18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»

Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.

Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.

Les hele innlegget...

18. november 2015: Kino? Eller grisebinge?

Jeg mener at størrelse er viktig. Jo større lerret, jo bedre filmopplevelse. Jeg elsker også lydopplevelsen som følger med. For mange av oss som mener at film er best på kino, er film på kino likevel i ferd med å bli en traurig opplevelse. Det er mange grunner til det, og alle har oslokinoen selv skyld i. Hver eneste gang jeg foretrekker å se en film hjemme kan oslokinoene bare takke seg selv.

Kinoreklame var bedre før vi fikk reklame-TV
Jeg vet det kan høres utrolig ut at vi ikke alltid har hatt reklame på TV, men det er faktisk sant. Det var før 1992. En gang gledet vi oss til å se reklamefilmer, og reklamefilmer var en viktig del av kinoopplevelsen. Når lyset ble dempet og kinosalen halvmørk, ble det stille blant publikum. Vi satt spente og ventet på hva annonsørene skulle servere oss – og vi ble sjelden skuffet. VG, Sporveien, Bosch, Freia og Bokklubben var alle aktører som ga oss reklamefilmer med snert og en ørliten, intellektuell utfordring. Mange av filmene husker jeg den dag i dag, selv om det er tretti år siden jeg så dem. Mange av pay-offene kan jeg fortsatt. Men jeg husker ikke en eneste av dem jeg ble vist på kino sist helg, rett og slett fordi jeg blir dynget ned av de samme filmene, uansett hvor jeg snur meg. Ja, det er blitt så mye av dem, at jeg for lengst har begynt å beskytte oss mot svineriet. Halvparten av oss bruker allerede AdBlock på nettleseren, og tallet stiger for hver eneste dag. Reklamepause på TV kalles ikke uten grunn for tissepause.

Les hele innlegget...