25. mai 2016: La trostene leve!

svarttrostHei! Vi er en gjeng småfugler som møtes i plommetreet til Roger Pihl. Han er en hyggelig fyr som legger ut både frøblanding og brød til oss hver dag. Slik har vi ikke trengt å sulte i vinter, og fått nok mat til å holde varmen på selv de kaldeste dagene. Vi anser Roger for å være en av oss, selv om han ikke har vinger. Derfor flyr vi ikke av sted når han kommer med kameraet for å ta bilder av oss. Han gir oss mat, vi står modell. Det er vår måte å vise takknemlighet på.

gronnfinkJa, vi vet jo at det er en viss risiko tatt i betraktning at han har to katter. Stompa, den eldste av dem, har akseptert at vi bor her, vi også. Riktignok ikke innendørs. Derfor lar han oss være i fred. Den yngste katten, Teddy, har ikke helt forstått det ennå, og han klatrer av og til opp i treet for å fange oss, men han er altfor treg. Og så tror han at vi ikke ser ham, og det ler vi litt av. Ikke altfor høyt, for da kan det hende han blir sint. Teddy ligger vanligvis under en busk og ser på oss. Der kan han ligge i timevis og bare glane. Eller kanskje han lytter? Vi er ganske gode til å synge. Gråspurvene har kanskje ikke den beste sangstemmen, men de synger til gjengjeld mest. Den flinkeste av oss til å synge er svarttrosten, han begynner allerede ved soloppgang, som om han er en hane.

Les hele innlegget...

27. august 2014: Vår venn ulven

Jeg var ikke så veldig gammel da hørespillet «Otter 3-2 kaller» gikk i Barnetimen. Jeg tror jeg var omtrent fem år gammel og det var en skummel opplevelse som gjorde dypt inntrykk. Stykket var basert på en bok av Leif Hamre og handlet om fenrik Geir Gran og den nybakte flysersjant Petter Hovden som fløy over Finnmarksvidda på et ambulanseoppdrag. Været var imidlertid dårlig og vind og tåke førte dem ut av kurs. Motoren sviktet og til slutt hadde de ikke andre muligheter enn å redde seg ut i fallskjerm, men heller ikke det gikk etter oppskriften. Petter ble skadet og dermed ble Geir nødt til å ta seg av ham. Utstyret de fikk med seg var heller ikke tilstrekkelig for det brå møtet med ensomhet, kulde og snøstorm. Geir bygget en slags hytte, skaffet mat og tente et stort bål som skulle holde de blodtørstige ulvene på avstand. Jeg kan fortsatt huske ulvehylene og Geir som løp ut i flokken og slo om seg med brennende kvister. Det var et kappløp med tiden, for samtidig jobbet sikringstjenesten for å finne dem, og slik det alltid gjør i amerikanske filmer, endte det også godt for mannskapet på Otter 3-2. De ble reddet i tolvte time.

Les hele innlegget...