8. september 2021: Å forurense for miljøets skyld

Tvetenveien mellom Teisenveien og E6 er en av de tettest trafikkerte veiene på det kommunale veinettet i Oslo. Ifølge Statens Vegvesens Byindeks for Osloområdet for 3. juni 2021 har Tvetenveien en ÅDT personbiler på 11.670. Det betyr at det kjører 11.670 personbiler her i gjennomsnitt hver dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, julaften, 17. mai og i fellesferien. Til sammenligning har Nedre Kalbakkvei en ÅDT på 10.830, og det er en vei alle er enige om at er et trafikkhelvete fra ende til annen og som burde vært gjort noe med for mange tiår siden. Tvetenveien er altså verre. Omtrent ti prosent verre enn helvetet i Nedre Kalbakkvei. Men det stopper ikke der, for i tillegg til de 11.670 personbilene, kommer alle varebilene, lastebilene og trailerne. Hver av disse tilsvarer 7 personbiler hva støy angår. Les hele innlegget...

31. mars 2021: …noen barn er likere enn andre

Før påske dumpet en reklameblekke for Miljøpartiet de grønne ned i postkassa. På forsiden sto det at «En grønnere by er en bedre by å bo i» og «Byutvikling for barna». Jeg ble nysgjerrig, jeg gjorde jo det, og åpnet blekka for å se hva de mente.

Kamerat Napoleon kom som pocketbok på Pax i 1971, og var oversatt av Tor Bjerkmann. Det praktfulle omslaget er laget av Bjørn Roggenbihl.

Der inne sto det: «En by som er bra for barna, er bra for alle. Men i mange tiår har byutviklingen skjedd på bilens premisser. Dette skal vi snu. Vi vil heller prioritere det store flertallet av fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Det vil også gi mer plass til byliv, renere luft og tryggere skole- og sykkelveier.» Det sto også: «Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang til natur. Eldre skal ikke trenge å kjøpe en kaffe for å finne seg et hyggelig sted å sitte.» Dessuten sto det: «Sammen tar vi vare på nærmiljøet.» Reklameblekka var trykket på miljøvennlig papir, som seg hør og bør. Det har alle politiske partier for lengst skjønt. Les hele innlegget...

17. mars 2021: Om en bever kan få ordet et øyeblikk?

Hei, jeg må få lov til å presentere meg selv aller først. Mitt navn er Brage Bever. Kona og vennene mine kaller meg «Braggen» og jeg bor i ei godt skjult hytte i Alnaelva. Hytta er en toromser men jeg har planer om å bygge på når de nye unga kommer. Forrige kull har ikke flytta ut ennå, du vet hvordan det er med unga, de blir boende hjemme så lenge de kan, ikke rart med de boligprisene vi har i denne byen.

Profilbildet mitt  på Instabever.

Vi bor ikke alene her heller, en gjeng rådyr har også tilhold her. Eller holder til og holder til, det er riktigere å si at de frekventerer området, for de kommer rekende forbi til faste tider.  Likevel er de territorielle nok og jager vekk slektninger som måtte forsyne seg av matfatet. Merkelig, for matfatet er jo stort nok. I det minste ennå. Les hele innlegget...

25. november 2020: Byrådet lyver så de tror det selv

Jeg har skrevet biografier, blant annet for høyt profilerte politikere. En av de mange tingene jeg lærte, er at en politiker er et ombud. Det er et offentlig verv hvor innehaveren har til oppgave å ivareta en gruppes interesser. En politiker skal med andre ord ivareta interessen til de innbyggerne som har valgt ham eller henne til å ivareta denne oppgaven.

Arbeiderpartiet gikk til valg i 2019 på å gjennomføre Manglerudtunnelen. Partiets representanter sto langs hele traseen og lovet dyrt og hellig at bare Arbeiderpartiet kom til makta, ja da ville miljøprosjektet bli gjennomført. Velgerne ga dem den tilliten de ba om og stolte på at de ville holde valgløftene, og sammen med Miljøpartiet de grønne og SV fikk Arbeiderpartiet flertall. Les hele innlegget...

18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

6. juni 2018: La Alna leve

Så har skandalen skjedd igjen. Alnaelva har blitt utsatt for grov mishandling etter at det ble sluppet ut enorme mengder fyringsolje fra Sporveiens anlegg i Vårveien. Oljen fant veien via overvannsanlegget, ned til Alna og deretter ut til Sørenga hvor badelivet fikk en brå slutt.

Alnaelva ved Brynsfossen.

Brannvesenet har hentet opp 35 000 liter og anslår at den totale mengden var 50 000 liter. Sporveiene på sin side mener mengden bare var 20 000 liter. Uansett, det er en misgjerning som ikke kan gå ustraffet hen, men det får bli opp til rette myndigheter å beslutte hva som skal skje med de ansvarlige. Utslippet i Alnaelva kom på det verst tenkelige tidspunkt for dyrelivet i fjorden, og om det bare var et uhell, må det likevel få følger.

Det er ikke akkurat første gangen Alna utsettes for miljøskandaler. Da de store lekkasjene i Romeriksporten ble oppdaget i 1997 sank vannstanden i Lutvann og Nordre Puttjern dramatisk. I løpet av høsten samme år ble det forsøkt å tette lekkasjene med tetningsmaterialet Rhoca-Gil, men arbeidet fikk en bråstopp da det ble kjent at middelet medførte utslipp av det kreftfremkallende stoffet akrylamid. Byggherren NSB Gardermobanen var ikke på det tidspunktet kjent med at bruken av stoffet kunne føre til giftige utslipp av uakseptabelt omfang. Spillvannet fra tunnelen rant ut i Alna ved Bryn. Var det noe Alnaelva ikke trengte, så var det slike utslipp. At elven allerede var temmelig forurenset, var naturligvis ingen formildende omstendighet. Arbeidet med tunnelen ble midlertidig stoppet og kort tid etter ble det etablert et renseanlegg for å rense tunnelvannet for akrylamid. Siden 1997 har det vært forbudt å bruke tetningsstoffer som inneholder mer enn én prosent akrylamid, og i 2012 vedtok EU-landene at grensen skulle være null komma én prosent.

Alnaelva utsettes ikke bare for forurensingsskandaler i denne størrelsesorden. Vel så viktige er de mange små som samlet utgjør et formidabelt trykk på et sårbart miljø. Vinteren 2009 brøytet for eksempel Continental snøen fra parkeringsplassen sin ut mot bredden til Alna, og du trenger ikke være rakettkirurg for å finne ut hva som skjedde med søpla da våren kom. Jeg tror Continental bare fikk smekk på fingeren og fy i ansiktet fra kommunen, men jeg kjøpte Michelindekk sommeren det året, sånn at det i hvert fall skulle ha kostet Continental noe å grise til Alna.

Bystyret har gjentatte ganger vedtatt flyktige løfter, der de har hevdet at Alna miljøpark skal få samme betydning for Groruddalen som Akerselva har hatt for sentrumsbydelene. En plan for Alna ble vedtatt i 1990, og den planen ligger sannsynligvis i en eller annen kommunal skuff og støver ned. Det var muligens derfor Byrådet i 2012 lanserte enda en kommunedelplan der målet var å gjenåpne og miljøoppdatere Alna innen 2020. Det er bare halvannet år til, det – så vi kan kanskje trygt regne med at også denne planen finner vei til en kommunal skuff hvor den skal støve ned. Og så, om nye tjue år står en ennå ukjent byutviklingsbyråd fram og forteller om de framtidige planene for Alnaelva.

Hadde miljøskandaler som dette skjedd i Akerselva, ville Statsadvokaten klint til med bøter i millionklassen og inndragning av overskudd. Vann- og avløpsetaten fikk tre millioner kroner i bot i 2012 da den slapp ut seks tusen liter klor og i praksis desinfiserte hele elva. Hvilken straff fikk NSB Gardermoen? Smekk på fingeren og fy i ansiktet? Hva skal skje med Sporveien nå? Skal de også få smekk på fingeren og fy i ansiktet? Eller skal Statsadvokaten vise hvem som er sjef? At Alnaelva er like viktig som Akerselva? Det er nemlig ikke nok at Sporveien rydder opp etter seg, det må svi skikkelig, slik at de lærer til en annen gang. Pengene må øremerkes opprustning av Alnaelva, akkurat slik bøter gitt i forbindelse med forurensing av Akerselva øremerkes opprusting av Akerselva. Pengene kan ikke gå inn i det store, byråkratiske sluket. Alnaelva trenger hjelp, særlig hvis vi skal oppnå de målene som kommunedelplanen fra 2012 har satt.

Lokalbefolkningen har slåss for Alnaelva i flere årtier, men i byområder vil utviklingen vesentlig avhengig av bidragene fra næringslivet og samfunnets investeringer. Å slåss for nærmiljøet er å få samfunnet til å velge de løsningene som utløser de lokale verdiene som finnes – til glede for befolkningen og næringslivet. Jeg gikk flere ganger langs Akerselva før den ble åpnet, jeg klatret over gjerder og ble jaget av iltre vakthunder. Mange sa at det ikke var håp for Akerselva, men gå turen fra Oset og ned til Løkka i dag, så ser du hvor inne i granskogen feil kritikerne har tatt. Alnaelva kan bli en smilerynke på samme måte, et utgangpunkt for utviklingen i Groruddalen og ikke et sluttpunkt. Hvis vi begynner med elva vil vi få en helt annen by enn om den må tilpasset det som er igjen. Det finnes ikke ett menneske som angrer på utviklingen av Akerselva, og det vil ikke finnes noen som vil mislike en utvikling av Groruddalen der Alnaelva er premissgiver.

Underlig nok ble Park- og idrettsvesenet og Plan- og bygningsetaten de største motkreftene da utviklingen av planene for Alna begynte. Bydelspolitikerne reagerte kraftig da Park- og idrett prøvde å diktere at Alna Miljøpark skulle være et skjøtselsområde underlagt etaten og ikke et byutviklingselement. Plan- og bygning brukte elementære hersketeknikker for å svekke saken og hadde for vane å omtale elva som Alnabekken og ikke som Alnaelva. «Vi kan da ikke bry oss om en liten bekk,« var mantraet. Heldigvis gikk utviklingen videre, folk tok fornuften fangen og kommunen har vedtatt et byøkologisk program. Ta en tur over hengebrua i Svartdalen, så ser du hvem som fikk rett.

Den største tabben Alnaelva har gjort, er å ligge øst for Akerselva.

7. juni 2017: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.

Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.

I Bryn miljøforum har vi invitert et omfattende utvalg av politikere, alt fra samferdselsministeren til ordføreren og byrådslederen til å spise frokost på en veranda i rød sone hos Teisen Park Borettslag. Vi har lovet å diske opp med bløtkokte egg, ristet brød, god ost og annet kjøttfritt pålegg, juice og deilig kaffe, men ingen av politikerne har takket ja til tilbudet. De har faktisk ikke engang takket nei, de har bare unnlatt å svare. Jeg skjønner dem godt, for hvem pokker har lyst til å sitte i rød sone og spise frokost, selv om det finnes titusenvis av mennesker i byen vår som er nødt til det hver eneste dag?

Nå er ikke Teisen eller Ulven de eneste områdene som plages med støy døgnet rundt. På Lindeberg har de også europaveien som nærmeste nabo, men forskjellen er at her ble boligene aldri støyisolerte og at lavblokker og rekkehus ble bygget på midten av syttitallet slik at terrasser, stuer, soverom og utearealer vender ut mot det som har blitt Norges verste støykilde. Husene skulle nemlig bygges så billig som mulig, og det klarte Selvaag med god margin. Daværende byplansjef Helene Kobbe beklaget at boligene ble bygget på denne måten og ordfører Albert Nordengen i spissen for flere andre politikere lovet at Lindeberg ikke skulle utsettes for ytterligere støykilder før E6 var lagt under lokk eller i tunell. Månen er, som vi alle vet, en diger, gul ost, og politikernes løfter mindre verdt enn papiret på rådhustoalettet. I førti år har trafikken økt og Bymiljøetaten har ennå ingen planer om å iverksette tiltak, til tross for at de vedkjenner seg det faktum at dagens støynivå overstiger seksten ganger tillatt grense. Tvert i mot, nå vil de bygge enda flere boliger her, slik at de rikeste i landet kan bli enda rikere. Og helseregninga kan du gjette hvem som skal plukke opp?

Selv om et lokk ble foreslått allerede for førti år siden, kommer det aldri til å komme noe lokk over en eneste veimeter i Groruddalen. Praktisk talt samtlige veikroner og bompenger, inkludert alt som skal kreves inn av oss groruddøler, kommer til å gå til det svarte hullet som heter E18 Oslo vest. Selv om et lokk kan vise seg å bli en økonomisk gullgruve, kommer vi aldri til å få det i Groruddalen. Bare tenk om taket på lokket ble gjort til potetåker! Da kunne Oslo være selvforsynt med poteter, vi kunne til og med dyrke eksotiske arter som blå kongo og selge dem til blodpriser til folka på vestkanten.

Men løsningen er ikke å bygge lokk. Løsningen, som ble presentert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 22. november i fjor, er å omdefinere rød sone til såkalt «avvikssone.» Nå er det ikke helseskadelig å bo der likevel! Støyen har blitt borte! Forurensingen har forsvunnet! Bilene fordampet! Et mirakel! Halleluja! Nå kan vi bygge enda flere boliger i det som før var rød sone. Blokker som kommer til å stå så tett og trangt at du knapt nok får kilt et postkort mellom dem. Det er genialt! Med ett enkelt vedtak er det ikke støy i rød sone lenger! Nå kan du sette deg på midtrabatten på E6 og plukke markblomster og høre fuglesang!

På begynnelsen av åttitallet var en venn av meg på besøk i Sovjetunionen, og bodde på et etter forholdene ganske dyrt hotell. Derfor klaget han til resepsjonen da han fant kakerlakker på badet. Resepsjonen kunne berolige ham med at det ikke fantes kakerlakker i Sovjetunionen, for det hadde Det Øverste Sovjet vedtatt. Enkelt og greit!

Når politikerne og byråkratene snakker om gul og rød sone, høres det ut som en trapp med tre trinn, men det er slettes ikke riktig. Gult er ikke gult og rødt er ikke rødt. Det finnes lysegult og mørkegult, ja, det finnes åtte forskjellige nivåer i gul sone. Og det er ikke mindre tett mellom trappetrinnene i rød sone heller.

Naturligvis er det en pris å betale. Helseskader av støy koster Oslo kommune over én milliard kroner hver bidige måned, i form av søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Nytale om «urbane kvaliteter» dekker ikke over slike fakta. Er det på noen som helst måte riktig at samfunnet skal plukke opp regninga etter at utbyggerne har hanket inn sin feite fortjeneste på å bygge her? Er det ikke riktigere at det er de som må betale for de helsefarlige byggene de bygger?

Jeg foreslår i all enkelhet at politikere og saksbehandlere som innstiller og vedtar sammen med utbyggerne er nødt til å bo i disse boligene selv, aller først. La oss si i fem år. Og etter fem år kan vi gjøre opp status. Hvis de fortsatt er like sikre på boligområdets fabelaktige urbane kvaliteter, kan de få lov til å bli boende. Hvis ikke, river vi hele skitten.

10. mai 2017: Verdens verste bussholdeplass

Det er vanskelig å si hva som er verst ved holdeplassen i Ulvenkrysset, men trolig er det det faktum at du til de grader mister lysten på å reise kollektivt når du står der og venter på buss. Du får så innmari lyst på bil og jobb med oppvarmet parkeringsplass, for det er ingenting som er riktig på verdens frykteligste stoppested.

La meg ta tilgjengeligheten først. Hvis du kommer fra Teisen eller Fjellhus, er du så uheldig at du må krysse Norges verste gangbro. Den ble satt opp midlertidig en gang på åttitallet, har stått der i over tretti år og står der fortsatt.

Brua har plater med små, skarpe ribber å gå på, og gjennom disse ser du trailerne passere noen centimetere under føttene dine i hundre kilometer i timen eller mer. Det er nok til å skremme hjerteinfarkt på hvem som helst. Og skulle du være så uheldig å falle, blir du skadet for livet. Disse ribbene er så skarpe at de skjærer seg gjennom vinterklær og tykk polstring, og få gangbroer i verden har skadet flere. Derfor er det mange hundeeiere som bærer dyrene sine over, fordi potene blir skadet når hundene tråkker på ribbene. Men, samme det, for broa er jo bare midlertidig. Ryktene sier imidlertid at den skal byttes ut i løpet av året med en ny, midlertidig gangbro i påvente av en permanent bro. Og slik går nu dagan.

SFO på Bryn skole hadde en demonstrasjon for tryggere skolevei her en gang, men fikk ikke lov til å stå på gangbrua fordi Politiet mente den var dårlig og usikker. Statens Vegvesen var derimot kjempefornøyde, for snøen faller rett gjennom og de slipper å brøyte. Men ingen av dem skjønte ironien.

Men nok om gangbroa. Hvis du har vært så heldig å komme deg helskinnet over den, må du passe deg for ikke å bli kjørt i hjel når du skal over på fortauet som leder bort til bussholdeplassen. For Ulvenveien er snarveien ut på E6, og selv om det bare er buss som går i rutetrafikk som har lov til å kjøre der, er det mange andre som bruker muligheten. Politiet gir jo blaffen, og det er bare en sur gubbe som skriver Onsdagspihlsen som bryr seg, og han bryr de seg ikke om. Derfor må du se opp for alt som rører seg av tungtrafikk, for den skal gjennom bussgrava og ut i en hårnålssving som virkelig setter andre i fare. En gang kom det en kolonne på sju tauebiler fra Viking, de skulle kanskje fjerne biler som sto ulovlig parkert et eller annet sted, og da må det jo være lov å kjøre der det er ulovlig, må vite. Kühne+Nagel og Bring er et par andre som gir blaffen i forbudet og driter i at de valser over seksåringenes skolevei, for ikke å snakke om alle de tomme bussene fra Ruter som kjører like ulovlig der.

I dødskrysset der Ulvenveien møter E6 er svingen altså så skarp og de grønne bussene så lange at mange av dem trekker bakhjulene med seg over fortauet for ikke å komme én kjørebane for langt ut. De verste er likevel trailerne med henger, som må ta i bruk alle kjørebanene i tillegg til fortauet for å runde hjørnet. Skulle tro disse sjåførene har brøddeig i stedet for hjerne, for du trenger ikke nevneverdig fantasi for å forestille deg hva en trailer på tvers på motorveien kan frembringe av ulykker.

Når du har overlevd alt dette, kommer du til det støy- og forurensingshelvete som heter Ulvenkrysset holdeplass og som noen har funnet ut er et godt tilbud til de reisende. Det er kanskje en fordel at du slipper å snakke med noen på grunn av støyen?

Jeg stilte meg opp med desibelmåler og fant ut en masse interessant. Men først litt teori: En lyd oppfattes dobbelt så sterk som en annen dersom nivåforskjellen er omtrent 10 desibel, eller dBA som terminologien kaller det. I følge Norsk forening mot støy kan det registreres endringer i pulsfrekvens og blodtrykk som følge av støypåvirkning når lydnivået er høyere enn 60-65 dBA. Hørselsskader kan oppstå ved å oppholde seg i lengre tid i så sterk støy som 85 dBA. Så hva fant jeg ut?

Jo, gjennomsnittlig ble jeg utsatt for 84 dBA støy, så det er liten tvil om at du går ombord i bussen med forhøyet blodtrykk og dårligere humør. Verre start på dagen skal det godt gjøres å få, og så får de som har greie på det finne ut om daglig opphold på denne bussholdeplassen gir hørselsskader over tid.

Det mest interessante funnet var det faktum at elbilene støyer suverent mest. Elbilene ga fra seg fire ganger så sterk støy som de andre personbilene. Jeg vet dette vil irritere fletta av enhver elbilist og at jeg kommer til å få bøtter med eposter fra rasende elbilister etter dette, men grunnen er like enkel som den er logisk. I morgenrushet kjører fossilbilene i sneglefart, to i bredden. De gir fra seg 72 dBA i snitt. I kollektivfeltet, to meter fra der jeg står i busskuret, kommer elbilene i åtti kilometer i timen, derfor er dekkstøyen fra elbilene skyhøyt over de andre personbilene. Elbilene peaket på 99 dBA der de brølte forbi. Men akkurat det gir elbilistene fullstendig blaffen i, så lenge de kan feie forbi køen og komme først til jobben. Til gjengjeld tar disel og bensinbilene livet av alle som har et et snev av astma.

De eneste som kan konkurrere med elbilenes støy, er kollektivtrafikken. Nemlig bussene. Noen av dem stopper for å slippe av en passasjer eller to, og når bussen gir fullt gasspådrag for å fortsette sin ferd mot sentrum, bråker det så det gjaller. 100 dBA, for å være nøyaktig, og en diger buss klarer dermed bare å slå elbilene i støy med en stortå på målstreken.

Og når bussen omsider kommer er den naturligvis stapp full, slik all kollektivtransport er når du nærmer deg sentrum. Alt du får en trang ståplass i midtgangen, men så det kan jo være en trøst at du slipper å bli bøtelagt for å ikke bruke sikkerhetsbelte, slik de kan, de som har sitteplass. Men du skal være god i beina, for i morgenrushet bruker bussen ofte et kvarter mellom hver holdeplass.

Og så lurer noen i Byrådet på hvorfor folk foretrekker å kjøre bil?

26. august 2015: Store ord og fett flesk

Hvis du roter rundt i skuffene til kommunen, vil du finne mange dokumenter som er stinne av fagre ord og løfter. De ble utformet en gang, gjerne med hjelp fra kostbare konsulentselskaper, med formål å gi inntrykk av at kommunen ville noe. Men i virkeligheten ble de bare vist fram på et møte i Byrådet eller noe, for deretter å legges ned i skuff og aldri mer se dagens lys.

Påkostet og bortkastet rapport
Ett av disse dokumentene heter «Byens trær» og er en påkostet sak med førti sider i farger, utgitt av Plan- og bygningsetaten. Den handler om hvor viktige trærne er for byen vår, men hver gang jeg går opp- eller nedover Teisenveien tenker jeg at dette dokumentet er ikke annet enn store ord og fett flesk. Det er fullt av tåkeprat fra ende til annen, for i virkeligheten mener kommunen ikke ett eneste ord av de ordene som står der. Jeg griper meg i å synes syn på den saksbehandleren som hadde ansvaret, for alt arbeidet er bortkastet. Han kunne heller gått ut, satt seg i sola og tatt en øl.

Oslo kommune har som hovedregel at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, står det. Reinspikka sludder, kaller jeg det, men vil likevel gjenta poenget: Det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig.

Det er forskjell på liv og lære
I 2008 felte kommunen fem trær langs Teisenveien, og har de plantet minst ett nytt tre for hvert de felte? Å nei, du. Syv år er gått uten at en eneste byråkrat i kommunen har vurdert tanken om å plante minst fem nye trær. Teisenveien skal tydeligvis ikke få nye trær, så vi får nøye oss med de hoggestabbene som står igjen etter vandalismen. Bildet viser hvor fint og grønt ugresset som vokser ved stubbene blir. Buroten trives godt her nå, og det er jo fint for alle dem som selger allergimedisin.

Og det er forskjell på øst og vest
Da lindetrærne på Eidsvoll plass utenfor Stortinget ble felt i 2008, tok det bare noen få dager før røttene var gravet opp og nye trær plantet over hele fjøla. Da var det ikke snakk om å la plassen bli omgitt av stubber i uoverskuelig framtid. Trær skulle det være. Men så ligger ikke Stortinget på østkanten av byen, heller.

Hva skal vi med trær?
I «Byens trær» skriver kommunen at trær er bra for helsa. I forurensede områder kan bladene sanke inn 10 kg støv hvert døgn, og mange arter har vist seg å være gode svevestøvoppfangere. Så store og ærverdige som trærne i Teisenveien var, kan vi trygt gå ut fra at hvert av dem samlet opp 10 kg svevestøv hver dag. Men hvor mye svevestøv ekstra blir det i lufta i løpet av syv år når kommunen har meiet ned fem trær? Sier vi at hvert tre er virksomt i seks måneder, blir det fem trær ganger seks måneder ganger tretti dager ganger syv år. Det blir, hold deg fast, 63 tonn svevestøv! Hører dere, der oppe i kommunen, Samferdselsetaten, Bymiljøetaten eller hvem det nå er som har ansvaret for denne elendigheten? 63 tonn! Fordi dere ikke har giddet å gjøre jobben deres, har de folka som bor langs Teisenveien måtte tygge i seg tonnevis av svevestøv. Trær er bra for helsa, men det gjelder kanskje ikke på denne kanten av byen? Hovedregelen om at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, gjelder kanskje ikke på denne siden av byen, det heller?

Noen har ikke gjort jobben sin
Men det er enda verre enn dette, for mangelen på ansvarlighet skriver seg helt tilbake til oktober 1999. Da tilbød Landbruksdepartementet gratis trær til alle bydeler som ville ha, og allerede den gangen, altså for 17 år siden (!) manglet det trær i Teisenveien. Fjellhus hageby vel oppfordret kommunen innstendig om å ta i mot. Men ville kommunen ha gratis trær? Å nei, du! Ingen skulle komme til kommunen og tro at de kunne tilby gratis trær, sånn helt uten videre. I realiteten har kommunen med andre ord sviktet sitt ansvar i 17 år! I 17 år har de stilltiende sett på de trærne som døde langs Teisenveien, og nøyd seg med å sage dem ned til stubber. Hvert enkelte tre ville i løpet av 17 år ha fanget opp mer enn 30 tonn svevestøv!

Så kan du spørre: Hvorfor planter ikke kommunen nye trær når den sager ned gamle, og når den selv påstår at trær er så innmari bra for helsa vår? Det er kanskje ikke underlig at folks gjennomsnittlige levealder er lavere på østkanten av byen, når det åpenbart ikke er grunn til å foreta så enkle helsebringende tiltak? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å plante et tre? I 2011 ble det felt 40 kastanjetrær i Bygdøy Allé, og du kan jo gjette om det fortsatt står stubber igjen etter dem i dag, eller om det har blitt plantet nye?

Store ord og fett flesk
Folderen «Byens trær» inneholder mange andre store ord også, slike som at «bytrær er en urban kvalitet,» «trær gir myke kontraster til byens harde flate» og at «store og gamle trær er særlig verdifulle.» Fagre ord som ikke betyr noe som helst, men som sikkert kan finnes fram når festtaler skal holdes.

Onde planer fra Statens Vegvesen
Eller kanskje det er slik at trærne ikke passer inn i framtidige planer for Teisenveien? Planer som ikke tåler dagens lys riktig ennå? En gang planla kommunen en firefelts motorvei her, og kanskje snakker noen sammen i løyndom om framtiden til Teisenveien? Konspirasjonsteoretisk, sier du? Mon tro det? I Statens Vegvesens planer for Manglerudprosjektet foreslås en ny busstrasé inn til trafikk-knutepunktet på Bryn, som skal legges i bro over E6 fra Ulvenveien og ned Teisenveien. Dette skal bli hovedruta for busser nordfra. Her skal det bli et busshelvete hvis Statens vegvesen får det som de vil. Hva som skal skje med boligene, barneskolen, barnehagene, skolehagen og sykehjemmet snakker ingen om, men det er ikke så innmari vanskelig å legge sammen to og to.

En ting er sikkert
Jeg er sikker på én ting. Den eneste måten å få plass til denne busstraseen på, er å meie ned alle trærne. Derfor vil det heller aldri bli plantet noen nye. Samme hvor mange store ord og hvor mye fett flesk vi blir servert.