13. desember 2023: Du og jeg dompapen, du og jeg!

I det siste har det blitt skrevet mye om at kattene våre utgjør en trussel mot småfuglen og at småfuglbestanden er på vei nedover. Rasmus Hansson i Miljøpartiet de grønne mener vi må innføre båndtvang på katter. Jeg vet ikke, jeg tror ikke jeg kjøper argumentasjonen om at katter i bånd vil utgjøre en særlig forskjell. Katter som får mat hjemme, er naturlig nok langt mindre lystne på jakt enn villkatter, og det er de siste som i tilfelle er problemet. Men ettersom de er villkatter, er det ingen som vil gå med dem i bånd, uansett hvor mye båndtvang som blir innført. Les hele innlegget...

16 februar 2022: Et folk av lystmordere

Den første helgen i februar hvert år er det hagefugltelling, og det er en aktivitet jeg deltar i med glede. Først og fremst fordi jeg synes det er artig å vite hvor mange forskjellige småfugler som frekventerer tomta, dernest fordi det er minst like artig å sammenligne fra år til år hvem jeg har hatt besøk av. Har det kommet til noen nye? Har noen forsvunnet? Og naturligvis, kunne bidra til at den frivillige naturvernorganisasjonen BirdLife Norway får en oversikt over fuglebestanden i landet vårt. Les hele innlegget...

5. februar 2020: Drep! Drep! Drep!

Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.

22. februar har 5500 jegere meldt sin interesse for delta i den store revejakta.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.

Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer. Les hele innlegget...

25. mai 2016: La trostene leve!

svarttrostHei! Vi er en gjeng småfugler som møtes i plommetreet til Roger Pihl. Han er en hyggelig fyr som legger ut både frøblanding og brød til oss hver dag. Slik har vi ikke trengt å sulte i vinter, og fått nok mat til å holde varmen på selv de kaldeste dagene. Vi anser Roger for å være en av oss, selv om han ikke har vinger. Derfor flyr vi ikke av sted når han kommer med kameraet for å ta bilder av oss. Han gir oss mat, vi står modell. Det er vår måte å vise takknemlighet på.

gronnfinkJa, vi vet jo at det er en viss risiko tatt i betraktning at han har to katter. Stompa, den eldste av dem, har akseptert at vi bor her, vi også. Riktignok ikke innendørs. Derfor lar han oss være i fred. Den yngste katten, Teddy, har ikke helt forstått det ennå, og han klatrer av og til opp i treet for å fange oss, men han er altfor treg. Og så tror han at vi ikke ser ham, og det ler vi litt av. Ikke altfor høyt, for da kan det hende han blir sint. Teddy ligger vanligvis under en busk og ser på oss. Der kan han ligge i timevis og bare glane. Eller kanskje han lytter? Vi er ganske gode til å synge. Gråspurvene har kanskje ikke den beste sangstemmen, men de synger til gjengjeld mest. Den flinkeste av oss til å synge er svarttrosten, han begynner allerede ved soloppgang, som om han er en hane.

sidensvansNå har Miljødirektoratet foreslått at det skal bli lov til å jakte på måltrost og svarttrost, og det vil vi fugler på det sterkeste ta avstand fra. Når dere mennesker har vært så idiot at dere nesten har utryddet rypene, kan dere ikke bare velge noen andre å skyte på. Hva feiler det dere egentlig, som må skyte og drepe alt som rører på seg? Dere har mye større hjerne enn oss fugler, men likevel skjønner dere de aller enkleste tingene?

kaieVi må dessuten innrømme at det er fint lite kjøtt på oss fugler. Selv ikke kjøttmeisen kan skryte på seg biff eller mørbrad. Fjær og bein, det er stort sett det. Så å skyte en trost for mataukas skyld er i hvert fall galematias. Da blir det bare å drepe fugl for moro skyld, og er det én ting dere ikke skal gjøre for moro skyld, så er det å drepe. Skal dere skyte bare for å skyte, så kan dere fyre løs på lerduer. Sett på dem fjær, hvis dere absolutt skal late som at det er fugl dere plaffer løs på.

graspurvOg det nytter ikke å skylde på at svarttrosten tar frukt og bær, for dere gidder jo ikke høste noe av det dere har plantet likevel. Hagene bugner over og nedfallsfrukt ligger tjukk på gressplenene Norge rundt.

Til Miljødirektoratet har vi fugler ett budskap: Det er bedre å holde nebb og la folk tro at dere er helt pling i bollen, enn å åpne nebbet og bevise at dere er det. Point taken?

blameis

Småfugler over hele Norge krever at trostene får leve!

 

27. august 2014: Vår venn ulven

Jeg var ikke så veldig gammel da hørespillet «Otter 3-2 kaller» gikk i Barnetimen. Jeg tror jeg var omtrent fem år gammel og det var en skummel opplevelse som gjorde dypt inntrykk. Stykket var basert på en bok av Leif Hamre og handlet om fenrik Geir Gran og den nybakte flysersjant Petter Hovden som fløy over Finnmarksvidda på et ambulanseoppdrag. Været var imidlertid dårlig og vind og tåke førte dem ut av kurs. Motoren sviktet og til slutt hadde de ikke andre muligheter enn å redde seg ut i fallskjerm, men heller ikke det gikk etter oppskriften. Petter ble skadet og dermed ble Geir nødt til å ta seg av ham. Utstyret de fikk med seg var heller ikke tilstrekkelig for det brå møtet med ensomhet, kulde og snøstorm. Geir bygget en slags hytte, skaffet mat og tente et stort bål som skulle holde de blodtørstige ulvene på avstand. Jeg kan fortsatt huske ulvehylene og Geir som løp ut i flokken og slo om seg med brennende kvister. Det var et kappløp med tiden, for samtidig jobbet sikringstjenesten for å finne dem, og slik det alltid gjør i amerikanske filmer, endte det også godt for mannskapet på Otter 3-2. De ble reddet i tolvte time.

Det hørespillet satt lenge i meg, godt over femti år. Hver gang jeg har vært på tur alene i marka har jeg tenkt, hva om jeg møter en ulv? Hva da? Blir jeg angrepet? Hvor skal jeg rømme? Vil jeg rekke å klatre opp i et tre? Problemstillingen ble ytterligere aktualisert da et svensk forlag ba meg skrive en turguide om Oslomarka, beregnet på svensker. Naturligvis sa jeg ja, for jeg lever jo av å skrive. Og dermed var det duket for en rekke turer i marka, sent og tidlig, og jevnt og trutt tenkte jeg på ulvene i «Otter 3-2 kaller.» Jeg gikk på blåmerkete stier uten å treffe andre mennesker, så hva om jeg hadde truffet på en ulv? Jeg mener, jeg har jo sett sauebønder stå fram og fortelle om hvor blodtørstige disse dyrene er, og at det eneste trygge er å utrydde dem fra Jordens overflate. Ikke rart jeg ble litt tenksom der jeg vandret flerfoldige mil innover i marka.

Fordi det åpenbart vrimler av triggerhappy ulvehatere, skal jeg ikke fortelle hvor følgende møte skjedde. Jeg hadde akkurat rundet en topp da et dyr stakk hodet opp av blåbærlyngen og kikket på meg. Jeg hadde vinden i mot, og kom opp bakken og som alltid når jeg går i marka, gikk jeg stille. Dyret hadde verken sett, hørt eller luktet meg. Umiddelbart syntes jeg å gjenkjenne en rev, selv om fargen virket feil. Jeg hadde vidvinkel sittende på kameraet, så jeg vurderte ikke å ta det fram. Dyret var bare et par meter fra meg da det reiste seg en tanke dovent opp og hoppet over blåbærtua. Ante jeg en smule irritasjon over å ha blitt vekket fra drømmene? I det dyret landet på den andre siden av blåbærtua, forsto jeg at det i hvert fall ikke var en rev. Den landet med et drønn og en rev er ikke så tung at det drønner når den lander. Dessuten var den overraskende stor og da den jogget av sted sørover forsto jeg at jeg akkurat hadde møtt en ulv. En helt vaskeekte gråbein, en sånn som fenrik Geir Gran hadde kjempet i mot på Finnmarksvidda, en sånn som jeg hadde vært redd for i femti år omtrent. Helt uventet hadde jeg fått svar på hva som ville skje hvis jeg traff en ulv når jeg var helt alene i marka: Ingenting. Absolutt ingen ting.

Jeg ble stående lenge, nærmest å hive etter pusten, selv om jeg ikke var sliten. Der, bare noen få kilometer fra bebyggelse, hadde jeg altså truffet en ulv. Møtet hadde vart kanskje fem-seks sekunder, ikke mer. Langsomt forsto jeg at Leif Hamre hadde besudlet mitt barnesinn med løgn og at ulven slett ikke er den mannedreperen han fremstilte den som. Ja, jeg var sikkert ikke den eneste ungen i landet som var vettskremt. Da jeg kom hjem, lot jeg boka hans gå i papirsøppelet. Alle fordommene om ulv var gjort til skamme og jeg fant ingen annen bruk for boka enn å la den gå til resirkulering. Dessuten må jeg innrømme at jeg gikk inn på Bokelskere.no og ga den terningkast 1 som takk for alle årene med bortkastet ulveskrekk.

Likevel finnes det mennesker som umiddelbart får kløe i avtrekkerfingeren og griper etter rifla bare de hører ordet «ulv.» Fylkespolitikere på Østlandet og i Hedmark har gitt en jaktkvote på fem ulv denne høsten og vinteren – av en total bestand på knapt førti dyr. I løpet av vinteren kan Østmarkaulven derfor være avlivet uten at den har gjort annet enn å være ulv. Det holder at den forviller seg utenfor den politisk vedtatte ulvesonen – akkurat som om en ulv leser utredninger? At ulven er fredet i Norge er åpenbart helt uvesentlig.

I Sverige finnes det omtrent ti ganger så mange ulver, men svenskene har kanskje forstått noe vi ikke har forstått?

Foto: Gary Kramer, US Fish & Wildlife Service Wikimedia Commons