Det nærmer seg sommerferie for de aller fleste, og da fikk jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at mange av de små tingene du vil komme over, ikke nødvendigvis er småting fordi de er små. Tvert i mot, det er grunn til å lære av Espen Askeladd som stoppet ved ting som brødrene syntes var betydningsløse, og så viste det seg at det var mer ved den gamle skosålen enn første øyekast viste. Slik er det når du reiser på ferie også, det er så lett å jage etter attraksjonene som såkalte influensere (som ikke er annet enn overbetalte selgere) har fått penger for å fortelle deg at du skal besøke. Vel, dit kommer alle andre som er på ferie også, og da vil du oppdage at stedet ser nøyaktig ut slik det gjør på postkort. Derfor kan det være lurt å kikke utenfor den svarte boksen noen ganger.
Stikkord: Edinburgh
14. februar 2018: På tide med en dyrekirkegård?
Emanuel de Thygeson ble født i Danmark i 1772 og var amtsmann og godseier i Norge. En amtsmann var datidens fylkesmann og Thygeson var blant annet eier av Nordre Skøyen hovedgård. Han var også eier av Teisen gård en kort periode, men rakk å begrave hesten sin her før han solgte seg ut i 1828.
Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg helt siden barndommen og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet og jeg innrømmer at skeptikerne langt på vei har hatt helt rett. Har du sett en kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i rommet og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Da faller jeg heller for unnselige hundekirkegården. Det var først da jeg oppdaget den vesle, fredede pletten jeg følte noe igjen for seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården er lett å overse fordi utsikten over Edinburgh er så overveldende, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder.
En av de skjulte hemmelighetene i Hyde Park er dyrekirkegården som portvokteren Winbridge opprettet i 1881 da han gravla en malteser ved navn Cherry. Cherrys eiere var venner av Winbridge og kom ofte til Hyde Park, så da Cherry døde, syntes de det var en passende hyllest å begrave hunden i parken hunden hadde likt så godt. Teksten på gravsteinen lyder: «Poor Cherry. Died April 28. 1881.» Dyrekirkegården er ikke akkurat enkel å finne, men hvis du begynner der Victoria Gate grenser til Bayswater Road, bør du klare det. Den godeste Winbridge donerte mer og mer av hagen sin til dyrekirkegården og fram til den stengte i 1903 hadde tre hundre kjæledyr blitt begravet her. Ikke bare hunder, men også katter. I dag finnes det dyrekirkegårder i England fra Sussex til Carlisle, men fortsatt er denne pletten i Hyde Park og den enda mindre pletten i Edinburgh noen av mine favorittsteder.
På hjørnet av Candlemaker Row og George IV Bridge i Edinburgh, står statuen av Greyfriars Bobby, en skyeterrier som på slutten av 1900-tallet ble kjent for at den satt og passet på graven til sin eier i hele fjorten år før den selv døde og ble begravet på samme kirkegård. Alle som har hatt et dyr kan fortelle historier som viser at dyret har en egenverdi og at de har sin plass i skaperverket. Dyr er ingen vare på linje med mobiltelefoner. Dessuten kan de fleste av oss nevne navnet på mennesker som har oppført seg langt dårligere enn et dyr noensinne vil gjøre.
Allerede Frans fra Assisi arrangerte dyregudstjenester, var regnet som dyrenes venn og holdt taler for fuglene. 5. oktober 2008 ble Norges første dyregudstjeneste holdt i Bragernes kirke utenfor Drammen da sokneprest Kristin Føhn inviterte firbeinte pelskledte inn i varmen.
Men, sier noen. Nå må vi slutte med denne meningsløse menneskeliggjøringen av dyr og heller bruke pengene på noen som trenger dem. Det kan du jo mene dersom du ikke tenker lenger enn nesen rekker. Faktum er at vi som samfunn kan ha enorme gevinster å hente på å lære oss å behandle dyr på en skikkelig måte. Voldsforskere har konstatert at voldsforbrytere har utviklet sin voldskompetanse gjennom å bruke vold på dyr, og at den i neste omgang kan brukes på mennesker. Opptil seksti prosent av volds- og drapsdømte har startet sin kriminelle løpebane med å torturere og drepe dyr.
Egentlig har vel de fleste av oss opplevd en slags dyrekirkegård da vi var små; hvor mange har ikke vært med på å begrave en død fugl og inntatt presterollen? Og samtidig opplevd at det var en god måte å avslutte et lite liv på? Så hvorfor skulle dette forandres, bare fordi vi har blitt voksne?
Mahatma Gandhi har sagt at «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»
Mange mennesker blir sterkt knyttet til dyr, og samme hvordan du ser ut, tynn, fet, stygg eller pen, gir en hund eller katt blaffen i det. De elsker deg for den du er, samme hva. Bare tilstedeværelsen av en katt er bevist å senke blodtrykket. Du skal ikke ha opplevd mer enn ett arveoppgjør før du skjønner at noen foretrekker selskap med dyr, framfor mennesker. Dyr kan være varme, trøstende kilder til kjærlighet når vi trenger det mest og de kan få oss til å le på våre vanskeligste dager. Da er det lett å forstå at noen ønsker å ha et sted å gå for å minnes hunden eller katten når den tiden måtte komme. Det er allment akseptert at en hun eller katt er som en del av familien, så hvorfor skal vi ikke kunne behandle dem som det, også når de dør?
Så hvorfor lager vi ikke en dyrekirkegård, for eksempel ved Østre Aker kirke? Her er det plass nok, og for å være helt rasjonell; i Malaga har myndighetene funnet ut at deres dyrekirkegård er rentabel etter tolv år. En dyrekirkegård er ingen utgift. En dyrekirkegård går i pluss, og ikke bare økonomisk.
For å vende tilbake til den godeste Emanuel de Thygeson: Han begravde altså hesten sin i Youngslunden, i det hjørnet som vender mot krysset mellom Prost Hallings vei og Harald Halvorsens vei. Omtrent der den svære steinen ligger. For alt jeg vet, var dette byens første dyrekirkegård. Men det er altså ingen grunn til at den skal bli den siste.
23. september: Benkene i Edinburgh
Det har vært snakket så mye om benker i valgkampen. Om benker som er nedslitt. Om benker som ikke kan ligges på. Og ikke minst om fraværet av benker.
En av Oslos store svakheter er mangelen på et sted å gjøre av deg når du er sliten. Noen steder å sette deg ned. Langs Henrik Ibsens gate, eller i Karl Johans gate fra Østbanen og opp til Stortinget. Jo da, det er klart at kafeer og restauranter byr på bord og stoler, men da må du liksom kjøpe noe. Og det er det jo ikke alltid at du har lyst til. Dessuten blir du gjerne mett på et eller annet tidspunkt, hvis du hele tiden må spise for å få en pause.
I Oslo må vi derfor finne oss i å stå, eller ligge på plenen i en eller annen park for å hvile.
Denne Onsdagspihlsen er et forsøk på å rette opp fadesen. Eller å sette søkelyset på den i håp om at rette kommunalråd tar skjeen i en annen hånd. Jeg vil holde frem et eksempel til etterfølgelse. En by som har forstått og tatt inn over seg det faktum at det kan være godt å sitte ned. Om nødvendig kun for å stirre tomt ut i luften foran seg. Kikke på forbipasserende. Lese en avis. Uten å måtte bestille en øl til priser som får bryggeriaksjene til å fyke i været. En by der du kan sitte og nyte utsikten, enten det er til det gamle slottet, eller du vil studere jentene eller guttene mer inngående.
Edinburgh. Benkenes by. Å tenke seg Edinburgh uten benker, er som Venezia uten gondoler. Som New York uten Yellow Cabs. Som København uten pølsevogner. Som Porvoo uten piroger. Som London uten Routemastere. Det går bare ikke. Litt av hensikten med Edinburgh er nettopp benkene. Åtte fot lange, og bygget for å tåle en støyt. Der kan du trygt bli utmattet, uten frykt for restaurantregninger.
Strengt tatt heter de «Presentation Seats» og har sine røtter fra tiden like etter den annen verdenskrig og sprang ut fra et behov hos innbyggerne. Skotter ble også slitne, selv om det ikke alltid virker slik når de spiller nasjonalsporten shinty. Skotter liker å sitte ned fra tid til annen, sånn sett skiller de seg ikke nevneverdig ut fra andre mennesker. At de liker sekkepipemusikk og haggis er en helt annen sak.
Sir William Y Darling satte den første benken på motsatt side av butikken sin i Princes Street 124, til minne om sin onkel Dr Alexander Darling, Han mente eksemplet ville motivere andre butikkeiere til å donere benker på samme måte. Slik startet kampanjen «Seats for Citizens» hvis formål var å forbedre sittemulighetene langs Princes Street. Men agendaen handlet like mye om å få kundene til å holde ut i handlegaten, som å gi dem en anledning til å strekke ut leggene og nyte utsikten over Princes Street Garden. Et kjapt regnestykke viser at Oslo ligger omkring 70 år etter skottene i antall benker og at ingenting tyder på at vi vil forsøke å kneppe inn på forspranget.
Rent fonetisk kan det høres ut som at Princes Street heter «Princesse Street,» men det er ikke tilfellet. Princes Street er en av de mest schizofrene gater i vår del av verden. Nordsiden er rent kommersiell med merkevarebutikker, magasiner og turistfeller tett i tett. Sydsiden av gaten, som med andre ord går fra øst til vest, vender mot Princes Street Garden og er en oppvisning av kultur og natur få andre gater kan vise til.
Princes Street er både hovedgaten og handlegaten i Edinburgh, der du kan oppleve det ultimate shoppinghelvete eller den fullendte naturopplevelse bare ved å krysse gaten. Det er her alt skjer, uansett hva det måtte være. Du kan støte på protesttog, maratonløp, konserter, skotsk fotball eller shinty. På hjørnet ved Waverly Bridge står det alltid en kiltkledt skotte og spiller sekkepipeslagere.
Gaten stenges klokken 13:00 hver 17. mai for å gi plass til den norske kontingentens markering av nasjonaldagen. Med hornmusikk og norske flagg går 17. mai-toget bort Princes Street, ned Lothian Road og inn King’s Stable før seremonien avsluttes med nasjonalsang, kransnedleggelse og høytidelige taler i West Princes Street Garden. Ikke en skotte vil finne på å beklage seg over å bli forsinket av paraden. Parader er en del av livet i byen, det er like skotsk som shortbread. Edinburgh er en kulturby. Alt du ser rundt deg i Princes Street står på FNs liste over verdens kulturarv. Det smitter over på de som bor der.
Princes Street Garden deles altså i to; West og East. East er den minste av dem, men det er i West «Floral Clock» ligger, blomsterklokken. Tingliggjøringen av tid blir sjelden vakrere, for hvert år anlegges en flunkende ny klokke, bestemt av sponsorens ønsker og preferanser. I den østlige enden av Princes Street ligger Hotel Balmoral, der klokken i tårnet bestandig går tre minutter for fort, slik at pendlerne som er for sent ute skal rekke toget.
Fordi det har samlet seg en del benker opp gjennom årene, og fordi populariteten er upåklagelig, vrimler det av benker i Edinburgh. Ikke bare i Princes Street Garden, men også i andre parker og åpne plasser i byen. Benketettheten er høy og ingen trenger å slåss om sitteplassene. Langs Princes Street og i Princes Street Garden er det så mange benker at det rett og slett ikke er plass til fler.
På 1950-tallet ble benkene hovedsakelig donert av organisasjoner eller bedrifter, men etter hvert kom også privatpersoner til, også fra land som Australia, Canada, Frankrike, New Zealand, Norge og USA. Det kan med andre ord virke som om fenomenet er smittsomt. Hvis det er det, bør slike benker tære minimalt på budsjettet til Oslo kommune, og byen kan åpne for donasjon.
Jeg må skynde meg å påpeke at det som gjør disse benkene til noe mer enn bare benker, er nettopp minneplaten på ryggstøet. Skal vi kopiere idéen i Oslo, er disse minneplatene nøkkelen til suksess. Her får du vite hvem som har gitt benken til byen og i hvilken anledning. Mange gir en slik benk til minne om kjære som har gått bort, hvilket er grunnen til at de på folkemunne også kalles «Memorial Seats.» Giverne kan selvfølgelig være anonyme, selv om de sjelden er det, men det er et poeng å fortelle hvorfor benken står der. Og selv om benkene kan se identiske ut på avstand, blir hver av dem unik når du kommer nær nok.
Sannheten er at hver benk forteller sin egen historie. Hvis du bare er tilstrekkelig nysgjerrig og lytter til hva den har å si, kan du få rede på mye du ikke visste. Og som du kanskje kan få bruk for en vakker dag.
Den magiske benken er min favoritt. Jeg vil ikke røpe alt jeg har ønsket meg, men kan si så mye som at noen av ønskene involverte sammensetningen av kommunestyret, og et annet gjaldt Oslopakke 3 og prioriteringer av de økonomiske resursene i denne forbindelse. Dessuten virket det på fotball-VM. Jeg tar den hele og fulle æren for at Brasil røk ut. Noen av ønskene har ennå ikke blitt oppfylt; et av dem er at drosjene i Oslo skal få taxiskiltet foran på taket. Slik at jeg kan se at det er en drosje som kommer, og ikke at det var en drosje som kjørte forbi. Videre har jeg ønsket meg at alle bakere som tilsetter sukat, apsikat eller dritt i rosinbollene, må gripe til vettet. Det gjelder spesielt Nordbys bakeri. Julekaken til Baker Samson er under enhver kritikk.
Men fortsatt er det mye upløyd mark. Jeg må en tur til Edinburgh igjen for å repetere noen ønsker, for jeg tror nemlig ikke benken hørte alt jeg ba om første gang. Muligens fordi han skotten med sekkepipe på hjørnet ved Waverly Bridge gikk så intenst opp i «The Flower o’Scotland.» Dessuten trenger jeg å oppdatere et par ønsker. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med.
3. juli 2013: Gamlebyene er eldst
Halvt finsk som jeg er, har jeg hatt gleden av delvis å ha vokst opp i gamlebyen i Porvoo. Byen er Finlands nest eldste og ble grunnlagt i 1346. Sentrumsbebyggelsen, eller «gamlastan» som vi kaller den, har smale, krokete gater og lave trehus. Den ble tidlig en viktig havneby for hansahandelen, og ble lagt der den ligger fordi det var så langt elven Porvoonjoki var seilbar med frakteskutene.Jeg besøker fortsatt Borgå, som den heter på svensk, og oppsøker alle de krikene og krokene jeg alltid har gjort. Sjekker om de lokale hemmelighetene er intakt. Besøker alle museene og kafeene, og det slår meg hver gang hvor hyggelig og uforandret det er. Jeg er fortsatt lokalkjent, selv om jeg er litt rusten de første timene. Jeg er naturligvis ikke alene, det kommer daglig inn busslaster med turister som skal oppleve gamlastan med sine brygger og trehus. Ja, selv dagsturister i Helsingfors velger Borgå framfor hovedstaden, selv om også den byr på trivelige perler.
Nå er ikke Borgå den eneste byen i verden med gamleby. Absolutt ikke. Jeg kan i fleng nevne Stockholm, København, Edinburgh, Roma, Krakow, Venezia, Lübeck, ja selv vesle Hølen utenfor Moss har en slags gamleby. Felles for dem alle, er at folk samles og trives her. Når du reiser til Roma, så er det for å oppleve gamle Roma. Colosseum, Trevifontenen, spansketrappen. Nye Roma er ikke noe å oppleve, den reiser du gjennom med toget på vei fra flyplassen, og den ene høyblokken er lik den andre. Du reiser heller ikke til Venezia for å oppleve nye Venezia med biltrafikk, støy og eksos. Nei, du reiser til Venezia for å vandre langs noen av de førti kilometerne med kanaler, høre bølgeskvulp, besøke kirker og palasser og kanskje ta en overpriset tur med gondol. Du drar til Venezia for å snirkle deg fram i smugene som kalles gater, klatre opp i Kampanilen som har stått modell for Himmelbjergtårnet og forhåpentlig unngår du de verste turistfellene som kafeene på Markusplassen der en liten kopp espresso koster det samme som halvliter på Aker brygge.
Alle verdens gamlebyer lever i kontrast til de nye. Der gamlebyene byr på murstein, skakke bygninger, nærhet og varme, varter de nye områdene opp med betong, stål, glass, distanse og kulde. For der gamlebyene ble bygget for at folk skulle bo og leve i dem, er de nye bygget med tanke for effektivitet, tomteutnyttelse og fortjeneste. Det er to forskjellige verdener, men når du ser deg rundt er det liten tvil om hva folk flest foretrekker, hvis de får lov til å velge.
Og så må jeg hoppe noen måneder tilbake til julehandelen i fjor. Jeg gjorde unna mesteparten på Aker brygge, men ble fortere ferdig enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Rett og slett fordi jeg omtrent var den eneste kunden i denne ødemarken av glass og trendy arkitektur. Samme hvor jeg gikk, befant jeg mer eller mindre alene. Hvor var alle? Hvor hadde det blitt av det sagnomsuste julerushet? Denne tomhetsfølelsen gjentok seg da jeg var på brygga for å nyte en duggfrisk halvliter i sommersolen for litt siden og oppdaget at flere av vannhullene var nedlagt og lokalene ryddet. Store hull i fasadene gapte mot meg. På uterestaurantene var stolene stablet i høyden og tjoret fast med wire. Men når halvliteren koster en hundrings, er det kanskje ikke rart at kundene finner seg nye jaktmarker?
Samtidig var det stinn brakke langs Karl Johans gate, og særlig på strekket mellom Stortinget og Slottet. Studenterlunden kunne virke som en eneste stor uterestaurant. Det var et yrende folkeliv, det vrimlet av oslofolk og turister i skjønn forening, ja, det var så stappfullt at jeg trengte skohorn for å komme fram. Det var som å gå langs Via Della Stamperia i Roma, for dere som har vært der.
Og det var da jeg plutselig fikk en følelse av at Oslo er i ferd med å få sin gamleby. At området rundt Studenterlunden kommer til å bli Oslos gamleby og at det er her folk kommer til å samles. Det er her butikkene vil blomstre, og det er her du kan ta pulsen på byen. Kanskje ikke riktig ennå, men la bare Bjørvika bli ferdig i sitt forsøk på å se ut som en tidsriktig amerikansk storby og skaper den nødvendige kontrasten. Bare alle høyhusene som skal speile seg i hverandre står ferdig sminket foran speilene. Bare la folk få en ferdig Barcode å sammenligne med, så vil vi oppdage at gamlebyen vår blir populær som aldri før. Bare den rå sjølufta og vindens tunneleffekt langs fasadene får skikkelig tak, så tror jeg flere og flere vil foretrekke trengselen på stripa.
Det er ett spørsmål utbyggere og planmyndigheter har glemt å stille seg, nemlig: «Vil folk trives her, da? Kan dette bli noe hyggelig?» Hvis svaret på spørsmålet er «ja,» har vi gjort noe riktig. Men hvis svaret på spørsmålet er «nei,» så har vi begått en tabbe. For strengt tatt, trivselsfaktoren bør vel være ett minst like viktig parameter som all verdens bygningstekniske forhold, eller hva? Svaret på spørsmålet får vi garantert når utbyggingen står ferdig, pengene er brukt og monumentet står der.