5. juni 2019: Å bestige Danmarks laveste fjell

I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen? Les hele innlegget...

16. november 2016: En teori om rytterstatuer

Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av statuer av menn på hester, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis ramlet over en teori om statuer av menn på hester da Tor Åge Bringsværd og jeg studerte kartozoologi i København.

Teorien går rett og slett ut på at hvis hesten har begge forbena i luften, skal rytteren ha omkommet i kamp. Har hesten ett ben i luften, døde mannen av skader etter en kamp. Har hesten alle fire bena plassert på bakken, døde rytteren en naturlig død. Det kan høres utrolig ut, derfor begynte jeg å undersøke dødsårsaken til noen av rytterne på noen av statuene for å finne ut om teorien faktisk holder vann.

Sørgelig få kvinner
Det finnes ingen teori, meg bekjent, om kvinner på hest, sannsynligvis fordi det finnes sørgelig få statuer av kvinnelige ryttere. Et hederlig unntak er «Diana til hest» av Carl J Bonnesen fra 1909. Kunstneren ville gjerne ha den oppsatt på Gråbrødre Torv i København, men for oss nordmenn er det ikke nødvendigvis noe nederlag at den ble plassert på Trondhjems Plads. Jeg vil likevel påpeke behovet for flere statuer av kvinnelige ryttere, uten at jeg av den grunn skal ta stilling til hvem som måtte gjøre seg fortjent til æren.

Først: Kong Karl 14. Johan av Norge og Sverige
Men nok om kvinnelige ryttere. La oss begynne med statuen av kong Karl 14. Johan, opprinnelig Jean-Baptiste Bernadotte, født 26. januar 1763. Blant mye annet bestemte han personlig hvor Slottet i Oslo skulle ligge og satte i gang byggingen av det. Han rakk riktignok aldri å se det ferdig, for det ble fullført først i 1848, fire år etter hans død i 1844. I 1875 ble Brynjulf Bergsliens rytterstatue av kongen avduket i Slottsbakken. Hesten løfter det vestre forbeinet, og i følge teorien skal kongen da ha dødd av skader han pådro seg etter en kamp. I følge Store norske leksikon døde kongen 8. mars 1844 av koldbrann i foten etter skader han pådro seg etter et fall noen måneder tidligere. Leksikonet sier ikke noe om det var venstre fot han hadde koldbrann i, men det skulle ikke forundre meg. Legger vi godviljen til, kan vi si at teorien stemmer.

Deretter: Kong Christian 5. av Danmark
Men hvordan stemmer dette med København, der teorien ble oppdaget og utviklet? For å finne ut noe om det tok jeg rytterstatuen på Kongens Nytorv nærmere i øyensyn. Eller rettere sagt Rytterstatuen, med stor R, for dette er rytterstatuen over alle rytterstatuer i Danmark. Kongens Nytorv ble anlagt i 1670 a kong Christian 5. anla torget, og det er også han som stolt kneiser til hest her, som en romersk seierherre.

Men hvordan døde kong Christian 5.? Døde han av skader etter en kamp, slik hestens høyre løftede forben antyder?

Da kongen var gammel, foretrakk han å overvære jakten som tilskuer i stedet for å være aktiv deltaker, men det var likevel i forbindelse med jakt at ulykken inntraff den 19. oktober 1698. Kongen forlot jakthuset i Dyrehaven for å delta i avslutningen på en parforcejakt som er, eller forhåpentligvis var, en jaktform der man jaget viltet med hester og hunder til det falt om av utmattelse. En like bestialsk aktivitet den gang som pelsdyroppdrett er i dag. Idet kongen skulle gi hjorten nådestøtet, sprang den opp, veltet kongen overende og sparket den kongelige fot så hardt at den brakk. Kongen kom seg aldri over uhellet, helsetilstanden ble stadig forverret, og han døde 25. august 1699. Så vi kan kanskje med rette si at han døde av skader etter en kamp. Og de av oss som er republikanere eller motstandere av parforcejakt, griper oss i å savne en statue over hjorten; en statue der dyret skal få begge forbena i luften.

En synsk billedhugger?
La meg også fundere litt over et mysterium jeg ble oppmerksom på under dette studiet: Statuen forteller at Kong Christian 5. døde av skader etter en kamp, fordi hesten har ett ben i luften. Men! Monumentet sto ferdig elleve år før kongens død, derfor spør jeg meg selv: Hvordan kunne billedhuggeren vite hvilken skjebne skulle bli kongen til del? Var han kanskje synsk?

Den franske billedhuggeren César Lamoureux fikk oppdraget å fremstille forherligelsen av eneherskeren og begynte på oppgaven i 1682. Statuen var opprinnelig tenkt utført i bronse fordi dette var det mest holdbare materialet. Men bronsestøpere var på den tiden i høyeste grad mangelvare både i Danmark og Europa forøvrig, derfor måtte Lamoureux nøye seg med å arbeide i bly. For å gi blyet og dermed den ferdige statuen en mer motstandsdyktig og værfast overflate, ble hele figuren forgylt. Da statuen var ferdig fra Lamoureux’ hånd, må den ha vært et strålende syn, bokstavelig talt. Kongen rir fram som en romersk triumfator, og under hesten ligger en forvridd, naken mannsfigur som symboliserer misunnelsen. Folk oppfattet imidlertid det noe annerledes, og kalte den nedtrampede mann for «svensken» med referanse til utfallet av den skånske krig. 24. november 1688 ble statuen avduket.

César Lamoureux opplevde ikke selv å se sitt livs verk ferdig. Han døde etter at rytteren og hesten var ferdig støpt, og ble gravlagt på Trinitatis kirkegård, like inntil Rundetårn.

Tidens tann
Historien om rytterstatuen slutter ikke med avdukningen. Bly er et urolig, langsomt flytende materiale, og metallet i den øverste delen av statuen begynte å sige nedover. Snart begynte statuen å gi etter for sin egen vekt. Ikke slik at noen så forskjellen fra den ene uken eller måneden til den andre, men tyngdekraften har god tid. Hadde Lamoureux kunnet se statuen i 1939, ville han blitt alvorlig forskrekket. Hesten hadde sunket sammen og lå knelende på figuren den tidligere hadde skrittet så stolt over, og den før så staselige eneveldige kongen var blitt en lut, gammel mann. Forgylling forgår, og det gjorde ikke saken noe bedre at statuen ble overmalt, først med en grå, så med en bronseaktig farge.

For å gjøre en lang historie kort; 22. mai 1946 ble en ny statue reist; restaurert helt fra grunnen av professor Einar Utzon-Frank. Og denne gangen er rytteren på Kongens Nytorv utført i bronse. Til minne om en konge som døde av skader han fikk i kamp.

For min egen del vil jeg tillegge at hvis hesten i en rytterstatue har begge bakbena i luften, har den sannsynligvis akkurat blitt sluppet ut på sommerbeitet.

30. april 2014: «Her skal byen ligge,» sa morderen

l1143031Det er valborgaften i dag, den kvelden de underjordiske samler seg på toppene, brenner bål og oppfører uanstendig, hvis vi skal tro sagnet. Sagnet forteller også at heksene fløy fra Danmark og opp til Tromsø, der sivilisasjonen tok slutt. I denne sammenhengen har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på Maren Splids, en flittig kvinne som kaldblodig ble drept av Norges daværende konge, Christian. 4. fordi hun angivelig var heks.

På Stortorget står det en bronsestatue som Oslo kommune reiste til ære for kongen i 1880, og i leksikon og skolebøker er han omtalt i positive vendinger. Jeg mener, han grunnla byer i fleng, drev litt krig og satte unger til verden i hytt og pine, var språkmektig, skolert og atletisk. Kanskje ikke så rart han er beundret, men han var altså også en morder. Det har seg slik:

Maren Thomasdatter Splids var en anstendig og vel ansett borger i den danske byen Ribe i 1637, men ble likevel brent levende på bål bare fire år senere. På et gammelt hus i Sønderportsgade finner du en minnetavle med følgende innskrift: «Her boede Skrædder Laurids Splid, hvis stakkels Hustru Maren 9. November 1641 blev brændt for Trolddom imellem Galgebakkerne uden for Ribe.»

Maren var dyktig og arbeidsom, men også temmelig rappkjeftet. Ribe var en driftig by med så mange håndverkere at ikke alle kunne leve like godt av faget sitt. I 1636 fikk en annen og langt mindre suksessrik skredder i byen, Didrich Harman, en merkelig sykdom med mareritt og voldsomme krampeanfall. Etter konen og nabokoners vitnesbyrd hadde han kastet opp en mørk materie som skulle ha oppført seg som om den var levende, hvilket vakte stor oppmerksomhet. Kvinnene mente det måtte skyldes trolldom og tilkalte lensmannen som mente det snarere var et teologisk problem. Teologene anbefalte offentlig bønn i byens kirker: «Desligeste at Gud denne Sag ville aabenbare, og dersom Satans Lemmer dermed kunde have at bestille, at de da maatte blive aabenbaret.»

Den godeste Didrich fant etter hvert ut at han hadde kranglet med Maren tretten år tidligere og dermed begynte ryktene å gå i byen: Maren hadde helt sikkert forgjort Didrich. Denne påstanden lot ikke Maren gå upåaktet hen, hun klaget til biskopen over bakvaskelsen og innhentet vitnesbyrd på sin gode vandel i Ribe og fra sitt fødesogn Grimstrup. Samtidig bevitnet sognepresten at hun flittig hadde besøkt kirken, skriftet regelmessig og mottatt nattverden, et viktig vitnesbyrd ettersom hekser ikke var i stand til å innta «Jesu Kristi blod og legeme.»

Maren anklaget Didrich for løgn og bakvaskelser, og saken verserte frem og tilbake i rettssystemet en tid, men til tross for at Didrich hadde sverget med opprakte fingre (tenk det!), fikk han likevel ikke medhold. Didrich ga seg ikke. Et par år senere, mot slutten av 1639, fikk han foretrede for kongen, klaget sin nød og hevdet at Maren ble beskyttet av borgerskapet i Ribe. Christian 4., som flyttet Norges hovedstad etter bybrannen i 1624 og døpte byen Christiania etter seg selv, utviste stor medfølelse for den trolldomsrammede skredderen, og beordret saken gjenopptatt. 10. mars 1640 begynte prosessen igjen, rådhuset i Ribe var tettpakket med mennesker og alle vitnesbyrd Maren og Laurids hadde samlet ble kjent ugyldige av byfogden.

Didrich skaffet troverdige vitner etter den tids standard: En mann hadde drukket en kanne øl i Marens hus og kjente et stikk i siden, og en kone hadde sett Maren i et mareritt. Mer skulle det ikke til, men saken var i realiteten avgjort med kongens inngripen. Kanskje mente kongen at byen Ribe hadde blitt litt i driftigste laget, og at han her hadde en anledning til å vise hvem som bestemte? «Management by fear,» som det kalles blant bedriftsrådgivere i våre dager, er med andre ord ikke nytt.

Maren måtte skaffe 15 menn, fordi bevisbyrden var forskjellig for menn og kvinner, som ville sverge henne fri for trolldom. Det var en viss risiko forbundet med å vitne til hennes fordel, så enhver som kunne tenke seg å støtte henne ble effektivt skremt vekk. Byfogden nedsatte en jury på femten medlemmer som brukte én dag på å finne henne skyldig. En avgjørelse som ble anket til borgermesteren og rådmennene, som underkjente juryens avgjørelse og frifant Maren Splids.

Frifinnelsen var i strid med kongens ønske. Derfor ble Maren fengslet av lensmannen i Ribe og fraktet til København Slot. Maren måtte selv betale for mat og lønn til fangevokterne, og ble grusomt behandlet slik at hun «ved Pinsel var nødet til at tilstaae, at have befattet sig med Trolddom.» Pinsel kalles i dag «hardt forhør» og er kjent blant annet fra de amerikanske fangeleirene i Guantánamo. Den fremtvungne tilståelse medførte ytterligere tortur. Den 10. oktober anga hun forskjellige kvinner i Ribe som medskyldige og sa at de blant annet hadde møttes valborgsaften. Christian 4. krevde Maren Splids henrettet umiddelbart og instruerte lensmannen om å ta livet av henne.

Den 9. november 1641 lød dommen: «Efterdi Maren Splids personlig her for Retten saavelsom tilforn bekiender, at bruge og kunde Troldoms Konster, til med vitterligt misbrugt det hellige høiværdige Alterens Sacramente, tilfinde vi hende som en Troldqvinde på hendes Liv at liide Baal og Brand.»

Dagen etter var alt som kunne krype og gå i Ribe på beina. Ingen ønsket å gå glipp av en nøye planlagt henrettelse. Bøddelen tyllet en kanne mjød i Maren for å gjøre henne medgjørlig og transporterte henne til retterstedet. Muligens også for i noen grad å bedøve henne. Bålet ble tent, bøddelen bandt Maren til en stige, en såkalt «brudeseng.» Stigen ble langsomt reist og veltet inn i bålet. Maren Splids omkom i flammene den 10. november 1641.

At kongen fikk bøddelen til å gjøre grovarbeidet, fritar ham ikke for skyld. Han var en morder, like fullt. Hver gang jeg passerer Stortorget og ser statuen av Christian 4., tenker jeg at «der står morderen.» Og så tenker jeg at hvis det er noen som fortjener en statue, så er det kanskje Maren Splids. Ikke kongen.

3. juli 2013: Gamlebyene er eldst

edinburghHalvt finsk som jeg er, har jeg hatt gleden av delvis å ha vokst opp i gamlebyen i Porvoo. Byen er Finlands nest eldste og ble grunnlagt i 1346. Sentrumsbebyggelsen, eller «gamlastan» som vi kaller den, har smale, krokete gater og lave trehus. Den ble tidlig en viktig havneby for hansahandelen, og ble lagt der den ligger fordi det var så langt elven Porvoonjoki var seilbar med frakteskutene.
Jeg besøker fortsatt Borgå, som den heter på svensk, og oppsøker alle de krikene og krokene jeg alltid har gjort. Sjekker om de lokale hemmelighetene er intakt. Besøker alle museene og kafeene, og det slår meg hver gang hvor hyggelig og uforandret det er. Jeg er fortsatt lokalkjent, selv om jeg er litt rusten de første timene. Jeg er naturligvis ikke alene, det kommer daglig inn busslaster med turister som skal oppleve gamlastan med sine brygger og trehus. Ja, selv dagsturister i Helsingfors velger Borgå framfor hovedstaden, selv om også den byr på trivelige perler.

Nå er ikke Borgå den eneste byen i verden med gamleby. Absolutt ikke. Jeg kan i fleng nevne Stockholm, København, Edinburgh, Roma, Krakow, Venezia, Lübeck, ja selv vesle Hølen utenfor Moss har en slags gamleby. Felles for dem alle, er at folk samles og trives her. Når du reiser til Roma, så er det for å oppleve gamle Roma. Colosseum, Trevifontenen, spansketrappen. Nye Roma er ikke noe å oppleve, den reiser du gjennom med toget på vei fra flyplassen, og den ene høyblokken er lik den andre. Du reiser heller ikke til Venezia for å oppleve nye Venezia med biltrafikk, støy og eksos. Nei, du reiser til Venezia for å vandre langs noen av de førti kilometerne med kanaler, høre bølgeskvulp, besøke kirker og palasser og kanskje ta en overpriset tur med gondol. Du drar til Venezia for å snirkle deg fram i smugene som kalles gater, klatre opp i Kampanilen som har stått modell for Himmelbjergtårnet og forhåpentlig unngår du de verste turistfellene som kafeene på Markusplassen der en liten kopp espresso koster det samme som halvliter på Aker brygge.

Alle verdens gamlebyer lever i kontrast til de nye. Der gamlebyene byr på murstein, skakke bygninger, nærhet og varme, varter de nye områdene opp med betong, stål, glass, distanse og kulde. For der gamlebyene ble bygget for at folk skulle bo og leve i dem, er de nye bygget med tanke for effektivitet, tomteutnyttelse og fortjeneste. Det er to forskjellige verdener, men når du ser deg rundt er det liten tvil om hva folk flest foretrekker, hvis de får lov til å velge.

Og så må jeg hoppe noen måneder tilbake til julehandelen i fjor. Jeg gjorde unna mesteparten på Aker brygge, men ble fortere ferdig enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Rett og slett fordi jeg omtrent var den eneste kunden i denne ødemarken av glass og trendy arkitektur. Samme hvor jeg gikk, befant jeg mer eller mindre alene. Hvor var alle? Hvor hadde det blitt av det sagnomsuste julerushet? Denne tomhetsfølelsen gjentok seg da jeg var på brygga for å nyte en duggfrisk halvliter i sommersolen for litt siden og oppdaget at flere av vannhullene var nedlagt og lokalene ryddet. Store hull i fasadene gapte mot meg. På uterestaurantene var stolene stablet i høyden og tjoret fast med wire. Men når halvliteren koster en hundrings, er det kanskje ikke rart at kundene finner seg nye jaktmarker?
Samtidig var det stinn brakke langs Karl Johans gate, og særlig på strekket mellom Stortinget og Slottet. Studenterlunden kunne virke som en eneste stor uterestaurant. Det var et yrende folkeliv, det vrimlet av oslofolk og turister i skjønn forening, ja, det var så stappfullt at jeg trengte skohorn for å komme fram. Det var som å gå langs Via Della Stamperia i Roma, for dere som har vært der.
Og det var da jeg plutselig fikk en følelse av at Oslo er i ferd med å få sin gamleby. At området rundt Studenterlunden kommer til å bli Oslos gamleby og at det er her folk kommer til å samles. Det er her butikkene vil blomstre, og det er her du kan ta pulsen på byen. Kanskje ikke riktig ennå, men la bare Bjørvika bli ferdig i sitt forsøk på å se ut som en tidsriktig amerikansk storby og skaper den nødvendige kontrasten. Bare alle høyhusene som skal speile seg i hverandre står ferdig sminket foran speilene. Bare la folk få en ferdig Barcode å sammenligne med, så vil vi oppdage at gamlebyen vår blir populær som aldri før. Bare den rå sjølufta og vindens tunneleffekt langs fasadene får skikkelig tak, så tror jeg flere og flere vil foretrekke trengselen på stripa.

Det er ett spørsmål utbyggere og planmyndigheter har glemt å stille seg, nemlig: «Vil folk trives her, da? Kan dette bli noe hyggelig?» Hvis svaret på spørsmålet er «ja,» har vi gjort noe riktig. Men hvis svaret på spørsmålet er «nei,» så har vi begått en tabbe. For strengt tatt, trivselsfaktoren bør vel være ett minst like viktig parameter som all verdens bygningstekniske forhold, eller hva? Svaret på spørsmålet får vi garantert når utbyggingen står ferdig, pengene er brukt og monumentet står der.