7. september 2022: Gi Groruddalen 300 milliarder!

Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.

Foto: Norges Bank.

Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv. Les hele innlegget...

11. mai 2022: Kronerulling for vestkanten

Det har blitt tydelig at vestkanten strir med stadig dårligere råd og utbredt pengemangel. Bærum er blitt kommunenorges fillefrans, og det er jo strengt tatt en skam for landet. Jeg vil derfor ta til orde for en kronerulling slik at fattiglappene på vestkanten kan få litt leveligere og romsligere kår. Vi her i Groruddalen har jo nok av alt og er vant til å tenke på våre medmennesker. Vi har lang og god tradisjon i å forsake stort og smått slik at andre kan få det bedre.

Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn til 2013 da de nye ladestasjonene skulle fordeles i byen. Hele 517 stykker skulle plasseres, men vi trengte oss ikke på, vi i Groruddalen. Vi maste ikke for å komme først i køen. Vi gjorde ikke det. Vi nøyde oss med 2 stykker vi, slik at bydel Frogner kunne få 186 og ytterligere 64 året etter. Det er klart, når fattigfransene ikke hadde råd til å reise med kollektivtransport, men måtte nøye seg med elektriske Teslaer, var vi nødt til å trå til. Du vet jo hvor dyrt det er å reise med trikken, så det er ikke rart de måtte ty til Teslaene. Problemet er at det ikke var nok. Vestkanten er fortsatt en slum. Vi er nødt til å gjøre mer for dem. Derfor kronerulling. Les hele innlegget...

28. oktober: Konge av Groruddalen

Twitter er et sosialt nettverk og et såkalt mikrobloggverktøy. Det gir brukerne muligheten til å sende og lese korte meldinger, kjent som tweets. Tweets var opprinnelig kjennetegnet av at meldingene bare kunne inneholde 140 tegn, hvilket gjorde at du måtte skjerpe deg skikkelig for å få sagt noe genialt. Senere ble tegntaket øket til 280 i 2017, men de beste tweetene er vanligvis mye kortere enn det.

16. oktober 2019: Sjokoladebolleinvasjonen

Enkelte har tatt uttrykket «det skal bli andre boller» altfor bokstavelig når butikker, kiosker og bensinstasjoner flommer over av sjokoladeboller som knapt noen vil ha.

Sjokoladebolle til venstre, rosinbolle til høyre.
Eller, kanskje det er omvendt? Nesten umulig å se forskjell.

Jeg innrømmer like gjerne først som sist at rosinboller er min favoritt når vi snakker om kaker eller gjærbakst. Sant å si foretrekker jeg rosinboller framfor det meste annet, selv ikke verdens beste vafler kan måle seg med skikkelig gode rosinboller.

Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Jeg har spist min andel vafler til inntekt for gode saker på Brynbanen, Grefsenbanen og en rekke andre idrettsarenaer, loppemarkeder, 17. mai-arrangementer, bokkafeer og mye annet landet rundt. Både med og uten jordbærsyltetøy. Jeg har testet ut pølse i vaffel på Melløs stadion i Moss og det var neppe noe galt med noen av delene, men rosinbolle var det ikke. Pølse i vaffel er forresten en svensk oppfinnelse fra 1950-tallet, fra den vesle kommunen Mellerud i Västra Götalands län i Dalsland. De er knapt fire tusen innbyggere, men har altså klart å påvirke hele beitet av mossinger med sin våflekorv. Jeg har også forsøkt å spise kaker titt og ofte. Jeg forsyner meg pliktskyldigs hver gang noen serverer meg, det være seg på møter, konfirmasjoner, bryllup eller hva det skal være. Likevel ser jeg meg rundt for å finne rosinboller. Jeg har spist kaker på Danmarks eldste og Nordens beste konditori, La Glace i København. Det ble grunnlagt 8. oktober 1870 og drives i dag av sjette generasjon konditorer. Jeg har eksempelvis smakt deres Danmarkskage som består av rabarbra, jordbær, mascarpone og mandelbunn og som koster skjorta bare for et lite stykke. Det var ikke vondt, absolutt ikke, men rosinbolle kunne jeg neppe kalle det. Les hele innlegget...

18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.

I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.

Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.

La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?

I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.

Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!

Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.

Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.

Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?

Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?

Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?

Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?

Alt er mulig. Ta kontakt.

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.

Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?

Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!

Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.

Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.

Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.

 

1. mars 2017: Flytt 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Har du noen gang kjørt nordover gjennom Groruddalen om morgenen, så vet du at det er en nesten herlig opplevelse å kjøre mot køen. Samme hvilken av de tre motorveiene du velger. Innover står bilene i to og tre felter i stampe, folk slurekjører, mistrives og køen løser seg ikke opp før du er kommet til Kløfta. Bare forbi Karihaugen kjører i gjennomsnitt nær femti tusen biler forbi hver eneste dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, påske og juleuka. Og kjører du hjemover om ettermiddagen er bildet snudd. Da står køen og stamper ut av byen, like sakte som den stampet inn.

Noe mindre samfunnsnyttig enn bilkø finnes ikke. Joda, du kan drikke kaffe og høre på radio der du sitter, men jeg tror ikke noen ville velge dette frivillig hvis de fikk sjansen til å gjøre noe annet. Men der sitter folk, altså. I hver sin bil. I gjennomsnitt tilbringer oslobilførere 145 timer i kø hvert år, i tillegg til den normale reisetiden. Nesten fire hele arbeidsuker. De må jo levere og hente i barnehage og på skolen og så skal de på jobb og mange har ikke annet valg enn å svelge den bitre pille, hver bidige dag. Og det er lenge til de blir pensjonister.

Så når Regjeringen har bestemt seg for å flytte 630 statlige arbeidsplasser ut av Oslo, er det egentlig en ganske dårlig idé. Når Bodø, Hamar, Harstad, Kristiansund, Leikanger, Lillehammer, Tromsø, Tynset og Vadsø skal få nye arbeidsplasser, så løses jo egentlig bare noen ytterst få problemer. Meningen er å desentralisere og spre makt og skape kompetansearbeidsplasser utenfor hovedstaden, men det forutsetter at mye av kompetansen blir med på flyttelasset. Det er det slett ikke sikkert at den gjør, og da må de bygge opp kompetansen fra grunnen av. Marinen forsøkte sånn flytting til Sortland, og det gikk ikke bra. Ikke i det hele tatt. Det var en gedigen fiasko, faktisk. Folk nektet å flytte og ble i stedet satt til å pendle halvannen dag hver vei, og da var det plutselig bare to dager igjen av arbeidsuka. Det blir ikke mye forsvarsevne av å ha kompetansepersonene på pendlefly- og busser mesteparten av uka, og de kunne ikke akkurat be russerne komme mellom lunsj tirsdag og torsdag? Nei, det er ikke sikkert at et regneark er den beste måten å planlegge på, for selv om tallene går opp, er det ikke sikkert at menneskene gjør det. Men sånn går det, når det blir for mange blåruss som bestemmer.

Når det er sagt vil jeg likevel forsvare utflytting av arbeidsplasser. Ja, ikke bare de 630 som regjeringen har foreslått, men det hundredobbelte! La oss ta i så det monner! La oss flytte 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Men med å flytte arbeidsplassene ut av Oslo, mener jeg ikke til slike steder som regjeringen har foreslått. Absolutt ikke, for hvem har vel lyst til å flytte til Bodø, Harstad eller Vadsø bare fordi jobben gjør det? Ærlig talt. Nei, jeg mener vi skal flytte arbeidsplassene til steder som Algarheim, Bjørkelangen, Fetsund, Gan, Harestua, Heggedal, Norderhov, Norkisa, Roa, Rælingen, Sylling, Sørumsand og Ytre Enebakk. Til bygdene like utenfor Oslos bygrenser. Der de folka bor, de som kjører inn til Oslo hver bidige dag for å jobbe. Når vi flytter jobbene til der folk bor, trenger de ikke kaste bort livene sine i bilkø. Og ikke kommer de inn til byen vår for å forurense heller, det være seg om de kjører dieselbil eller bare en gammeldags elbil med piggdekk som lager og virvler opp svevestøv.

Bare tenk hvilken tjeneste vi gjør alle dem som kan rusle bedagelig til jobb i stedet for å sitte i ørkesløs bilkø? Slik at de kan ha god tid i barnehagen om morgenen og få samme luksus om ettermiddagen? De kan rekke å lese avisen ferdig og ta seg en ekstra kopp kaffe om morgenen. Sove litt lenger. Tenk hvor mange fordeler det vil være ved å slippe å reise inn til Oslo hver dag! Og bare tenk hvor miljøvennlig det vil være? Ikke nok med at det vil forsvinne titusentalls biler fra veiene, men de som er igjen vil få god plass og kan effektivt komme fram til dit de skal. Ja, det vil være så miljøvennlig at vi kan inndra hver eneste elbilfordel på røde rappet.

Ved å redusere transportbehovet på denne måten kan vi bruke veiene i begge retninger samtidig, og ikke sånn som i dag hvor vi bruker dem i én retning om gangen. Inn til Oslo om morgenen og ut av Oslo om ettermiddagen. Nei, noen kan reise ut av Oslo om morgenen og inn om ettermiddagen. Og siden vi allerede har tatt de enorme investeringene som det var å bygge disse enorme veiene, trenger vi ikke bygge dem ut ytterligere fordi kapasiteten dobles nærmest automatisk. Og slik kan vi spare de førti milliardene som E18-utbyggingen er anslått å koste i første omgang. Og så kan vi bruke de førti milliardene til noe fornuftig. Jeg vil for eksempel tro at vi kan få temmelig mye lokk over E6 i Groruddalen for de førti milliardene, og det er langt bedre bruk av pengene enn å bygge en enda større vei som ikke gjør noe annet enn å øke størrelsen på køene. I stedet for enda mer trafikk, kan vi legge boligtomter oppå groruddalslokket og bygge boliger der folk faktisk kan leve og ikke bare bo.

Men ikke nok med at vi kan få et lokk over E6 i Groruddalen. Denne ideen vil også skape mange nye arbeidsplasser utenfor Oslo, for i det øyeblikket vi flytter et par tusen statlige arbeidsplasser til Sørumsand, blir det plutselig behov for en rekke nye servicetilbud på Sørumsand. Folk skal ut for å kjøpe en ordentlig cortado, og det får du ikke på Sørumsand i dag. Da trengs det en kaffebar eller tre. Kanskje det trengs et nytt legekontor også? En bokhandel? En dagligvarehandel? Et par klesbutikker? En sportsbutikk? En sykkelreparatør? Det ene drar det andre med seg og snart vil Sørumsand blomstre opp og det vil gå an å leve der uten å måtte reise inn til Oslo.

Det er det jeg mener med å flytte ut statlige arbeidsplasser. Vi må flytte dem dit det er noe vits i å flytte dem, slik at kompetansen ikke forsvinner. Jeg vet selv hva jeg ville ha gjort hvis arbeidsplassen min skulle bli flyttet til Vadsø. Jeg ville blitt naver med verdens beste samvittighet.