14. oktober 2020: Gå kundeveien!

Jeg sto i døråpningen til en bilbutikk i Groruddalen med en liten formue i lomma. Målet var å kjøpe en tysk bil på fire bokstaver jeg hadde siklet på en stund. Det fantes ingen andre kunder i butikken og i tre cellekontorer satt tre menn foran hver sin datamaskin, dypt konsentrerte. Kanskje de fakturerte, svarte på e-post eller spilte kabal, hva vet jeg? Ingen av dem så opp eller i min retning, men jeg regnet med at jeg som eneste kunde enkelt ville kunne tiltrekke meg oppmerksomheten. Jeg kremtet, men dette fikk ingen til å våkne. Så hostet jeg diskret uten at det hjalp nevneverdig. Derfor gikk jeg bort til bilen jeg hadde sett meg ut, åpnet døren, satte meg inn, vred på rattet så det pep i gummien, gikk ut, smalt igjen døren, åpnet panseret, kikket nedi, smalt det igjen, åpnet bakluken, kikket inn, smalt den igjen, åpnet bakdøra, satte meg inn og gikk ut, smalt igjen døra. Ingen reaksjon. Slik holdt jeg på en halvtimes tid mens herrene holdt på med datamaskinene sine. Var det for tidlig om morgenen, til tross for at butikken visselig hadde åpnet? Hadde de ikke fått dosen med morgenkaffe? Gikk jeg feil kledd? Eller hva? Ingen av dem så ut til å ville selge meg bil, derfor jeg gikk min vei, til en forhandler av et annet tysk bilmerke, på tre bokstaver. Der ble jeg hyggelig mottatt allerede i døråpningen og etter et salgsmøte og en times prøvetur byttet pengene eier og jeg hadde ny bil. Les hele innlegget...

22. juni 2016: Opphev stolpemonopolet!

Det er sikkert flere med meg som husker hvordan vi hadde det i dette landet før det ble åpnet for konkurranse. På 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Da var Norge et lukket land. Et land der vi ikke kunne velge, men måtte nøye oss med det vi aller nådigst fikk.

Vi hadde noe som het lukkeloven.
Dagligvarebutikkene stengte klokka 17.00 på hverdager og for oss som skulle innom barnehagen på vei hjem fra jobb, kunne det bli litt av en teknisk øvelse. Bil var en selvfølgelighet. Den eneste måten å komme seg fort nok hjem på var å kjøre bil, men fordi alle måtte komme seg fort nok hjem, ble det mange og lange køer også. Valget sto gjerne mellom å rekke barnehagen eller å kjøpe mat. Noen ganger måtte vi ta kollektivfila, andre ganger måtte vi se gjennom fingrene med fartsgrensene og atter andre ganger begge deler. Barnehagen stengte samtidig med butikkene, og med en snau klokketime å gjøre alt unna på etter arbeidsdagens slutt, sa det seg selv at samvittigheten fikk vike når det gjaldt som mest.

Ikke for det at det spilte noen særlig rolle om du kom til butikken like før den stengte, for den var likevel stort sett tom for varer. Skulle du ha ferskt brød, holdt det ikke å komme mellom klokken 16 og 17. Du måtte være der klokken 14, senest. Derfor var det bare pensjonister som fikk ferskt brød på 70-tallet. Lørdag? Det var ikke lov å selge ferskt brød på lørdager den gangen. Var du heldig, fikk du tak i en daggammel kneipp etter å ha kjørt halve dagen fra den ene butikken til den neste.

Butikkene stengte klokken 13 på lørdager,
så hvis vi sov litt lenge fikk vi ikke kjøpt mat før på mandag. Alternativet var å handle på bensinstasjoner, men da skulle du virkelig ha god råd eller være grusomt sulten.

Vinmonopolet var betjent over disk, du måtte trekke kølapp og vente tålmodig til det ble din tur. Før jul et år, da jeg skulle kjøpe en halvflaske akevitt til julemiddagen, var det over åtte hundre andre kunder foran meg i køen. Og jeg tuller ikke. Etter to timer solgte jeg kølappen for en hundrings og satset på at hvit jul ville bli like bra.

Da jeg kontaktet Televerket for å få telefon, var det to års ventetid på den sentralen vi soknet til. Og vi måtte betale 5000 kroner i depositum. I dag tilsvarer det 20 200 kroner! Til gjengjeld betalte de ikke renter. Og vi kunne velge mellom én telefonmodell i fire forskjellige farger; grå, svart, brun og oransje. Men de hadde bare den grå. Da det endelig ble vår tur til å få telefon, hadde vi flyttet fra Grünerløkka til Grefsen, og til en ny sentral – hvor vi ble stilt bakerst i køen og måtte starte ventingen på nytt. Ringeprisene var skyhøye og det eneste du kunne gjøre med det, var å la være å ringe.

Oslo Lysverker var det eneste stedet å kjøpe strøm fra, og akkurat som alle andre visste de å ta blodpriser for varene sine. Ville du ikke betale de det Oslo Lysverker forlangte kunne du jo sitte i der mørket eller med stearinlys og spille folkeviser på gitar.

Vi hadde én fjernsynskanal.
NRK. Vi hadde én radiokanal. NRK. Ville du ikke se på finsk fjernsynsteater på tirsdager slapp du i hvert fall å skru på fjernsynet den kvelden.

I ABC-bank betalte jeg 16,84 % rente på boliglånet, og jeg hadde lavest rente av alle på kontoret. Kredittkassen tilbød meg et lån med 25 % rente, men da måtte jeg forklare at jeg ikke skulle kjøpe selve banken, bare et rekkehus på Tveita – uten at det fikk dem til å forandre på tilbudet.

Sånn hadde vi det. Ingen bedrifter trengte å ta hensyn til kundene sine, for kundene var til for bedriftene. Det kan høres ut som lenge før Napoleonskrigen, men det er bare noen ytterst få tiår siden at Lukkeloven herjet landet som en mare.

Da Kåre Willoch ble statsminister i 1981 begynte Høyre på jobben å skape et åpnere samfunn. Lukkeloven skulle bli Åpneloven, og vi skulle få lov til å gå i butikken også på kveldstid. Vi skulle få lov til å kjøpe ferskt brød også etter klokken 17. Selv på lørdager. Arbeiderpartiet og LO kjempet med nebb og klør imot endringene, de ville ha kontroll med når butikkene holdt åpent og de ville ha kontroll med hva vi så på fjernsynet. Folk visste jo sjelden sitt eget beste, den gangen. Og heldigvis, vil jeg si, gikk det som det gjorde. Jeg skulle like å se det mennesket som vil tilbake til 70-tallet, annet enn for å høre pop-musikk, som var mye bedre da enn nå.

Dagens dinosaur på leirføtter
Likevel – deler av denne fortiden lever i beste velgående i Oslo i dag! Denne monopolistiske tankegangen lever aldeles fortreffelig på lyktestolpene. Ja, jeg vet det kan høres utrolig ut at en slik dinosaur har overlevd, men det har den altså. Ja, jeg vet også at dette høres ut som en skikkelig dårlig vits, men det er det altså ikke. Hvis du kikker på lyktestolpene vil du se at det finnes et gult merke på dem. Det gule merket er en grense, og betyr at det er strøm og telefoni som går på oversiden, og på undersiden er det kabel-TV. Og ikke et hvilket som helst kabel-TV. Nei, Janco kabel-TV hadde monopol på stolpene, og det monopolet har Get overtatt ettersom det er forlengelsen av Janco. Men selv om Get har fått nytt navn er kundeservicen omtrent den samme som den var hos Janco. Ingenting er en bedre sovepute enn et monopol.

Derfor har mange områder med små boenheter, som rekkehus, tomannsboliger og eneboliger, forsøkt å finne en konkurrent, men når konkurrentene er nødt til å grave kablene sine ned i bakken mens Get får lov til å henge dem i lufta, sier det seg selv at det ikke finnes fnugg av konkurranse i dette markedet.

Men Get har ikke betalt for stolpene, det er det byens innbyggere har gjort gjennom nettleie og strømpriser. Og det finnes ingen grunn i verden til at vi ikke kan slippe konkurransen fri på undersiden av de gule merkene, slik vi har gjort på oversiden av dem. Nå har det tross alt gått mer enn tretti år siden vi fikk et åpnere samfunn, og det er på tide at sovjettiden i lyktestolpene tar slutt. En gang for alle.

Få slutt på stolpemonopolet!
Hermed en oppfordringen til våre nasjonale og kommunale kommunikasjonsmyndigheter: Sørg for at vi har en effektiv ekom-lov! Den har som formål å sikre brukere i hele landet, også oss i Oslo, gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester. Det er 2016, nå. Få slutt på stolpemonopolet!