18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

4. september 2019: Den natten jeg drømte jeg var sanndrømt

Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.

Foto: Oslo kommune/Sturlason

Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført. Les hele innlegget...

23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Politikerne er flinke til å debattere og diskutere og å komme med fagre løfter, store ord og fett flesk. Dessverre viser de ikke den samme iver når det gjelder å fortelle den hele og fulle realismen bak forslagene sine. Da er det mye morsommere å gi sine politiske motstandere det glatte lag og fortelle hvor feilslått deres politikk kommer til å bli samtidig som de roser seg selv opp i skyene.

Men hvis vi gjør et tankeeksperiment, og tenker oss at politikk er et produkt på linje med et hvilket som helst annet produkt. At Arbeiderpartiet ikke er vesensforskjellig fra en DAB-radio. At Høyre ikke er veldig ulikt en flybillett. At Venstre er det samme som en brødrister. Og så videre. Hva da? Hvordan ville det vært for partiene å markedsføre seg overfor kundene? Hvordan vil det være for partiene å måtte forholde seg til de samme paragrafene i markedsføringsloven som alle andre som selger noe? Forskjellen er jo bare at vi betaler partiene med stemmeseddelen i stedet for med pengeseddelen? Så hvorfor skal ikke partiene forholde seg til de samme lover, regler og prinsipper som selgerne av DAB-radio, flybilletter og brødristere?

Urimelig handel er forbudt i følge lov om kontroll med markedsføring. En handel er urimelig dersom den er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. For våre partier ville det derfor vært forbudt å foreslå noe som gjør at velgerne besluttet noe de ellers ikke ville gjort. Jeg trenger ikke si stort mer enn «dieselbil» som titusener av velgere har kjøpt på innstendig oppfordring fra politikere og som nå er i ferd med å våkne i tidenes største bakrus der politikerne straffer kundene (velgerne) sine med kjøreforbud og økonomiske sanksjoner (bompenger) for å ha gjort som de sa. Det tør være ganske opplagt at hvis dette hadde vært kjent samtidig med oppfordringene, ville det kanpt blitt solgt én eneste dieselbil.

Det vil være forbudt å rette handelen mot bestemte velgere som er sårbare på grunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet. Her kan vi jo bare ta for oss alle løftene som har blitt servert på sølvfat til pensjonistene, gang på gang i valg etter valg. Men hva skjer? Jo, pensjonistene får mindre enn alle andre grupper, hvert år. Det har da også politikerne skjønt siden de gir seg selv fullt opptjent pensjon etter bare to perioder på Stortinget. Her grafser de til seg mens øvrige pensjonister hvert år underreguleres med minus 0,75 % og således sakker mer og mer akterut økonomisk for hvert år, og særlig hvis de er minstepensjonister. Og hva med løftene til barn? Kronisk syke? Bevegelseshemmede? Andre svake grupper?

Politisk markedsføring er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Jeg trenger vel bare si «valgflesk» så skjønner alle hva jeg mener. Før ethvert valg serveres velgerne fagre løfter om hvor fantastisk alt skal bli, bare akkurat det partiet blir valgt, og etterpå løper de samme politikerne om kapp fra løftene sine. «Hestehandel,» kaller noen det, «å svelge noen kameler,» kaller andre det. Men det er ikke politikerne som får kamelkjøttet servert til morgen, middag og kvelds, det er velgerne. En undersøkelse viser over halvparten av velgerne mener at de folkevalgte ikke engang forsøker å holde det de lover.

Annonserer du på postordre blir kravet til fullstendighet og sannferdighet skjerpet av den enkle grunn at velgerne ikke kunne ta varen i øyensyn før kjøpet. Forbrukerne må stole på politikerens opplysninger. Politikk har en del til felles med postordre; varen får vi ikke levert før etter valget, kanskje ikke før lenge etter. Det skulle tilsi større og ikke mindre varsomhet fra politisk hold. Hvis jeg nevner ordene «brutte valgløfter» er det neppe noen som gidder å heve ett øyenbryn. Brutte valgløfter en selvfølge. Vi nordmenn er ikke gode til å klage på produkter, vi velger heller den løsningen som i markedsøkonomi kalles «avgang.» Det vil si, vi slutter å handle på steder vi er misfornøyde med. Sånn er det også i politikk, velgerne slutter å handle, det vil si, slutter å stemme. Sofapartiet er det største partiet i Norge, og fikk ved forrige kommunevalg over 40 % av stemmene. Slike tall har ikke engang Arbeiderpartiet vært i nærheten av på flere tiår. Beklageligvis har velgernes reaksjoner ingen effekt på politikerne, men det ville de hatt i næringslivet. Det blir valgt inn akkurat like mange politikere på Stortinget og i Bystyret, uansett. Hvis kundene forsvinner, går bedriftene konkurs. Kanskje hadde det vært riktigere å avspeile antallet delegater på Stortinget etter hvor mange velgere som faktisk har stemt? Med en valgdeltakelse på 60 % burde bare 60 % av setene i Stortinget bli besatt, det vil 101 i stedet for 169. Slik ville 68 av kandidatene miste jobben, og hvis ikke det kan bidra til bedre og ærligere innsats, vet ikke jeg.

Negativt salg er forbudt, det vil si at en kunde får tilsendt en vare uten å ha bedt om den eller kjøpt den, og får regningen etterpå. Tilsvarende vil det da ikke være mulig for politikere å påføre velgerne utgifter med mindre det har gått tydelig fram før valget fant sted og velgerne har akseptert det. I sin ytterste konsekvens burde for eksempel en ekstra bomring bare betales av de som stemte for å få den. Men som sagt, ingen politikere med vettet i behold vil innføre en lov som gjør dem til lovbrytere.

Jeg er imidlertid åpen for å kjøpe soningsplasser i Nederland til alle de politikerne som vil måtte bli buret inne på grunn av villedende og aggressiv markedsføring av sitt parti og sin politikk, siden vi garantert ikke vil ha nok plasser her hjemme. Kanskje ville jeg også kastet nøkkelen.

16. november 2016:

onsdagssnapsen-logo-kopi

 

 

I årets siste Onsdagspihls i fjor ble finansministeren bedt om å legge ned pelsdyrnæringen. I disse dager har det blitt klart at regjeringen foreslår å la dyremishandlingen få fortsette. Kan noen stikke innom regjeringskontorene med en kalender, og minne om at det snart er 2017?

21. januar 2015: Miljøet? Er’e så nøye’a?

For noen uker sider leste jeg en artikkel om at New York har blitt det nye målet for helgeturene våre. London og København er helt ute. og de som drar på hytta har ikke forstått noe som helst. Samtidig har politikere startet en heksejakt på bilbruk og det har fått meg til å undre på hva som faktisk er verst? Jeg fikk det for meg å sammenligne flyet og bilen, og personlig må jeg si at jeg ble ganske overrasket over hva jeg fant.

La oss begynne med avstanden til New York.
Fra Oslo til New York er det 5923 kilometer, men fordi du også skal tilbake til Oslo må du reise 11 846 kilometer den helgen. Og fordi du neppe gidder å dra alene til New York og heller foretrekker å reise sammen med et menneske du er glad i, må vi gange avstanden med 2 for å finne ut hvor langt dere har reist til sammen. Svaret er 26 692 kilometer, og så langt bør regnestykket være enkelt.

Deretter tar vi for oss flyet
Jeg forutsetter at reisen til New York går med et Boeing 737, som er et av de aller mest drivstofføkonomiske flyene som finnes, det bruker ikke mer enn 0,038 liter drivstoff pr passasjerkilometer, forutsatt at vi tar sjansen på å stole på Wikipedia. Eller 0,38 liter drivstoff pr passasjermil, for å regne det om til en størrelse som er lettere gjenkjennbart. Imidlertid er dette et fabrikktall som forutsetter at flyet er fullt, noe det sjelden er. Norwegian opererer med en fyllingsgrad på 85 %, vi må derfor korrigere drivstofforbruket på grunn av de tomme setene og får et forbruk på 0,45 liter pr passasjermil. 2 passasjerer tur/retur New York blir da 26 692 kilometer ganget med 0,045 liter drivstoff pr kilometer, gir et forbruk på 1201 liter drivstoff.

Så tar vi for oss bilen
Jeg velger en BMW X3, Norges mest solgte SUV, og en bil som neppe er den mest drivstofføkonomiske av markedets bilmodeller, selv om bilen ut fra forutsetningene er forbilledlig. Fabrikktallene på blandet kjøring er 0,67 liter diesel, mens den på landeveiskjøring, som nok er riktigere å sammenligne med, bruker 0,5 liter. Tar vi de 1201 literne med drivstoff som du bruker på helgeturen til New York og deler på 0,67 liter, kan du kjøre 17 925 kilometer med bilen. Til sammenligning kjører gjennomsnittsnordmannen 12 670 kilometer årlig, hvilket betyr at flyturen til og fra New York forbruker omtrent like mye drivstoff som gjennomsnittsbilisten gjør på halvannet år.

Så kommer det store spørsmålet:
Det store spørsmålet blir naturligvis; hvem skal ha dårlig samvittighet? Bilisten? Eller flypassasjerene? Og hvis det er flypassasjerene, hvorfor opplever vi ikke den samme heksejakten på dem? Jeg bestemte meg for å stille spørsmålet til de politiske partiene på Stortinget, for å høre hva de mente om saken.

Hva sier politikerne?
Jeg sendte regnestykket til alle gruppelederne på Stortinget og ba om en uttalelse, forklarte hva jeg ville bruke svarene til og ba pent om jeg kunne få svar i løpet av et par uker. For å ta partiene i alfabetisk rekkefølge: Arbeiderpartiet svarte ikke. Fremskrittspartiet svarte ikke. Kristelig Folkeparti svarte ikke. Miljøpartiet De grønne svarte ikke. Senterpartiet svarte ikke. SV svarte ikke. Venstre svarte ikke.

Høyre var det eneste partiet som svarte
Jeg innrømmer at jeg hadde forventet å få svar fra minst tre partier som alle forsøker å profilere seg på miljøspørsmål, men Nikolai Astrup i Høyre var altså den eneste, og han siterer jeg like gjerne ordrett:

«Hvis vi skal løse klimautfordringen må vi redusere utslippene fra alle deler av transportsektoren. Det innebærer både å kjøre mer miljøvennlige kjøretøy, redusere utslippene fra gods og sjøtransport, og sørge for at lufttransporten blir mer miljøvennlig. Lufttransporten står for en svært mye mindre andel av utslippene i Norge enn det veibasert transport gjør. Det er foreløpig lettere å redusere utslippene fra veitransporten, enn det er fra lufttransporten. Vi må imidlertid gjøre begge deler for å redusere norske utslipp. Vi må gjøre det enklere å velge kollektivt, sykkel og gange fremfor bil. Togtilbudet må bli bedre, spesielt i og mellom de store byene. Men ikke minst må det alltid lønne seg å kjøpe og kjøre miljøvennlige kjøretøy fremfor mer forurensende kjøretøy. Alt dette er vi i gang med. I Oslo er kollektivandelen sterkt økende, mens bilandelen har falt kraftig. Andelen null- og lavutslippsbiler stiger. Konvensjonelle kjøretøy med lave utslipp kommer betydelig bedre ut i avgiftssystemet enn kjøretøy med høye utslipp. Nå er  mellom 10-15 pst av nybilsalget miljøvennlige biler. Den andelen må økes i årene som kommer.

Flytrafikken står for en mindre andel av utslippene, men veksten er stor. Dette betyr at vi må jobbe hardt for å bidra til at lufttransporten blir mer miljøvennlig. I 2015 vil flydrivstoff få høyere CO2-avgift. I tillegg er flyselskapene med i EUs kvotesystem. Det betyr at flyreiser innen Europa ikke øker Europas netto utslipp. Samtidig må det stimuleres til at flyselskapene tar i bruk mer miljøvennlig drivstoff. Før jul ble det gjennomført en prøveflyvning med 50 pst biodrivstoff. Det er gjennomført en rekke tiltak for å bidra til å gjøre det mer attraktivt å utvikle og ta i bruk miljøvennlig drivstoff, både i godstransport og luftfart. Avinor utreder også om landingsavgiftene kan differensieres i henhold til utslipp fra flyene.

Det er ingen god løsning å skru klokken tilbake til en tid der bare noen få hadde råd og mulighet til å reise med fly. Norge er et langstrakt land med stort transportbehov. Det er imidlertid helt avgjørende at flyene reduserer sine utslipp, slik at vi kan frikoble vekst i flytrafikk fra vekst i utslippene.» Sitat slutt.

Men det var egentlig ikke det jeg spurte om
Det er fint at mange har råd til å reise med fly, for vi trenger å få impulser utenfra. Og det er fint at EU har et kvotesystem. Men egentlig var det den turen til New York jeg helst ville ha svar på, og inntil regnestykket mitt er motbevist, holder jeg det for å være ganske så riktig. Ettersom responsen fra et overveldende og beslutningsdyktig flertall på Stortinget har uteblitt, tolker jeg det som at det kanskje ikke er så farlig med miljøet, likevel?

Men nå har jeg ikke tid til å skrive lenger, jeg tror nesten jeg må kjøre dieselbilen min opp til Gardermoen for å rekke flyet til New York.

11. september 2013: Dagen derpå

Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket.

I dusjen ble vannet akkurat passe temperert uten at jeg trengte å skru på krana en eneste gang, til tross for at Vann- og avløpsetaten en gang i løpet av natten hadde fått orden på vanntrykket. Jeg ble heller ikke overrasket da jeg kom ned til frokost og oppdaget at kjøleskapet bare inneholdt økologiske matvarer. Jeg kunne spise frokost med verdens beste samvittighet.

Jeg hentet inn avisene, og ingen av dem kunne fortelle om dårlige nyheter. Tvert i mot. De var fulle av solskinnshistorier fra alle kanter i verden. Det samme var nyhetssendingen på radioen. I løpet av natten hadde befolkningen i Nord-Korea tatt over makten på en fredelig måte, og Kim Jong-un innrømmet at han hadde oppført seg som en bølle og beklaget på det sterkeste. I Syria hadde partene samlet seg over et glass rødvin og blitt enige om at det der med geværer, kanoner og kjemiske våpen var en elendig idé, og bestemte seg for å bli venner i stedet. På forsiden av Aftenposten var det et bilde av Bashar al-Assad som plantet gulrøtter sammen med representanter for det hemmelige politiet. I Israel og Palestina hadde de plutselig forstått at Norge har hatt rett hele tiden, og militante palestinere og ortodokse jøder omfavnet hverandre og inviterte hverandre hjem.

Her hjemme var nyhetene preget av åpningen av høyhastighetstog mellom alle de store byene, og at forbudet mot lakrispiper omsider var opphevet. Alle riksveier var utbedret, Oslogatene hadde fått helt ny asfalt og ledninger i luftstrekk var lagt om til jordkabler. Dessuten hadde bergenserne sluttet å skarre. Slik fortsatte det, verden rundt. Det var ikke en dårlig nyhet å skue i noen retninger.

Det første jeg la merke til da jeg gikk ut, var at gresset på plenen hadde blitt så mye grønnere. Dessuten var plenen både klippet og luket, og jeg kunne verken se mose eller ugress. Tulipanene blomstret fortsatt og blomsterbedet var et fargerikt fellesskap. Bymiljøetaten hadde til og med rukket å plante nye busker som erstatning for dem som hadde blitt ødelagt av snøbrøytingen vinteren for snart tre år siden. Utenfor huset merket jeg med én gang at luften var blitt mye renere, den kjente eimen av morgenrushet inn mot byen var forsvunnet og erstattet med duften fra tulipanene. Det vanlige drønnet fra biltrafikken var også borte, og det var grunnen til at jeg kunne høre så mange småfugler. Brunskogsneglene var forsvunnet, men til gjengjeld hadde en mengde utrydningstruede arter på en mirakuløs måte dukket opp på de utroligste steder. Hundelufterne plukket opp etterlatenskapene i små, svarte poser og kastet det i nærmeste søppelbøtte. Det var til og med mobildekning hos Telenor, en tjeneste som lenge hadde stått på rødlista. Jeg benyttet anledningen til å ringe litt rundt, bare for å ha gjort det. Bompengeringen var forresten blitt fjernet, og jaggu hadde ikke Manglerudtunnelen og lokket over E6 i Groruddalen blitt ferdig. Det var sikkert derfor det ikke var noen bilkøer inn til byen denne morgenen, selv om alle som eide kabriolet var ute og kjørte med taket nede i det varme været.

Utenfor det nymalte skolebygget sto rektor for å ta i mot flokken av nye lærerne, og alle foreldrene kom gående sammen med ungene sine, og fulgte dem helt inn. Ikke en eneste foresatt parkerte på skrå i fotgjengerfeltet. Lekeapparatene i skolegården, som så sørgelig hadde trengt oppussing de siste femten årene, var blitt byttet ut med nye. Fra svømmehallen kunne jeg høre glade elever rope og plaske, så noen måtte ha fylt vann i bassenget i løpet av natten. I parken vokste trærne til himmels og en flokk fedre på pappaperm trillet sine håpefulle døtre og sønner omkring. Et par barnehagebarn klødde en urban ulv bak øret, og den så virkelig ut til å nyte oppmerksomheten.

Bussen kom nøyaktig på sekundet, sjåføren smilte til alle passasjerene, og kjørte pent og forsiktig men likevel kom vi fram tidsnok. Naturligvis var det sitteplass til alle passasjerene, som smilte like blidt som bussjåføren. De pratet med hverandre, og ingen satt med nesen i en avis, bok eller mobiltelefon. Langs begge sider av veien var det bygget brede sykkelfelt, og alle bilistene holdt seg til fartsgrensen, ingen kjørte på rødt lys over fotgjengerfeltene. Selvmordsyklistene hadde tatt av seg klovnedraktene og oppførte seg som helt normale mennesker. En av dem stoppet til og med for å slippe fram en bilist, selv om bilisten hadde forkjørsrett. Selv Audi-bilistene brukte blinklys når de skulle ut av rundkjøringene. Og da jeg kikket opp, kunne jeg se at Dreamlineren til Norwegian var i rute.

Det tok meg bare ett kvarter å skrive denne onsdagspihlsen. Det var i det hele tatt en fantastisk dag. Vi bør ha valg litt oftere.