Jeg var ute med det yngste barnebarnet en dag. Vi befant oss på en gangvei, og jeg trodde det var trygt å la toåringen tasse for egen maskin – men der tok jeg feil. Det skjønte jeg da en horde kom kjørende i rasende fart mot oss på elektriske sparkesykler. Jeg grep fatt i barnebarnet og tenkte at det bare er flaks om dette går bra. De og sneiet oss, snart på den ene siden og snart på den andre. Etter det har jeg sluttet å bruke gangveier når vi skal noen steder. Det er for farlig. Jeg kjører bil i stedet.Les hele innlegget...
I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.
For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.
I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.
Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.
Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.
En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.
Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.
Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?
Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.
Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!
For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.
«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»
Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.
Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!
Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast.
Der den kommunale gangveien møter gangveien til Statens vegvesen ved Solvang helsehus har de ikke klart å bli enige om hvem som har ansvaret for å brøyte krysset. Derfor blir det gjerne en real brøytekant her, og en kveld møtte jeg en mann som satt fast med sin elektriske rullestol. Det var flere kuldegrader, det var mørkt og det blåste, og han skulle hjem fra et besøk. Heldigvis for ham hadde jeg bestemt meg for en joggetur den kvelden, og da jeg møtte ham hadde han sittet fast et kvarter. Men hvis jeg ikke hadde bestemt meg for en joggetur, hva da?
For et par vintre siden var det svært glatt i gatene her jeg bor, og med parkerte biler på begge sider, er det bare ett sted igjen å gå: midt i gaten. Jeg hadde ikke gått langt før det kom en bil bak og føreren la seg umiddelbart på hornet og skremte opp både levende og døde. «Kom deg til hælvete ut av veien!» hylte han til meg, og jeg skal innrømme at jeg ble ganske provosert. Jeg forklarte ham at det var glatt, at jeg ikke gikk i veien men at jeg gikk på fortauet og at hvis han ville raskere fram, kunne han heller snakke til de bilistene som hadde fylt opp gaten på begge sider og sørget for uframkommeligheten. Forøvrig var det bare fem meter til han kunne passere meg, hvilket han gjorde mens han ga bånn gass og tutet samtidig. Han skulle nesten tretti meter lenger bort, nemlig til butikken, så jeg kan jo skjønne at det hastet. Da han gikk ut av bilen skrek han «Kjøp deg brodder, for faen!» Kundene som sto rundt gjorde store øyne.
Berit hilser og sier hun ikke er det spor imponert over snøbrøytinga!
Alle fotgjengere har flere slike historier å berette, og en dag traff jeg Berit som er avbildet i denne Onsdagspihlsen; hun hadde kjempet seg et godt stykke gjennom saltsørpa med rullatoren sin. Jeg slo av en prat og fortalte at jeg skulle skrive denne kronikken og ta opp forholdene for oss fotgjengere, og da sa hun at jeg skulle hilse alle ansvarlige i kommunen og si at hun er så innmari forbannet på dere! Hilsenen er hermed overbrakt!
Men det er mange andre farer for oss fotgjengere, og når snøen forsvinner og det blir vår, dukker terrorsyklistene opp. De skrev jeg om 11. mai 2016 og ble dynget ned av e-poster fra rasende syklister som mente fotgjengere bare er i veien. De vimser, snakker i mobiltelefoner, går to i bredden og det er ikke måte på. Fotgjengere må skjønne at fantomene i kondomdrakter må fram først? De har jo en jobb som er viktigere enn alle andres? Bortsett fra sauebønder og elbilister er syklister de mest hårsåre gruppene i samfunnet kan jeg slå fast etter mer enn ett hundre Onsdagspihlser.
Bilistene er ikke akkurat uskyldige, de heller, og det er forbløffende at så få av dem forstår at én fotgjenger gjerne betyr én bil mindre på veien og bedre framkommelighet. Hvis alle vi som går til daglig, kjørte bil én og samme dag, ville byen vår få en forstoppelse det kommer til å gå gjetord om i hundre år.
Det store bildet viser en bilist som kjører på gangveien ved Vålerenga stadion. Han kom nedenfra Helsfyrkanten og rundet hjørnet da jeg stoppet ham og gjorde ham oppmerksom på at han kjørte på gang- og sykkelveien. Da sa han at han skulle til Vålerenga stadion og jeg forklarte at det faktisk finnes adekvate bilveier og at han ikke hadde noe på gangveien å gjøre. Så la han skylden for kjøringa på meg: «Hva feiler det deg?» spurte han. «Har du stått opp med det gale beinet, eller?» Ja, jøss. Det var jo dumt av meg å stå opp med det gale beinet. Jeg måtte jo forstå at det var nødvendig å kjøre på gangveien. Selv om jeg har sladdet skiltet på bildet, har jeg naturligvis et bilde der registreringsnummeret er tydelig, så hvis noen i Politiet har lyst til å ringe opp denne bilisten og skremme ham litt, så har avisen min kontaktinfo.
Det var ikke den første gangen jeg har møtt bilist på gangvei, heller. Sånt opplever vi fotgjengere overraskende ofte. En gang stoppet jeg en som kjørte på gangveien i Teisenparken. Det er skolevei for ungene på Bryn skole, så jeg tillot meg å si at han ikke hadde lov til å kjøre der. Dessuten går det vei rundt som han fint kunne bruke. Da fortalte han meg at «Det er lov å kjøre på gangveier hvis du kjører i gangfart!» Som jeg har sagt mange ganger: Månen er en gul ost. Men hvor fort er det lov å kjøre på gangveien, jeg mener; hva er gangfart? Vi går jo med forskjellig hastighet? Jeg går med 7-8 kilometer i timen, mens andre kanskje klarer halvparten. En tredje bilist jeg stoppet på gangveien var i det minste ærlig. Han sa: «Jeg bryr meg faen ikke om andre folk, jeg kjører der jeg vil kjøre.» Jeg spurte ham hva navnet hans var, men han tok ikke ironien.
Drosjene på Tveita er en helt egen gjeng som dyrker det trafikale anarkiet. Det er ikke plass til alle drosjene på holdeplassen, derfor parkerer de i Wilhelm Stenersens vei, men fordi det er all stans forbudt i Wilhelm Stenersens vei, parkerer de heller på fortauet. For da er det liksom greit! Og her er ikke det ene drosjeselskapet bedre enn det andre; de gir blaffen, alle sammen. Oslo Taxi, Norgestaxi, Taxi 2, Christiania Taxi. Til gjengjeld blir de forbannet hvis du går i gaten. For der skal drosjene kjøre, når de altså ikke er parkert på fortauet.
Nevnte jeg vanndammene? Fotgjengere må jo forstå at de blir sprutet ned hvis de går for nær vanndammene? Bilister som har det travelt må få lov til å svinge rundt fotgjengere i fotgjengerfeltet i stedet for å stoppe. Tid er tross alt penger! Og slik kan jeg fortsette …
