24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.

Les hele innlegget...

25. september 2013: Jeg burde sannsynligvis ikke ha vokst opp

farlig-a-leveSkoesker er en fin oppfinnelse. Skoesker kan brukes til mye rart. Naturligvis kan de brukes til å oppbevare sko i, men de kan også brukes som dukkestuer og garasjer for lekebiler. Og så kan de brukes til arkiv.

I en skoeske kom jeg over noen bilder fra min egen barndom, og blant dem var det først og fremst det som viser en guttegjeng på taket av en plankehytte som vekket min interesse. Skogen som hytta lå i, kalte vi Jerper’n. En forkortelse for Jerpsetskogen som hadde navn etter eieren, kolonialhandler Jerpset. Jerpset hadde butikken sin like ved Oppsal trikkeholdeplass og er for lengst byttet ut med Rimi. Jerpsetskogen er også for lengst forsvunnet og erstattet av et boligfelt med snauklipte plener og moteriktige tujabusker. Inne i Jerper’n lå en liten knaus omgitt av bringebærkratt og denne knausen kalte vi «Bringebærborg.» Bringebærborgen var lett å forsvare når vi lekte riddere av det runde bord, for det gikk bare én sti inn gjennom buskaset. Vi fektet med sverd av planker og noen av oss laget skjold av gamle forskalingsplater. Det kunne gå hardt for seg, men den hyppigste skaden var likevel en flis eller to i fingeren. I dag har flis i fingeren blitt nærmest dødelig og ensbetydende med blodforgiftning, men til tross for de alvorlige skadene jeg pådro meg under kamphandlingene i Jerper’n, vokste jeg opp.

Les hele innlegget...