Tvetenveien mellom Teisenveien og E6 er en av de tettest trafikkerte veiene på det kommunale veinettet i Oslo. Ifølge Statens Vegvesens Byindeks for Osloområdet for 3. juni 2021 har Tvetenveien en ÅDT personbiler på 11.670. Det betyr at det kjører 11.670 personbiler her i gjennomsnitt hver dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, julaften, 17. mai og i fellesferien. Til sammenligning har Nedre Kalbakkvei en ÅDT på 10.830, og det er en vei alle er enige om at er et trafikkhelvete fra ende til annen og som burde vært gjort noe med for mange tiår siden. Tvetenveien er altså verre. Omtrent ti prosent verre enn helvetet i Nedre Kalbakkvei. Men det stopper ikke der, for i tillegg til de 11.670 personbilene, kommer alle varebilene, lastebilene og trailerne. Hver av disse tilsvarer 7 personbiler hva støy angår.
Stikkord: motorsag
21. juni 2017: Motorsagmassakren
Massakrene er over for i år, stort sett. Hundretusener av liv har gått tapt uten at en eneste avis eller en eneste fjernsynskanal har brydd seg om det. I år som i fjor, som året før og året før der. Drapsmennene har plassert motorsagene på hylla og monstermaskinene i garasjen for denne gang og sier seg fornøyde med sine bidrag til artsutryddelsene i landet vårt.
Hver vår ruller morderne inn i skogene med sine sekshjulete drapsmaskiner, med feite dekk og boggiaksler. Trygt inne i sine roterende og nivellerende førerhytter sitter de barske gutta i ergonomiske stoler slik at ikke de onde gjerningene skal belaste rygg og skuldre unødig. God beinplass, høyderegulering og vibrasjonsdemping sørger for at ofrenes skjebne ikke blir påtrengende. Og når de trenger en pause fra massakren er det bare å hente en kald en fra den innebygde minibaren. Her måles det i kubikk og hver kubikk betyr penger og da spiller ikke livet til en nyfødt fugleunge en dritt. Et ekorn er ikke verdt en sur kongle. Reir og egg, gjøk og sisik, trost og stær går i samme kverna, for skal du lage en stor omelett, må du knekke en hel bråte egg.
Når massakrene er unnagjort, ligger landskapet øde tilbake. Flatehogsten har tatt ut hvert eneste tre, med unntak av de som var så tørre at de ikke kan brukes til tannpirkere en gang. Å velge ut enkelte trær som skal hugges for å la andre stå, er naturligvis helt umulig når du vet hva en sånn monstermaskin koster og hvor få år du har å avskrive den på. Da nytter det ikke med plukkhogst, da må det en real flatehogst til. En utrydning. Et folkemord. Da spiller det ingen rolle om selektiv hogst viser seg å ha bedre lønnsomhet enn snauhogst. Har gutta først vendt seg til å sitte i en førerhytte med stereoanlegg, mobiltelefon og minibar skal det mer enn ti ville hester å få dradd gutta ut i naturen. Det er volum som betyr noe, og da snakker vi ikke om stereoanlegget.
I skjærgården er det forbudt å gå i land der sjøfuglene hekker, og hvis noen hadde gått bananas med en bulldozer inne i et slikt område, valset over fugler og reir og egg, så ville båtfolket kastert vedkommende med den sløveste eggedeleren de fant og dumpet bulldozeren på det dypeste stedet i fjorden. For så innmari tjukk i hodet er det ikke mulig å være. Men så tjukk i hodet er det faktisk mulig å være, så lenge du holder deg til skogen. Ja, vi har båndtvang som hindrer en dvergpuddel å tråkke i tyttebærlyngen, men en seksakslet djevel som veier 25 tonn får gå berserk med lovens velsignelse. Nei, vi tillater ikke jakt i hekke- og yngleperiodene, med mindre du altså jakter med en seksakslete djevel. Da er det fritt fram.
Selv om skogeiere med et fnugg av intelligens lar være å hugge skogen om våren og sommeren, er det likevel mange som gjør det. Det norske lovverket har som tradisjon å forby og tillate på én gang, slik at alle tar feil samtidig som de har rett. I Naturmangfoldloven heter det i § 15 at «Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.» Med dette skulle ethvert vettugt menneske tro at dyre- og fuglelivet var beskyttet, men paragrafen har flere avsnitt: «Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.» Og aktsomhetsparagrafen er rundt og jovialt formulert med et smutthull som sier at «Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet.» Klar bane, med andre ord, så lenge du setter pengene foran dyrevelferd og –mangfold. Det er lett å hevde at du har gjort det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfodlet. Og det er lett å forklare at du trenger mye pæng for å betale en seksakslet John Deere, for de koster så mye at importøren ikke engang tør fortelle hva de koster. Da er det dyrt, da. Men en brukt kan fort få for så lite som fire millioner kroner. Da er det klart at hver kubikkmeter teller, og en gjøkunge kan du ikke betale med.
Lovens formålsparagraf sier at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden,» og er akkurat som en strikk.
Skogen er hjem for mange tusen arter, og ikke bare fugler. Skogene våre huser 60 % av alle kjente arter i Norge, sopp, planter og dyr som ikke kan bo andre steder. Når motorsagmassakrene setter i gang, mistrives mange arter og får store problemer med å overleve. Det hjelper ikke å plante nye grantrær som i en dansk juletreskog, for gammelskogen er mange ganger så artsrik som plantasjeskogen. Ingen liker rekkene med jevngamle grantrær. Dyr, fugler, planter og sopp foretrekker gammelskogen, der trærne varierer i alder, type og høyde. Danske juletreplantasjer er praktisk talt ribbet for alt liv, og du må kanskje være skogbruker for å finne noe vakkert og meningsfullt i dette? Fugler som har reir på bakken og i trærne er sjanseløse. Hver tredje fugleart i Norge er truet, og den viktigste årsaken er at de mister gode plasser for næringssøk og hekking. Men likevel er ikke skogbrukerne fornøyde, for mange av dem fortsetter sine årlige motorsagmassakrer!
Så, hvor fattige kan vi egentlig bli i Norge? Hvor vanskelig kan det egentlig være å forby all hogst fra april og ut august? Det kan jo være noe å tenke på, neste gang du krysser en flatehogst i Oslomarka.
Hvis du ser en ukjent fugl neste gang du er i skogen, se ekstra godt etter. Det kan være siste gang du ser den.
29. april 2015: Våren er kommet til hagebyen
Da bryter støyhelvete løs. Snøfreserne er skjøvet lengst inn i garasjene, ja vel – men de var i et overveldende mindretall i forhold til de hordene av maskiner som nå slippes løs.
Høytrykkspylerne er gjerne de første som taues ut, for bilene skal gjøres klare for sommeren. Vinterdekkene skal av, og lavprofil sommerdekk med aluminiumfelger skal på. Sand, skitt, møkk og settepoteter skal ut av kupeer og bagasjerom, og da nytter det ikke med en skarve hageslange. Den leverer ikke på langt nær det antallet BAR som en real vask krever. Og så er det så rart med høytrykkspylere, at når du først har kommet i gang, så øker også lysten til å spyle. Trapper, gelendre, terrasser, oppkjørsler – det er nesten ikke grenser for hva som kan spyles.
Støvsugerne holder ofte høytrykkspylerne med selskap. Noen ganger kommer de først, og andre ganger kommer de ut sist. Jo mindre en støvsuger er, jo mer bråker den. En hel flokk sultne støvsugere står omkring i hagebyen og skriker etter mat, omtrent som gjøkunger.
Poleringsmaskiner er høyst nødvendig for alle som vil ha skikkelig blanke biler. Det er rett og slett en rotende klut som ikke er stort mer effektiv enn ren håndkraft, men det ser jo mer profesjonelt ut. I hvert fall etter å ha fått litt trening, og et ødelagt bilpanser eller to.
Hekksaksene er gjerne neste gruppe ut. Alle vet jo at hekkene vokser spesielt mye om vinteren, derfor er det om å gjøre å få dem ned til akseptabel høyde så fort som mulig. Hekksakser bråker heldigvis ikke like mye som høytrykkspylerne, men når slike sultne smådjevler knasker greier på alle kanter, får jeg fort følelsen av å være omringet av kjøttetende skapninger fra det ytre rom.
Motorsagene overdøver snart hekksaksene. Det finnes folk i hagebyen som sverger til elektriske motorsager, men det er litt sånn som med elbiler. Pinglete greier uten særlig dreiemoment, og motoren svir seg straks den møter motstand. Nei, bensindrevet skal det være, slik at gamle trær og tørre greiner kan gjøre nytte i peisen når vinteren igjen kommer. I gamle dager sa de at veden varmet tre ganger, først når du saget den, så nær du kløyvde den og til slutt i peisen. De to første er for lengst historie.
Kappsagene tar gjerne over for motorsagene, for gamle trær og greiner må kappes ned til korrekt lengde tilpasset den enkelte peis. Kappsagene er elektriske og hyler mer enn motorsagene og sammen danner de et dadaistisk sangkor.
Vinkelslipere er et alternativ for kappsag, de en riktignok mye mindre og det tar minst tre ganger så lang tid å få kappet opp kubbene, men til gjengjeld får du fortalt naboene at du er en aktiv person som holder det gående både seint og tidlig, uansett hvilken dag i uka.
Vedkløverne er fine å ha når kubbene skal kløyves. Før kunne du høre øksehogg i hagebyen, men den lyden må du til folkemuseet for å oppleve i dag. Nå er ikke vedkløyverne de verste bråkmakerne, men mange bekker små og så videre.
Jordfresere er nødvendig for alle seriøse hobbyagronomer, og når det skal plantes en håndfull reddiker og noen dillkvaster, kan ingenting overlates til tilfeldighetene. Det som skiller jordfreserne fra de fleste andre bensindrevne hageredskaper, er at de har vanskelig for å starte, akkurat som om tennpluggen har gått sur i løpet av vinteren. Derfor tar det gjerne minst like lang tid å få svineriet til å starte, som det ville tatt å spavendt den vesle åkeren med et helt vanlig greip.
Motorgressklipperne kommer ut bare gresset blir høyt nok, og det er overraskende tidlig. En typisk motorgressklipper har sjelden eller aldri blitt vedlikeholdt, og hvis myndighetene hadde ment noe som helst med å redde klimaet, hadde de gitt blaffen i alt elbil-tullet og heller satt en stopper for alle motorgressklipperne i dette landet. Den typiske motorgressklipper må tømmes tjue-tretti ganger i løpet av en penklipp, men tilsvarende mange start og stopp. Fordi ingenting er å stille som en motorgressklipper som ikke går, får vi mange slike positive opplevelser i hagebyen hver vår og sommer. Dessuten finnes det ingen regler for når du kan klippe gresset, gjerne klokken elleve om natten eller når naboen har hageselskap som du ikke er invitert i.
Kantklipperne følger like etter motorgressklipperen, og de høres ut som en bikube som går berserk. Sjansene for å overleve møtet med en sånn kan virke praktisk talt lik null, men heldigvis går de tomme for tråd like fort som du rekker å si sekatør, og siden den modellen du har kjøpt alltid er én generasjon for gammel, får du ikke tak i ny tråd men må kjøpe en ny kantklipper. Som bråker enda mer enn den forrige. De profesjonelle har for lengst gått over til bensindrevne, for da kan de ikle seg verneutstyr også og fremstå som virkelig seriøse utøvere av faget.
Mosefjernerne, nevnte jeg de? Eller spikerpistolene? Slagbormaskinene? Og til høsten kommer løvblåserne, i det som før var den stille perioden mellom motorgressklipperne og snøfreserne.
Det er så jeg gleder meg til vinteren igjen. Da kan jeg finne fram snøskuffa og løfte naturens egne vekter mens de ivrigste maskinentreprenørene i hagebyen stikker bort på treningssenteret for å pumpe jern. Ha fredfylte dager!