19. september 2018: Hva sier reven?

De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken.

Les hele innlegget...

1. april 2015: Kattehviskeren

Jeg satte kattene, Kruska og Stompa, i hvert sitt kattebur og kjørte et par timer for å treffe en dyretolk, eller en kattehvisker, som jeg liker å kalle det. Mange vil stille seg undrende eller tvilende til om det faktisk er mulig å snakke med dyr. Jeg mener, kattene sier vel stort sett «mjau,» maler når de ligger på fanget eller blir klødd bak øret, men hva mer kan man få ut av det? Ganske mye, skal det vise seg.

Egentlig handler det ikke om å snakke med kattene, det handler mer om å lytte. For kattene mine hadde ganske mye å fortelle. Og det var fint lite av dette kattehviskeren ville vært i stand til å gjette, samme hvor mye hun googlet meg. Dyretolktimene begynte med at kattene fikk lov til å fortelle det de hadde lyst til, og så kunne jeg stille spørsmål etterpå. Når du har katt, er det alltid noe du lurer på. Ja, sikkert andre dyr også.

Les hele innlegget...

16. april 2014: Tid sammen med katter er aldri bortkastet

I disse dager blir Timian 19 menneskeår. Tidligere het det seg at ett katteår tilsvarte 7 menneskeår, i så fall vil han være 133 menneskeår. Den tellemåten er det ingen som bruker lenger, for etter den nye modellen tilsvarer kattens første 2 leveår 25 menneskeår og hvert av de neste 4 menneskeår. Det gir Timian en alder tilsvarende 92 menneskeår. Og jeg er knapt 11 katteår, hvis du regner omvendt.

Å bo med en forholdsvis gammel katt byr på mye hygge og enkelte utfordringer. Det begynner allerede om morgenen, for han har lagt seg til vanen at han skal ligge på armen min og sove om natten. Han kroer seg i armkroken og rører seg praktisk talt ikke hele natten. Dermed får heller ikke jeg snudd meg, og når vekkerklokka ringer, er vi like støle begge to. Eller, for å være helt nøyaktig, vekkerklokka ringer ikke. Timian våkner nemlig et par minutter før den, hver eneste morgen. Kvart på syv er et fint tidspunkt for meg å stå opp, men Timian holder en knapp på halv syv. Derfor begynner han å mjaue en gang mellom to minutter på halv og tre minutter over. Hver morgen. Lørdag og søndag også. Derfor er jeg lys våken og i gang fra klokken halv syv også i helgene.

Les hele innlegget...