2. november 2022: Se – jeg kan sykle uten hode!

I Oslo Arbeiderpartis forslag til nytt valgprogram vil partiet prøve ut en ordning der syklistene kan svinge til på rødt lys, det vil si å ikke komme i konflikt med bilister. Programmet er ikke endelig vedtatt og skal sikkert kvernes gjennom partiorganisasjonen først, men det gir jo en pekepinn på hva vi fotgjengere kan vente oss i de kommende årene.

Illustrasjonen til denne Onsdagspihlsen er laget av kunstig intelligens på dataplattformen DALL-E.

I Paris har det siden 2015 vært tillatt å svinge til høyre på rødt i bestemte kryss, der tydelig skilting viser at det er lovlig. Meningen er å herme etter danskene, for Danmark endret regelverket i 2016 etter et vellykket prøveprosjekt. Forskjellen mellom Danmark og Norge, er jo at danskene til en viss grad faktisk har sykkelkultur. Det er like mange kondomkledde terrorsyklister i København som i Oslo, men de utgjør et mindretall, så de synes ikke like godt som her hjemme. Les hele innlegget...

8. juli 2020: En brunsnegle kommer sjelden alene

Jeg var ute med det yngste barnebarnet en dag. Vi befant oss på en gangvei, og jeg trodde det var trygt å la toåringen tasse for egen maskin – men der tok jeg feil. Det skjønte jeg da en horde kom kjørende i rasende fart mot oss på elektriske sparkesykler. Jeg grep fatt i barnebarnet og tenkte at det bare er flaks om dette går bra. De og sneiet oss, snart på den ene siden og snart på den andre. Etter det har jeg sluttet å bruke gangveier når vi skal noen steder. Det er for farlig. Jeg kjører bil i stedet. Les hele innlegget...

4. september 2019: Den natten jeg drømte jeg var sanndrømt

Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.

Foto: Oslo kommune/Sturlason

Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført. Les hele innlegget...

31. januar 2017: Fotgjengere er noe herk!

Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.

Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!

Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast.

Der den kommunale gangveien møter gangveien til Statens vegvesen ved Solvang helsehus har de ikke klart å bli enige om hvem som har ansvaret for å brøyte krysset. Derfor blir det gjerne en real brøytekant her, og en kveld møtte jeg en mann som satt fast med sin elektriske rullestol. Det var flere kuldegrader, det var mørkt og det blåste, og han skulle hjem fra et besøk. Heldigvis for ham hadde jeg bestemt meg for en joggetur den kvelden, og da jeg møtte ham hadde han sittet fast et kvarter. Men hvis jeg ikke hadde bestemt meg for en joggetur, hva da?

For et par vintre siden var det svært glatt i gatene her jeg bor, og med parkerte biler på begge sider, er det bare ett sted igjen å gå: midt i gaten. Jeg hadde ikke gått langt før det kom en bil bak og føreren la seg umiddelbart på hornet og skremte opp både levende og døde. «Kom deg til hælvete ut av veien!» hylte han til meg, og jeg skal innrømme at jeg ble ganske provosert. Jeg forklarte ham at det var glatt, at jeg ikke gikk i veien men at jeg gikk på fortauet og at hvis han ville raskere fram, kunne han heller snakke til de bilistene som hadde fylt opp gaten på begge sider og sørget for uframkommeligheten. Forøvrig var det bare fem meter til han kunne passere meg, hvilket han gjorde mens han ga bånn gass og tutet samtidig. Han skulle nesten tretti meter lenger bort, nemlig til butikken, så jeg kan jo skjønne at det hastet. Da han gikk ut av bilen skrek han «Kjøp deg brodder, for faen!» Kundene som sto rundt gjorde store øyne.

Berit hilser og sier hun ikke er det spor imponert over snøbrøytinga!

Alle fotgjengere har flere slike historier å berette, og en dag traff jeg Berit som er avbildet i denne Onsdagspihlsen; hun hadde kjempet seg et godt stykke gjennom saltsørpa med rullatoren sin. Jeg slo av en prat og fortalte at jeg skulle skrive denne kronikken og ta opp forholdene for oss fotgjengere, og da sa hun at jeg skulle hilse alle ansvarlige i kommunen og si at hun er så innmari forbannet på dere! Hilsenen er hermed overbrakt!

Men det er mange andre farer for oss fotgjengere, og når snøen forsvinner og det blir vår, dukker terrorsyklistene opp. De skrev jeg om 11. mai 2016 og ble dynget ned av e-poster fra rasende syklister som mente fotgjengere bare er i veien. De vimser, snakker i mobiltelefoner, går to i bredden og det er ikke måte på. Fotgjengere må skjønne at fantomene i kondomdrakter må fram først? De har jo en jobb som er viktigere enn alle andres? Bortsett fra sauebønder og elbilister er syklister de mest hårsåre gruppene i samfunnet kan jeg slå fast etter mer enn ett hundre Onsdagspihlser.

Bilistene er ikke akkurat uskyldige, de heller, og det er forbløffende at så få av dem forstår at én fotgjenger gjerne betyr én bil mindre på veien og bedre framkommelighet. Hvis alle vi som går til daglig, kjørte bil én og samme dag, ville byen vår få en forstoppelse det kommer til å gå gjetord om i hundre år.

Det store bildet viser en bilist som kjører på gangveien ved Vålerenga stadion. Han kom nedenfra Helsfyrkanten og rundet hjørnet da jeg stoppet ham og gjorde ham oppmerksom på at han kjørte på gang- og sykkelveien. Da sa han at han skulle til Vålerenga stadion og jeg forklarte at det faktisk finnes adekvate bilveier og at han ikke hadde noe på gangveien å gjøre. Så la han skylden for kjøringa på meg: «Hva feiler det deg?» spurte han. «Har du stått opp med det gale beinet, eller?» Ja, jøss. Det var jo dumt av meg å stå opp med det gale beinet. Jeg måtte jo forstå at det var nødvendig å kjøre på gangveien. Selv om jeg har sladdet skiltet på bildet, har jeg naturligvis et bilde der registreringsnummeret er tydelig, så hvis noen i Politiet har lyst til å ringe opp denne bilisten og skremme ham litt, så har avisen min kontaktinfo.

Det var ikke den første gangen jeg har møtt bilist på gangvei, heller. Sånt opplever vi fotgjengere overraskende ofte. En gang stoppet jeg en som kjørte på gangveien i Teisenparken. Det er skolevei for ungene på Bryn skole, så jeg tillot meg å si at han ikke hadde lov til å kjøre der. Dessuten går det vei rundt som han fint kunne bruke. Da fortalte han meg at «Det er lov å kjøre på gangveier hvis du kjører i gangfart!» Som jeg har sagt mange ganger: Månen er en gul ost. Men hvor fort er det lov å kjøre på gangveien, jeg mener; hva er gangfart? Vi går jo med forskjellig hastighet? Jeg går med 7-8 kilometer i timen, mens andre kanskje klarer halvparten. En tredje bilist jeg stoppet på gangveien var i det minste ærlig. Han sa: «Jeg bryr meg faen ikke om andre folk, jeg kjører der jeg vil kjøre.» Jeg spurte ham hva navnet hans var, men han tok ikke ironien.

Drosjene på Tveita er en helt egen gjeng som dyrker det trafikale anarkiet. Det er ikke plass til alle drosjene på holdeplassen, derfor parkerer de i Wilhelm Stenersens vei, men fordi det er all stans forbudt i Wilhelm Stenersens vei, parkerer de heller på fortauet. For da er det liksom greit! Og her er ikke det ene drosjeselskapet bedre enn det andre; de gir blaffen, alle sammen. Oslo Taxi, Norgestaxi, Taxi 2, Christiania Taxi. Til gjengjeld blir de forbannet hvis du går i gaten. For der skal drosjene kjøre, når de altså ikke er parkert på fortauet.

Nevnte jeg vanndammene? Fotgjengere må jo forstå at de blir sprutet ned hvis de går for nær vanndammene? Bilister som har det travelt må få lov til å svinge rundt fotgjengere i fotgjengerfeltet i stedet for å stoppe. Tid er tross alt penger! Og slik kan jeg fortsette …

4. oktober 2017: Det er for billig å bo i Oslo

Jeg var neppe den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste at byrådet jobber for enda en ny avgift for alle bensin- og dieselbiler.

Jeg trodde det holdt med inntektsskatt og bompenger, men så vedtok bystyret at vi skal betale eiendomsskatt i tillegg selv om bolig ikke gir eieren betalingsevne. Men så, etter et par år, strammes avgiftsskruen igjen, denne gangen med differensierte bompenger der elbiler slipper unna, og hvor bensin- og dieselbiler får et ekstra påslag fordi de er bensin- eller dieselbiler og hvor dieselbilene får enda et påslag fordi eierne fulgte politikernes råd om å kjøpe dieselbil. Men heller ikke det er nok, så vi har fått en egen avgift for dem som er nødt til å reise i rushtiden. Men heller ikke det er nok, så nå settes spaden i bakken for et femtitalls nye bomstasjoner og når de står ferdige har Oslo blitt en fengselsby. Samme hvor du skal eller hva du skal, må du betale bompenger. Skal du til legen? Vel, det har Oslo en avgift for. På apoteket? Det har Oslo også en avgift for. Ut i marka? Det har Oslo en avgift for. Besøke en gammel tante? Det har Oslo en avgift for. Til gjenbruksstasjonen? Det har Oslo en avgift for. Og du kan være trygg på at disse avgiftene kommer til å øke mer enn prisstigningen.

Men heller ikke dette er nok, nå har byrådet tatt mål av seg til ytterligere en avgift, nemlig å innføre lavutslippssoner. For å gjøre det enkelt, og for å kunne kreve inn penger fra hver eneste en av oss, går forslaget ut på å gjøre hele Oslo om til en eneste diger lavutslippssone. Byrådet har ennå ikke bestemt seg for om den nye avgiften skal innføres, men det ville forbløffe meg om de ikke gjør det når de først har kommet på ideen. Vi kjenner lusa på gangen. Slik forslaget fremstår i media for tiden, viser byrådet seg å stå til stryk hva differensiering angår. I august i år kunne Tysklands største forbund for bilister ADAC (Allgemainer Deutscher Automobil-Club) vise til undersøkelser der enkelte nye dieselbiler slipper ut 240 ganger mer NOx enn andre nye dieselbiler. Det betyr at eierne av de reneste bilene i Oslo må betale opptil 240 ganger så mye for sine utslipp som andre, dersom takstene ikke differensieres. Men differensiering er så vanskelig, derfor er det enkleste ofte det enkleste. Alle skal blø like mye. Og så lenge svaret uansett er skatt, spiller det ingen rolle hva spørsmålet måtte være.

Vi må likevel ikke gi oss her. Det er så mye mer som kan skattlegges, og etter hvert som folk slutter å kjøre bil og utenbys folk ikke gidder å besøke Oslo, må vi finne nye inntektskilder. Vi kan for risikere å mangle penger til å vedlikeholde veiene og da vil det bli naturlig at alle brukere må betale det det koster. Vi kan ikke vente til problemet oppstår, men må innføre avgifter og gebyrer gradvis slik at innbyggerne kan venne seg til å bli flådd.

Syklister må betale det det koster. Sykkelveier er ikke gratis, de skal vedlikeholdes og har fortrinnsrett til å bli brøytet om vinteren. Alle sykler bør følgelig utstyres med et sykkelskilt og en bombrikke som kan registrere hvor mye de bruker gater og sykkelveier. Tatt i betraktning at en sykkel bare har to hjul mens en bil har fire, vil halv pris av bil være et passende gebyr. Vintersykling med piggdekk må skattlegges ytterligere, fordi piggene sliter mer på sykkelveiene og graver opp svevestøv. Vi har allerede piggdekkoblater for bil, så det vil være en smal sak å innføre samme ordning for sykler. Rullestolavhengige og brukere av rullator bør heller ikke slippe unna, for dette er mennesker som krever egne veier og som vil ha dem brøytet om vinteren. At folk sitter i rullestol eller bruker rullator er ikke kommunens skyld. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …

Så er det fotgjengernes tur, for de vil også fram. Halvparten av hva en syklist må betale kan være en passende pris, eller som ett bilhjul. Gangveier skal bygges, ofte kreves det gangbroer over motorvei eller underganger under tog og bane. Dette koster. Det kan være vanskelig å beregne hvor langt ett menneske går i forhold til et annet, derfor vil en stykkavgift per skopar være rettferdig selv om det slår skjevt ut for kvinner. Imidlertid må joggesko skattlegges hardere, for folk som trener bruker jo langt flere kilometer enn folk som ikke gjør det. Det er bare fantasien som setter grenser, og politikerne har jo allerede oppvist en eventyrlig fantasi når det gjelder avgifter, så dette er en oppgave jeg er trygg på at de vil klare. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …

Piggsko og brodder er nødvendig om vinteren og sliter mer på fortauene enn sko uten pigger eller brodder. Dessuten skaper også disse svevestøv, og svevestøvet skal bekjempes for enhver pris. Krykker har gjerne en pigg til å felle ut, og denne piggen er ikke bedre enn andre pigger. En pigg er en pigg. At det ofte er eldre som benytter brodder og krykker får så være, de er ikke i etableringsfasen og har langt på vei nedbetalt gjelden sin og tåler godt en skatt eller to eller tre til. Dette er helt i tråd med prinsippet om eiendomsskatt. Men vi kan la det ikke stoppe med dette …

Både fotgjengere, joggere og syklister puster og peser, og når de puster og peser, puster og peser de ut karbondioksid, CO2. FNs klimapanel har slått fast at det er en sammenheng mellom global temperaturøkning og menneskeskapte utslipp av klimagasser, som karbondioksid er én av, i følge Store norske leksikon. Det er helt opplagt at en jogger eller en syklist puster og peser ut store mengder klimagasser, og dette er vi nødt til å få redusert hvis vi ønsker å redde klimaet. En egen CO2-avgift vil være et utmerket verktøy til å få ned utslippene, for det er grunn til å tro at en syklist som sykler mellom Trondheim-Oslo slipper ut like mye karbondioksid som en bilist som kjører samme veien. Følgelig bør syklisten straffes i samme størrelsesorden som bilisten. Karbondioksid er karbondioksid. Vi er rett og slett nødt til å få en slutt på sykling og jogging, men kan tillate langsom gange. Dessuten kan for eksempel sukking koste ekstra, og syting over politikere kan få en egen sats slik at folk slutter å syte over politikere. For ikke snakke om hva byen kan kreve for aktiviteter i sengehalmen. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …

Naturligvis må de fattigste innbyggerne også ilegges eiendomsskatt, for bystyret har jo vedtatt at betalingsevne er irrelevant. Derfor er det logisk at enhver som ikke kan betale eiendomsskatt må betale eiendomsskatt slik at de som kan betale eiendomsskatt, slipper å betale eiendomsskatt. Om du skjønner?

Men vi kan ikke la det stoppe med dette …

11. mai 2016: Terroristene kommer!

Jeg gruer meg alltid til våren. Like sikkert som at bikkjemøkka dukker opp av snøen, like sikkert er det at kondomkledde syklister innleder terrorsesongen på gangveier og fortau.

Jeg tilhører den mest fredløse gruppen i byen. Vi som er jaget, samme hvor vi viser oss. Vi som er helt uten rettigheter. Vi som kan hakkes på av alle andre. Vi som ikke har et eneste trygt sted i hele byen. Nei, jeg snakker verken om rusmisbrukere eller om rumenske tiggere. Jeg snakker om oss fotgjengere. Nå som alle mannfolk i førtiårskrisa ikler seg kondomdraktene sine og kaster seg ut i trafikken med seksten gear forover og ingen bremser er det livsfarlig for oss tofotinger å bevege oss utendørs. Det finnes ikke ett eneste sted vi kan gå som er trygt for denne gjengen nådeløse terrorister.

«Se deg for hvor du går, for hælvete!»
Jeg har sluttet å gå til t-banen, for på gangveien dit kommer sykkelterroristene bakfra i hundre kilometer i timen, stående og tråkke alt de orker mens de kjører sikk-sakk mellom små unger og gamle damer med stokk. Uten et pling sneier de oss fotgjengere med minst mulig margin og påfører oss hjerteinfarkt, slag og sjokk, traumatiske lidelser og nær-døden-opplevelser. Det går så unger skvetter og gamle damer kastes inn i berberishekkene.

Fortau, gangveier og grøntarealer var en gang områder der vi kunne la ungene våre tasse av sted, men i dag er vi blitt nødt til å tviholde på dem hvis vi vil ha dem levende med oss hjem. Vikeplikt? Ha! Det er det ingenting som heter, for her handler det om én eneste ting: Forkjørsrett! De kjører rett på, samma hvem de støter på!

Jeg har noen ganger forsøkt å nevne at enkel bruk av ringeklokka kan være på sin plass, men blir snarere møtt med påstander som «Hørte du ikke at det skreik i bremsene, for faen?» Jeg ble nesten kjørt i hjel av en bøling villmenn fra sykkelklubben Rye og forsøkte å nevne ringeklokke også for dem, men ble bare møtt av gapskratt og hånflir. Ringeklokke? Ikke vær idiot! Ringeklokke er dølt! Ringeklokke er for pyser! Ringeklokke er for mammadalter! Tøffe gutter bruker ikke ringeklokke! Ingen kondomsyklist med respekt for seg selv har ringeklokke. Det spiller heller ingen rolle om sykkelen skal ha ringeklokke for å være i forskriftsmessig stand. Dessuten skal sykkelen være så lett som mulig, og da representerer ringeklokka uønsket vekt. Vet du hva en ringeklokke veier? Kanskje ti gram! Ingen, og det gjelder også Politiet, skal få lov til å fortelle en terrorsyklist hva han skal og må og kan. Det bestemmer han selv. Rødt lys? Fotgjengerfelt? Ikke narr ham til å le. Unna vei! Tjukk og brei! Hele gata fløtter seg!

Gangveiene er helt overtatt av terrorsyklistene, og det eneste som er igjen er ordet, men snart er glemselens slør trukket over det også. Det er bare et tidsspørsmål før vi får den første dødsulykken forårsaket av en villmann med karbonramme mellom spekeskinkene, eller den første front-mot-front-ulykken mellom to slike bajaser.

De elektriske terroristene
Med el-syklene har vi fått en helt ny gruppe terrorister, nemlig de som aldri syklet før, som ikke har filla peiling på trafikkregler, som ikke aner hvilken arm de har klokka på og som synes det er kjempemorsomt at det går unna i hundre. Ja, det går så mye fortere enn deres biologiske evne til å oppfatte hastighet at de har mer enn nok med å holde seg fast i styret for ikke å ramle av. Den verste gruppen her er kvinner i førtiårskrisa som ennå ikke har blitt nyfrelste kvakksalvere som selger helbredende slankepulver av oppmalte hjørnetenner fra havabbor. Heller ikke disse terroristene har bremser eller ringeklokke, de stirrer bare rett forover og håper det går bra der de freser forbi så fotgjengere i alle aldre skvetter sideveis. De sykler, akkurat slik som de kjører bil, satser på at de andre trafikantene avverger ulykkene. Redd seg den som kan!

Det er ikke noe bedre i marka
Jeg er så gammel at jeg huske det gikk an å gå på tur i marka. På beina. Flytte den ene foten foran den andre, og gjenta disse bevegelsene til jeg var framme ved målet. Det går ikke lenger, for nå har kondomterroristene inntatt marka også. Når du minst aner det kommer en av dem i rasende fart, liggende med trynet flatt mot styret for å redusere luftmotstanden, kanskje på høyre side av veien, kanskje på venstre. Det kommer helt an på hvor det er humper, hull og løs grus. Kanskje kommer han alene, kanskje kommer det flokk kamikazesyklister, fem eller tjue i bredden. Fartsgrensa på 30 kilometer i timen driter de flatt i, for de skal fram fortest mulig. Og med realtime oppdatering på sykkelcomputeren vet de hele tiden om de ligger et tidels sekund eller to etter skjema i jakten på ny personlig rekord ned fra Lilloseter, og må de bremse er hele økta ødelagt. Da er nederlaget et faktum. Tenk å komme fire tidels sekund for sent hjem!

Lenge kunne vi i det minste gå på de blåmerkete stiene, men nå er vi fritt vilt også her. Terroristene har fått seg heldempede karbonsykler og marka har blitt en eneste diger velodrom. Da skal ingen tullinger til fots komme i veien! Terrengsyklistene flytter seg ikke sideveis på tørre møkka, men til gjengjeld sørger de for at stiene blir kilometerlange bunnløse gjørmebad.

Og sist vinter, da terroristene fikk seg fatbike, ble det farlig i skiløypa også. Smårollinger som tappert forsøkte å holde balansen på plankene ble meid ned av smørefrie syklister med hjul så brede som trykkvalser. Løype!

Det hjalp ikke med nytt byråd
Tvert i mot. Det rødgrønne byrådet er noe av det verste som har hendt oss fotgjengere, for nå er terrorsyklistene opphøyet til guder og løsningen på alle fremtidsproblemer. Ny trafikkvekst skal tas med sykler, og nåde den tullingen som bruker beina til noe annet enn å tråkke på pedaler.

Den nye overklassen er kledd i klovnedrakt og med bleie i rompa, med en spiss og fjollete hjelm på hodet og med en slags briller som får dem til å ligne en forstørret kakerlakk. Den nye adelen har carte blanche til å fare fram som det passer dem. Med velsignelse fra byrådslederen og hans kumpaner.

Min sympati er hos de svake
La det ikke være tvil om at min sympati er hos de svakeste, hos ungene, hos de gamle, hos de som lufter hundene sine og alle de andre som vi før kalte myke trafikanter, men som i dag har blitt samfunnets pariakaste. Dette er de modigste av oss, de setter helsa på spill hver eneste dag de våger seg ut på et fortau eller en gangvei. Så tilgi meg for at jeg ikke viser medfølelse når en terrorklovn setter forhjulet i trikkeskinna og går på trynet i asfalten.

Det finnes bare én utvei
Og det er å forflytte seg i en stor, feit SUV. Et digert monster av et firehjulsdrevet metallbur med turbo og direkte bensininnsprøytning er det eneste sikre stedet i trafikken nå som terroristene herjer. Sånn at hvis jeg blir påkjørt av en kondomsyklist, er jeg likevel størst. Og sterkest.