, sier du? Ja, når en nordmann kan få satt et nytt navn på danmarkskartet, må vel danskene kunne lage vin?

Det er bare å følge skiltene til en liten landsby med det hyggelige navnet Riis, og som sogner til Danmarks tredje høyest beliggende kirke, Ovsted Kirke. I Riis har Bent Skånvad og kona Anna innledet pensjonistkarrieren med å dyrke Danmarks høyest beliggende vinranker. Både i drivhus og på friland. Når det dyrkes fersken i Gudhjem på Bornholm, er det kanskje ikke å undres over at det kan dyrkes vindruer på Jylland?

Tankene går først unektelig til drivhuseffekten og om dette muligens kan være begynnelsen? Det danske klimaet har utvilsomt blitt varmere, hvilket har medført en forlengelse av en vekstsesong der hver lille forskyvning gir effekt. Samtidig utvikles det druesorter som krever lavere gjennomsnittstemperatur for å oppnå god modenhet. Ikke minst har tysk planteforedling gjort en betydelig innsats for tidligmodnende arter. Det beste eksemplet er Rondo, som har blitt den mest populære druen i Danmark, og vanskelig å komme utenom når det gjelder rødvin. Men ikke umulig. Danmark kan sende en vennlig takk, i tillegg til en ikke ubetydelig utviklingsskatt per plante, til Geisenheim vinforskningsinstituttet i Rheingau. For øvrig grunnlagt i 1872 av den prøysiske regjeringen og baron von Lande. Skuer jeg i krystallkulen, kan det være at tyskerne er i ferd med å sage over den greinen de sitter på. Men dem om det. Jeg har hørt entusiastiske vinelskere snakke om at vi om ti år kan oppleve danske vinruter både på Jylland og Sjælland. Det er neppe helt politisk korrekt å rope «Hurra for drivhuseffekten!» men i akkurat vår snevre sammenheng har den positiv virkning. Kanskje vi kan dyrke vindruer i Norge om noen år også? At fruktblomstringen i Hardanger vil skje på vinstokkene i stedet for på epletrærne? Men da har danskene for lengst fått et forsprang på oss, akkurat som de hadde med juletrærne. Kanskje Innovasjon Norge bør ha noen prosjekter som ser femti år frem i tid?

I Danmark gir klimaet andre utfordringer enn lenger sør, for sola står lavere på himmelen. Smale hekker med stor rekkeavstand samt et særlig bevisst forhold til hvordan bladene knipes og bindes opp, er nødvendig. Lyset er faktisk viktigere enn varmen. Dessuten skifter klimaet fra år til år, derfor varierer også mengden frukt som kan høstes. På slutten av vekstsesongen tynnes druene i forhold til lysmengden, selv om mange har tungt for å klippe av en eneste klase.

Men før vi sniker oss gjennom porten på Bukkebjerg, la oss slå fast at vesle Danmark allerede siden 2000 har hatt EU-godkjenning for kommersiell vinproduksjon, da de ble tildelt en kvote på 99 hektar. De første årene har det naturlig nok vært preget av entusiaster, men etter hvert har det skjedd kraftige tekniske fremskritt. Nå har danskene lært å lage vin, og i vinskuene er alle vinene teknisk korrekte. En dessertvin, Cuvee Orion 2001, oppnådde 85 poeng og karakterisitikken «Stor sødme i næsen, honning, cantaloupemelon, tørret abrikos og vanille. Flot, rig fedme i smagen, medium syre, frisk og pæn med rimelig kompleksitet og smag af tørrede frugter som eksempelvis figner». Så danskene kan lage vin når det virkelig gjelder.

Landet er delt i fire vinsoner, hvor vi befinner oss i den fjerde av dem i anledning denne Onsdagspihlsen:
1. Sydhavsøyene, Nord-Sjælland og Storebælt
2. Jyllands østkyst og Kattegat
3. Nord-Jylland og Jyllands Vestkyst
4. Midt-Jylland.

Jeg ble tatt med ekte dansk gjestmildhet i mot av Bent og Anna Skånvad, en sommerdag som var så varm at det synes helt opplagt å dyrke druer. Jeg mener, hva ellers? Og ettersom jeg var blant jyder på Jylland, gikk vi ikke bort til vinstokkene, men ble stående og prate om løst og fast. Om været. Om det kommende folketingsvalget. Personlig klødde jeg etter å komme i gang med mitt neste eventyr i den danske fjellverden.

Bukkebjerg har, ikke lenger overraskende for noen av oss, selskap med andre vinprodusenter blant danske fjelltopper; så som Højlandsvin i Ry, med utsikt til både Julsø og Himmelbjerget. Stundom holder Tove og Kennith Broberg vingården åpen, så forhør deg i tilfelle på turistkontoret i Ry, spør etter Marianne eller Lisbeth og hils fra meg.

roger-og-bent-pa-bukkebjergBukkebjerg ligger deilig i le, sørvendt, og består av en salig blanding av friland og drivhus med vinstokker, en gammel godsvogn samt noe som kan minne om et lite, hvitt hus i Sienna. Jeg grep meg i å lure på hvordan godsvognen kom opp hit, for det er elleve kilometer til nærmeste jernbanestasjon. Midt i science-fictionlandskapet ruslet Bent og fortalte om store og små ting. At han var utdannet gartner. At de første forsøkene var heller mislykket, men at det gikk bedre da han flyttet inn i drivhuset. At han produserte uten etiketter de første årene. At han bruker roser som indikator på meldugg. At han bruker mange druetyper, og blander dem gjerne på måter som ikke nødvendigvis er god latin. At noen av dem er orion, merzling, himrod, rondo og boskop glory. At «Danske vinavlere» har langt over tusen medlemmer, men at ingen av dem kan leve av å dyrke vin. Ennå. At han som pensjonist ikke kan aktivt selge vin uten å bli trykket i ytelsene fra staten, men at han kan selge til sånne som meg, som finner fram hit på egen hånd. At Danmark regnes for å ha klima for musserende viner. At «enhver knold» kan lage hvitvin, og at det er rødvinen prestisjen er knyttet til. At danskene gjerne betaler mer for en rødvin enn en hvitvin. At de beste danske vinene koster fra 200 kroner og at det vil gå mange år før tilbudet kan holde følge med etterspørselen. Og at jeg kan få en «forsmak» på danske viner ved å kjøpe en tysk rødvin laget på Rondo.

Og naturligvis fikk jeg smake på den ene etter den andre, sittende og skue utover det bølgende, danske fjellandskap. Jo, det var absolutt deilig å være norsk i Danmark. Det var muligens bare noe jeg innbilte meg, men var luften tynnere er oppe? Eller kunne det skyldtes vinen?

8. juli 2015: Er det mulig å gå seg bort i Danmark?

Siden ferietiden står for døren, har jeg tenkt å svare på et spørsmål jeg får mange ganger: Er det mulig å gå seg bort i Danmark? Vi nordmenn er jo kjent med fjellvettreglene og vet at vi ikke skal legge ut i ukjent terreng uten kart og kompass. Vi vet at vi også skal veksle noen ord med kjentfolk som sitter på en benk utenfor Samvirkelaget og tygger skrå. Det er barnelærdommen, så vi vet godt at mennesker kan bli borte. De fleste blir også funnet, ofte i live, men ikke alltid.

– Men er det slik i Danmark også? spør folk meg.
– Er det mulig å gå seg bort i Danmark?
– Ja, svarer jeg da, det er absolutt mulig å gå seg bort i Danmark. Og så sier jeg at hvis jeg skal anbefale ett sted å gå seg bort, vil jeg uten forbehold anbefale Jyske Ås.

Jeg skal forklare hvordan det har seg. Dette skjedde den første gangen jeg var på Jyske Ås, jeg var så fasinert av terrengformasjonene, det vi kaller «holer» på norsk. Tette trekroner sørge for at skogbunnen stort sett er fri for busk og kratt og kjerr, derfor begynte jeg å løpe innover åsen. Opp bakker, ned bakker. Opp bakker, ned bakker. Trærne sto omkring som fyrstikker, og skogbunnen besto av myk, deilig mose. Nydelig å løpe på.

Jeg hadde løpt et godt stykke, noen kilometer, da jeg helt øverst på en bakke snublet og vrikket foten. Jeg vet ikke om noen av du har vrikket foten noen gang, men det gir altså fra seg en lyd om minner om en grankvist som knekker samtidig som en voldsom smerte forplanter seg oppover beinet som deretter svikter under deg. Alt i løpet av et tidels sekund. Jeg rullet ned hele bakken og ble liggende i bunnen.

Da jeg omsider stoppet å rulle og de verste smertene hadde gitt seg, kikket jeg opp på trærne og himmelen. Jeg lå midt inne i Jyske Ås et sted, med vrikket fot uten å vite hvor jeg var kommet fra. Jeg så meg omkring. Hadde jeg falt ned fra den bakken? Eller den? Eller kanskje den? Kom jeg derfra? Eller kom jeg derfra? Eller kanskje jeg kom derfra? En vrikket fot er verken god å stå eller gå på, så jeg vekselvis krabbet og hinket meg videre. Opp den ene bakken, ned den andre. Jeg regnet med at jeg ville komme tilbake til bilen, men det gjorde jeg ikke. Den ene bakken var helt lik den andre, og de svingte, snart hit, snart dit. Jyske Ås er en labyrint. Omsider gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort på ordentlig.

Fram til dette erkjennelsens øyeblikk trodde jeg ikke det var mulig, men da var jeg nødt til å innse realitetene: At en klubbmester i orientering hadde gått seg bort i Danmark. Jeg hadde ikke før tenkt tanken ut, da det begynte å regne. Ikke lett, varmt og deilig sommerregn, men sånt striregn som bare finnes i Danmark, sånt regn som gjør at du kan drukne stående på flatmark, sånt regn som umiddelbart får deg til å spørre om det ikke skal slutte snart og som gjør deg gjennomvåt på få sekunder. Jeg forsto at jeg ikke bare hadde vrikket foten og gått meg bort, men jeg var også kliss våt.

Nå kan det ikke bli verre, kan jeg huske at jeg tenkte. Så gikk solen ned, og det ble mørkt. Ikke så veldig fort, men fortere enn jeg likte tanken på. Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var dyvåt og det hadde blitt mørkt. Ikke nok med det. Ingen visste at jeg var i Jyske Ås, for det var en idé jeg kom på sånn i forbifarten. Jeg skulle bare gå et lite stykke fra bilen, det var det hele, og der lå jeg altså.

Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var våt, det var natt, ingen visste at jeg lå der og så kom myggen fram for å suge norsk blod. Jeg har en fristende blodtype. 0 Rhesus+ R1R1 K-. Det var kanskje ikke så rart at jeg følte meg alene. Det var kanskje ikke så rart at jeg savnet danskene, en hvilken som helst danske ville vært i orden. Men hva hjalp vel det? Det var bare meg og Jyske Ås. Eller, for å være nøyaktig: Det var meg eller Jyske Ås. Man against beast. Så, hva gjorde jeg med min vrikkede fot den natten som brakte meg ut av åsens jerngrep med livet i behold? Jeg klatret opp i et grantre for å se meg omkring. I tillegg til å være klissvåt ble jeg også full av kvae og barnåler.

Hva fikk jeg se? Jo, et lite, rødt, blinkende lys i det fjerne. Et lys på vindmøllen ved Thorup. Vindmøller er etter min mening noe av det mest intelligente mennesket har funnet opp. Ikke på grunn av det blinkende lyset på toppen, men også derfor. Og selv om jeg hadde vrikket foten, var kliss våt, full av kvae og barnåler, det var natt og jeg var omringet av mygg, så hadde jeg ikke lenger gått meg bort.

Jeg var riktignok noen kilometer ute av kurs, men ved totiden om natten kom jeg i det minste tilbake til bilen. Jeg hadde heller ikke med meg tørre klær slik at jeg kunne skifte, så det var bare å kle av seg, starte motoren og sette varmeapparatet på full effekt, og kjøre tilbake til kroen kun ikledd truse. På den tiden kjørte jeg en sort Chrysler p/t cruiser med sotede ruter. En bil som mest av alt minner om Al Capone og andre gangstere og hvor du ikke bruker stresskoffert til å frakte ting i, men fiolinkasse. Politiet stanser den nærmest på refleks når de oppdager den, spesielt om natten. Så også på småveiene i Brønderslev kommune, og jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg hadde vanskelig for å svare rasjonelt på spørsmålene politiet hadde. Jeg har imidlertid forstått at det er forholdsvis uvanlig å kjøre omkring i Brønderslev om natten kun ikledd truse, men da jeg forklarte politimannen at jeg var norsk og at jeg skrevet en bok om de danske fjellene, så han mildt sagt skeptisk ut. Samtalen vår hadde muligens trukket litt ut, for den andre politimannen i patruljebilen kom bort for å bistå, og da sa den første politimannen til den andre at denne avkledte bilisten utga seg for å være norsk fjellklatrer i danske fjell. Da smilte den andre politimannen og sa: «Nå, så det er du som er den gale nordmannen?» Av alle politimenn i Danmark, skulle jeg treffe på en som kjente til boka. Litt flaks skulle jeg altså få, i det minste til slutt.

Heldigvis hadde vertskapet på kroen lagt seg, og jeg kunne snike meg usett inn bakveien og opp på rommet. Så hvis du vil gå deg bort i Danmark, er det ikke uten grunn jeg anbefaler Jyske Ås. Ha en riktig god sommer!

18. februar 2015: Har du noe å fortolle?

Jeg har et litt anstrengt forhold til tollerne. Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi denne yrkesgruppen har det med å stoppe meg hver gang jeg passerer landegrensene.

dsc_0450I mange år kjørte jeg en Chrysler P/T Cruiser, en svart bil med mørke sideruter og mafioso-look, og som innbød til kontroll. Hadde jeg gått ut av bilen ikledd svart dress, hvit hatt og med en fiolinkasse i hånda, ville ingen bli overrasket. Hvis jeg personlig skulle smuglet noe inn i landet, ville jeg for min del ha valgt en kjedelig japansk eller koreansk bil, som signaliserer statsansatt og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet. Chrysleren var stikk motsatt. «Bandittbil» kunne det stått på siden av den.

Have You anything to decleare?
Den første gangen jeg ble stoppet, var på vei ut fra England, noen uker etter angrepet på World Trade Center. Jeg ble omringet av svartkledde, alvorlige menn som skulle sjekke bilen, helt fra motoren og ut til eksospotta. De skjøv speil under for å se om jeg muligens skjulte en bombe eller to, men fant ikke noe. Køen av biler bak vokste, snart gikk den ut av terminalområdet.
– Dere gjør en grundig jobb, sa jeg. Skal dere sjekke alle de andre bilene like grundig også?
– Nei, bare denne, sa han som var sjef for de svartkledde. Jeg tenkte mitt og vurderte å kommentere, men lot det heldigvis være. Brått smilte han, og forklarte at de aldri hadde hatt en sånn bil innom før, og at de var veldig nysgjerrige. Så spurte han om han fikk lov til å prøvesitte, og det gjorde han naturligvis. Deretter kom de andre svartkledde og prøvesatt bilen etter tur, de også. Svingte på rattet, og blinket med blinklyset. Jeg ga bilnøklene til sjefen for de svartkledde, og sa at han gjerne måtte kjøre bilen om bord.
– Kan jeg det, da? spurte han.
– Klart du kan, sa jeg, og satte meg i passasjersetet. Jeg trenger kanskje ikke si at han parkerte bilen slik at jeg fikk kjøre først av båten igjen i Norge.

He du noe å fortolla?
En annen gang hadde jeg en flaske sprit for mye. Jeg hadde handlet single malt whisky i Edinburgh, men glemt at jeg hadde lovet mutter’n å ta med en flaske Bristol Cream til henne, som jeg så måtte kjøpe på båten og dermed kom jeg over kvoten. Jeg kjørte på rødt, og forklarte tolleren at jeg hadde tre kvart liter sprit for mye. Han lente seg ut av boden og sa: Det var en halvliter du sa?
– Nei, sa jeg, Det var tre kvart liter.
Så lente han seg litt lenger ut av boden og gjentok: Det var en halvliter du sa?
Heldigvis gikk hjernecellene mine på jobb akkurat da, og fant ut at tolleren forsøkte å fortelle meg at jeg hadde en halvliter for mye.
– Ja, det var en halvliter for mye, sa jeg.
– Ja, da kan du bare kjøre, sa han.

Har I noget at fortolde?
Da en dansk venn av meg fylte runde år, bestemte jeg meg for å gi ham en varde i gave. Jeg kjørte til fjells med et antall plastbokser og fylte dem med stein og ble naturligvis stoppet da jeg kjørte i land i Frederikshavn.
– Har I noget at fortolde? spurte den danske tolleren.
Jeg forklarte at det hadde jeg ikke.
– Hva har du så bag i bilen? spurte han, svært høflig.
– Stein, svarte jeg.
-Sten? Han trodde åpenbart ikke det han hørte, og spurte, fortsatt like høflig, om jeg hadde noe imot å åpne bakluka. Det hadde jeg naturligvis ikke, og slik fikk han se med egne øyne at jeg bare hadde med meg ekte, norsk gråstein. Han var mildt sagt forundret, så jeg bestemte meg for å forklare.
– Du skjønner, jeg smugler Norge ut, bit for bit.
Han lo og sa at han syntes det var en god idé, og lot meg kjøre.

Da jeg kom tilbake til Oslo med tomme plastbokser i bilen, ble jeg også stoppet. På spørsmål om hva jeg hadde med meg, svarte jeg som sant var, at jeg bare hadde tomme plastbokser. Også han ba meg åpne, og slik fikk han se at jeg ikke er den som farer med løgn. Jeg forklarte at jeg bare smuglet ut av Norge, ikke inn, og at dette var emballasjen. Han syntes ikke jeg var det spor morsom, og bjeffet at jeg fikk ha meg av gårde. Tollerne i Oslo er dem med dårligst humoristisk sans, men det kan naturligvis hende at de har hørt vitsen tusen ganger og er møkka lei av den.

Har ni något att förtulla?
Jeg har også erfaring med svenske tollere. Etter lanseringen av boka Guide til Danmarks bjerge ble jeg stoppet på svenskesiden etter å ha passert Øresundbroen. En hyggelig, kvinnelig toller spurte meg om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort, så jeg svarte at jeg hadde vært på lanseringen av min nye bok om danske fjell.
– Danska fjäll? sa hun og spurte om jeg kunne åpne bak. Klart jeg kunne. Der lå en stor eske med bøker som fjernet enhver tvil om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. Jeg spurte om hun ville ha en bok, og at jeg kunne signere den til henne, men hun kunne absolutt ikke ta i mot noe som helst. Trolig ville myndighetene se på det som en bestikkelse, selv om produksjonsverdien neppe oversteg tretti kroner. Hun ønsket meg lykke til med salget og ba meg kjøre hensynsfullt videre.

Har du noe å fortolle?
Til slutt en hendelse fra smuglerruten mellom Norge og Sverige. Da bilen var ny ville jeg kjøre en langtur og dro til Sverige. Egentlig ikke for å handle, men siden jeg likevel var der, kjøpte jeg med svenske brød. Jeg liker svensk brød, og er trolig den eneste i Norge som gjør det. Dessuten hadde butikken et tilbud på sylteagurker, så jeg kjøpte en hel kasse. Og da jeg passerte Magnor, sto det «Norge» på et skilt som pekte innover i svarte skogen, så jeg bestemte meg for å den uten å vite at det var den lokale smuglerruta. Det gikk fint, etter en stund passerte jeg landegrensen og et godt stykke etter det igjen kom jeg til et lite tjern med parkeringsplass. Der sto tollerne og ventet.
– Har du vært i Sverige? spurte de.
– Ja, sa jeg.
– Har du handlet?
– Ja, svarte jeg igjen.
– Hva har du handlet? spurte de, og tenkte naturligvis på sigaretter, øl, vin og sprit.
– Brød og sylteagurker, svarte jeg.
– Brød og sylteagurker?
– Ja.
– Du har kanskje ikke noe imot å åpne bak, da?
– Absolutt ikke, sa jeg, hoppet ut av bilen og åpnet bakdøra. Der sto det en eske med sylteagurker og et par bæreposer med svensk brød. Tollerne trodde ikke sine egne øyne, og sannsynligvis går det gjetord rundt lunsjbordet om meg fortsatt.

Men mitt anstrengte forhold til tross, burde jeg egentlig være tollerne takknemlig, som har servert denne Onsdagspihlsen på et sølvfat. Spørsmålet er bare om historiene er tollfrie?

5. februar 2014: Løype! Om min danske alpindebut …

Antagelig er jeg den eneste nordmann som har debutert på alpinski i Danmark. Og meningsløst som det kan høres ut, det hele begynte med en spøk som har vokst til uanede dimensjoner.

La meg like gjerne begynne med begynnelsen.

Alpint har aldri vært min greie. Da jeg vokste opp på Oslos østkant, var nedoverski forbeholdt de velstående og deres bortskjemte og tildels ufordragelige barn. Jevnaldrende som sjelden lot en sjanse gå fra seg til å fortelle om hvor rike fedre de hadde, og hvor mye de hadde betalt for sine Pro-ski eller sine Le-coque-sportif-jakker. Vi andre måtte nøyes med bortoverski, nikkers og anorakker. Mens noen satt i baren med sine after-ski-before-dancing-while-drinking-shoes, satt andre med beksømstøvler ved et leirbål i en solhelling i Østmarka. Og mens noen betalte for å bli trukket opp en bakke, tråkket vi andre våre egne løyper. Alpint var soss. Dette var, med andre ord, før oljepengene begynte å strømme inn i Norge og den vertikale integreringen skjøt fart. Før alpinsporten ble almueliggjort, så og si. Dette var på første halvdel av 70-tallet.

Jeg har aldri likt å gjøre noe bare fordi andre gjør det, og fant at selv om andre sto alpint var ikke det alene grunn nok for meg. Min motvilje mot alpinsporten er naturligvis mitt personlige problem, bortsett fra at det slett ikke er noe problem, jeg lever fortsatt utmerket godt utenfor alpinbakkene. Kjernen ligger egentlig et ganske annet sted: I naturopplevelsen. Med tildels hektiske arbeidsdager, møter sent og tidlig, bilkøer og et døgn som hadde minst fire timer for lite, fantes det ikke en alpinbakke som kunne gi meg den avkoblingen og den roen jeg ønsket. Bytte ut bilkø med heiskø? Bytte ut storbystress med mylderet i bakken? Bytte ut den ene sentrifugen med en annen? Sorry, tror ikke det.

Gi meg heller de endeløse skogene. De snøtunge grantrærne. Silkeføret. Skiturer i måneskinn. De blinkende snøkrystallene. De frosne bekkene. Knirkingen under skiene. La meg gli bortover glennene og kjenne ensomheten. La meg snakke med himmelen. La meg lytte til stillheten.

Mange har forsøkt å få meg til å stå alpint.
«Du kan jo leie utstyr for en dag,» har de sagt.
«Og det må jo være kjedelig å gå omkring på disse plankene?»
«Neida,» har jeg svart. Det er slett ikke kjedelig. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg nevner ikke med ett ord hva jeg mener om kostnadene ved én dag i alpinbakken. Leie av ski, støvler og hjelm. Heiskort. Overprisede forfriskninger. Jeg sier ingen ting om hva jeg heller ville brukt pengene på. Derimot forklarer jeg vennlig at det er lite å fotografere i en alpinbakke, bortsett fra alpinister, og jeg er en ivrig fotograf. Også.

Jeg hadde i grunnen tenkt å forlate denne jord uten å ha hatt alpinski på beina én eneste gang. Slik skulle det altså ikke gå.

Forklaringen begynner i 1993. Da var jeg på vei opp til Galdhøpiggen, bærende min yngste datter, og passerte det korte, men svært smale stykket der Styggebreen ligger åtte hundre nedenfor til høyre og bare venter på at en vandrer skal tråkke feil og falle utfor. Akkurat der, drøye 2000 meter over havet og med toppen av Svellnosa innen rekkevidde, akkurat da, den 25. juli 1993 klokken 14:07 tenkte jeg at noen burde skrive en bok om det danske høyfjellet. Om fjell som er tilpasset oss mennesker med høydeskrekk, slik at også vi kan gå i fjellet uten fare for liv og helse.

I åtte år ventet jeg på at boken skulle dukke opp. Forgjeves. Åtte år tok det, før jeg innså at jeg måtte skrive boken selv, hvis den skulle bli skrevet. Jeg begynte derfor på et prosjekt der hensikten var å spøke med den danske fjellverden. Jeg skulle skrive om rappellering i Danmark. Om danske fjellvettregler. Om å grave seg ned i tide. Om dansk fjellsmør. Hos meg, som hos de fleste andre nordmenn, var nemlig fordommene om Danmarks fjellverden store, og jeg hadde ingen anelse om hva den har hatt å si for utviklingen av demokratiet, språket, nordentanken, samhold og folkehøyskolene.

For å gjøre en lang historie kort: Boka ble antatt og utgitt og er fortsatt tilgjengelig i norske bokhandeler, den er utsolgt i Danmark og ble komplett som trilogi i Sverige i fjor. Danskene er imidlertid de heldigste, for de får en helt ny og annerledes utgave av boka i 2015. Ja, det har utviklet seg til en farsott i Danmark, der de har utviklet et fjellklatringskonsept som også du kan bli med på når du er der på ferie. Påmelding kan du gjøre på www.bestigbjerge.dk.

Danmarks Turistkontor, visitdenmark.no, spurte om jeg ikke kunne tenke meg å guide en gruppe norske journalister omkring i den danske fjellverden? Ta dem med til noen av de mest kjente toppene? Ejer Bavnehøj? Himmelbjerget? Og noen av de godt bevarte hemmelighetene som Sukkertoppen og Sindbjerg? Og samtidig sørge for innkvartering på noen godkjente basecamps, det vil si kroer med tilbehør?

Naturligvis kunne jeg tenke meg det. Slik hadde det seg at vi ble hovedoppslag i nyhetssendingene da vi firet Dannebrog på gjenforeningstårnet på Ejer Bavnehøj, og heiste det norske flagget til tonene av «Ja, vi elsker.» Slik hadde det seg at vi drakk vann av Gudenåens kilde. Og slik hadde det seg at vi endte opp i Silkeborgs skibakke hvor jeg ble tilbudt å prøve alpinski, i skyggen av Gjern Bakker (der høyeste punkt er Åshøj med sine 104 meter over havet). Jeg innrømmer at min sans for alpine øvelser ikke hadde forandret seg nevneverdig, men min sans for humor har det aldri vært noe å si på. Så jeg tenkte: Hvis det er ett sted i verden jeg skal debutere på alpinski, så må det nødvendigvis være i Danmark! Og som tenkt, så gjort. I brosjyren sto det: «Svisssjjj, svisssjjj, svisssjjj … Slalom som i vores nordiske broderlande eller i de sydlige alper – i vild fart ned over den hvide bakke og med vinden piskende ind i ansigtet!»

I øsende regnvær gjennomførte jeg min første og hittil eneste tur på slalåmski, og etter hva jeg vil karakterisere som en vellykket debut, inntok jeg mitt velfortjente glass øl med tilhørende snaps på den lokale Highland Café og Pub.

Jeg har latt det bli med det. Nok er nok. Når folk spør meg om jeg har stått alpint, svarer jeg «Ja, i Danmark.» Jeg lar andre snakke om puddersnø, off-piste, carving og twin-tip uten å blande meg inn. De av dere som fulgte med nyhetene fra fjell-Norge den vinteren, kunne ikke ha unngått å lese eller høre at rabiate ungdomsgjenger fra Norges rikeste kommune invaderte Hemsedal. Horder av bortskjemt, festglad og ufordragelig berme transformerte bygda under mottoet «Drinking, drinking ‘til the ship is sinking,» slått rundt seg med balltrær, slengt fra seg ølbokser, urinert når og hvor det måtte passe og fordrev så vel fastboende som gjester. Det er forbløffende hvor langsomt verden går framover, noen ganger.

Nei, gi meg heller de endeløse skogene …

Bildet:  Skidag på Teisen gymnas, her er vi kommet til El Paso, for dere som er kjent i Østmarka. En dukkert i snøen var åpenbart forfriskende. I bakgrunnen ses en medelev som i dag er anestesilege ved et av landets største sykehus.