3. juli 2019: Svensken, dansken og nordmannen

Det går mot sommer, og da reiser de fleste av oss som ikke skal feriere i Norge til Danmark eller Sverige. Vi nordmenn er nemlig ikke så eksotiske som vi later til, de nærmeste landene er også de nærmeste ferielandene våre. Derfor drar de fleste av oss som ikke ferierer hjemme til Danmark eller Sverige og ikke til indre Mongolia eller Kiribati. Men akkurat som om vi hadde dratt til indre Mongolia eller Kiribati, skjønner vi utrolig nok like lite av språket i Danmark eller Sverige.

Spørsmålet er, hvilket flagg vaier mest?

Men vi er ikke alene. Dansker får stadig vanskeligere for å forstå svensk, svensker får stadig vanskeligere for å forstå dansk, dansker får stadig vanskeligere for å forstå norsk og svensker får like vanskelig for å forstå norsk, de også. Danskene hører heller ikke forskjell på norsk og svensk og foretrekker å snakke engelsk. Til gjengjeld hører svenskene forskjell på norsk og dansk men skjønner mindre og mindre av begge deler. Tatt i betraktning at vi nesten snakker det samme språket, er tilstandene i ferd med å bli rett ut sørgelige. Hvorfor skulle jysk eller skånsk være vanskeligere å forstå enn vossemål? Les hele innlegget...

14. mai 2014: Henrik Wergeland og jeg. Eller omvendt.

Jeg hadde en norsklærer på gymnaset som elsket Henrik Wergeland, enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år. Jeg kom ikke like godt ut av det med alle norsklærerne mine og har forsøkt å fortrenge en del av dem så godt jeg kan. De fleste har jeg klart å skyve dypt ned i underbevisstheten, men denne glemmer jeg aldri.

Hun het Fjeld. Med d. Fordi Fjeld med d var finere enn Fjell uten d. Hver gang hun leste dikt fra podiet øverst i klasserommet, kateteret stod nemlig høyere enn pultene da jeg gikk på skolen for at vi elever skulle føle oss mindreverdige, himlet hun med øynene så vi trodde hun hadde fått et anfall. Det var derfor vi kalte henne Himmelbjerget, oppkalt etter Danmarks syvende høyeste fjell.

Himmelbjerget vaksinerte meg mot Henrik Wergeland. Hun vaksinerte meg mot Knut Hamsun også, etter å ha tvunget oss gjennom «Markens grøde» som ekstemporal høytlesning. Jeg husker henne spesielt fordi hun så det som sin oppgave å vaksinere hele klassen, ikke bare meg, mot Henrik Wergeland. Jeg vet ikke hvor mange av mine medelever hun lykkes i å vaksinere, men hun klarte i hvert fall meg. Jeg brukte ikke engang hundringser den gangen det var bilde av Wergeland på dem.

Hun var særlig opptatt av diktene til Wergeland. «Følg kallet.» «Hasselnøtter.» «Gyldenlak.» Med skjelvende stemme, tårer i øynene og en innlevelse helt ukjent for gymnasiaster stod hun på forhøyningen ved kateteret, og deklamerte for oss. Liten og spiss, med hornbriller av plast. En meter og femtitre på sokkelesten omtrent. I tre måneder holdt vi på med Wergeland. Deklamerte. Tolket. Tolket. Tolket og atter tolket.

Å, som vi tolket Wergeland. Himmelbjerget tålte meg helt til vi kom til diktet, ja, jeg husker egentlig ikke lenger hvilket dikt det var, men det var altså et av diktene hans. Da kunngjorde Wergelands apostel at akkurat i dette diktet, i akkurat dette verset, i akkurat denne setningen var det ingen Wergelandtolkere i hele verden som hadde klart å tolke hva Wergeland egentlig mente. Så sa hun, at hvis noen av oss elevene, vi talentløse, hjernetomme, kvisete attenåringer, som satt der nede, kunne komme med en forklaring, ville vi altså være bedre og flinkere enn hele den samlede verdens Wergelandtolkere. Så trakk hun den ene munnviken opp og smilte hånlig.

Akkurat den gangen var jeg litt imponert over det med at ingen tolkere i hele verden hadde klart det, for verden var jo så stor. Det var først senere i livet at jeg ikke lenger var så veldig imponert, for hvor mange Wergelandtolkere finnes det egentlig i verden? I forhold til hvor mange som spiller fiolin, for eksempel? Hvor mange er det i Paraguay? De forente arabiske emirater? Usbekistan? Jeg bare spør?

Jeg visste altså ikke hvor mange tolkere av Wergeland det fantes i verden, men jeg fikk inntrykk av at de var mange. Faktisk en god del. En hel overmakt, for å si den sånn. Trolig satt det mange millioner mennesker omkring på kloden og tolket diktene, serverte nye forslag og tok dissens på gamle. Det var dette folk i verden drev med, hvis de da ikke var lærere på Teisen gymnas. Jeg har aldri brydd meg om overmakten. David var tidlig en av mine helter, så jeg forsøkte meg med følgende forklaring: Kanskje Henrik Wergeland skrev dette på denne måten bare fordi det rimte med setningen foran? Fordi han sto fast? Fordi han ikke kom på noe bedre?

Frøken Fjeld med d stirret på meg i vantro, som om jeg skulle vært spedalsk eller smittet med byllepest, og deretter i den dypeste forakt. Hun himlet med øynene høyere enn selveste tårnet på Himmelbjerget, så pupillene forsvant langt inn i bakhodet og bare det hvite med sine blodårer var synlig. Jeg trodde hun skulle besvime. Det var i akkurat dette øyeblikket hun besluttet å stryke meg i norsk og tilrå annen utdanning. Få meg inn på donaldmekken på yrkesskolen. Det fikk være grenser for alt. Hvordan kunne jeg være så – blasfemisk? Hvordan kunne jeg i det hele tatt vurdere å foreslå at Norges største dikter skulle skrive noe bare fordi det rimte? Uten å ha en dypere mening? Selvfølgelig hadde Wergeland en dypere mening med det! Han hadde en dypere mening med alt han skrev. Hadde ikke disse tre månedene med undervisning lært meg noe som helst? Denne dikteren skrev 860 sider vers fra sykesengen! 860 sider!

Isolert sett kunne hun ha rett i det. På den annen side, en mann som kunne komme hjem seint om natten, snydens full og sørpe dritings etter en akevitt-fullekule, remjende og skrålende, skjære et øre av et syltet svinehode og kaste det i fjeset på husverten – skulle ikke han også kunne stå fast én gang i løpet av 860 tettskrevne sider med vers og velge den enkleste utveien? Skulle ikke en fyr som sto i tredje etasje og tømte søppelbøtta i hodet på folk som gikk nedenfor bare ta et ord som rimte og som låt sånn passe kryptisk? Bare for å komme seg ut av knipen? Jeg mener ikke nødvendigvis pølse og sølv-skje, men bare for at han dermed kunne gi adjunktene noe å tenke på? Bare for å le høyt for seg selv, og si at «Der skal de Fanden raspe mig faa Noget at tænke paa! Den løser de næppe med det Første!» Vel vitende om at ingen ville noen gang forstå at det skyldtes den halve akevittflasken for mye? Kanskje han skrev det med nasjonens største kuppelhue? Sa jeg til mitt forsvar.

Jeg trodde det den gangen. Og skal jeg være helt ærlig: Jeg tror det fortsatt.

5. juni 2013: Nakne, grønne damer fra Venus

Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.

I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction.

Helt siden jeg kjøpte «Rundt solen i ring» av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har jeg vært fasinert av science fiction. Det var Lanternebok 78 utgitt i 1967 på Gyldendal, kostet 9 kroner og 50 øre og var på 141 sider. Jeg har brukt noen kroner på bøkene til de to opp gjennom årene og har litt av æren for at de har kunnet bli såpass gossine som de har blitt.

Det var Lanternebok 78 som førte meg til Lanternebok 2. «1984» av George Orwell. Den ga jeg 8 kroner og 50 øre for. Omslaget består av fire store tall, blå og oransje og der blåfargen og oransjefargen dekker hverandre er det blitt en merkelig suppe. Mange tror at Orwell skrev om 1984, men det gjorde han ikke. Han skrev om forfølgelsen av kommunister i England i 1948 og boka skulle hete «1948,» men slik samfunnskritikk var det ikke mulig å utgi på et tidspunkt der kommunister var ansett å gå Sovjets ærend. Derfor byttet Orwell om de to siste tallene i tittelen, og vips var boka ufarlig – fordi den var en blitt framtidsroman.

Vi hadde en jente i klassen som trodde fast og fullt på astrologi og at skjebnen sto skrevet i stjernene. Hun hadde hørt av en spådame som holdt til i en campingvogn på Youngstorget at den tredje verdenskrig skulle bryte ut i 1984, og formidlet dette med iver og glød til oss andre. Hun levde seg til de grader inn i det, at det liksom ikke var noen tvil. Det var 14 år til helvete skulle bryte løs. Ikke bare den tredje verdenskrig, men helvete med trykk på alle stavelser. Klart vi trodde på henne. Jeg husker godt da vi omsider kom til 1984. Jeg hadde gruet meg til det helt fra våren 1970. Jeg brukte 14 år på å forberede meg til den tredje verdenskrig – helt forgjeves. Fortsatt lurer jeg på om jeg kanskje burde føle meg snytt?

6 kroner og 50 øre betalte jeg for min første engelske science-fiction bok: «The Interpreter» av Brian Aldiss. Den kjøpte jeg i Narvesen-kiosken i Stortingsgata, på hjørnet ved Losjen. For å komme til science-fiction-bøkene måtte jeg gå forbi svenske pornoblader og rosa dameromaner, så lugubre var de. Innerst i kiosken, helt til venstre. Paperback. Med ryggen ut, som om forsidene kunne skremme barn eller lokke svake sjeler ut i fortapelsen. Jeg tror ikke engang de hadde lys i den delen av butikken. «The Interpreter» har en illustrasjon på forsiden av en astronaut og et treøyet, trekloet og trebent monster. Monsterets øyne beveger seg ytterst på en slags tentakler, har røde pupiller og det hvite i øynene er gult.

Det var hos Narvesen jeg begynte min samling Arthur C Clarke og Isaac Asimov, to av sjangerens fire store i tillegg til Clifford Simak og Robert Heinlein. Jeg pleier å si at hvis det er én bok som bør være pensum på skolen, så er det «Nightfall» av Isaac Asimov. Og, for all del på bekostning av Hamsun eller Ibsen.

Gyldendal utga sine fremtidsromaner på begynnelsen av femtitallet. De kalte dem «rakettbøkene» enda det var tre år til Sovjetunionen skulle skyte opp Sputnik. Øverst i bokas høyre hjørne var logoen plassert, en rakett med styrefinner foran en gul planet. Eller kanskje var det fullmånen. Jeg har fått tak i noen av rakettbøkene på antikvariat. Blant annet John Wyndhams «Trifidenes opprør» som kostet 3 kroner og 50 øre da den ble utgitt i 1955. Forsiden viser en scene med toetasjes buss i Londons gater og en flokk trifider som stavrer omkring på tre røtter mens de slår etter menneskene med lange, giftige pisker som sitter der griffelen skal være. Størst plass er likevel viet en vakker kvinne i hvit bluse. Hun har blondt, bølgete hår. Mesteparten av blusen er flerret opp av trifidene slik at brystene er i ferd med å bli skremmende synlige. Heldigvis hadde trifidene tilstrekkelig moral til å la tøyfillene dekke brystvortene. Hvis ikke ville nok Stortinget fått noe å diskutere, for synlige brystvorter var ikke å spøke med i 1955. Skjørtet til damen var like helt, hvilket beviser at trifidene neppe var seksuelt tiltrukket av menneskene.

Nederst på forsiden står det:
«De terroriserte jorden.» Trifidene spredte seg raskere enn løvetann. Spør en haveentusiast om løvetann, så vil du straks forstå hvor alvorlig situasjonen var for jordkloden.

Norsklæreren var ingen tiltrekkende dame, hun var nok heller den rake motsetning til kvinnen på bokomslaget. Norsklæreren likte å gå kledd i svart. Svarte bluser med blonder fordi hun trodde at svart ville gjøre henne slankere. Vi kalte henne Black Magic Woman.

I klasserommet ble vi ropt opp rekkevis, og måtte svare på hvilket tema vi ønsket å skrive om i særoppgave. Noen ville skrive om Hamsun. Andre om Ibsen. Eller tolke «Til min Gyldenlak» av Wergeland. Det var de som hadde skjønt hvordan man fikk en femmer i norsk. Ikke sånne som meg. Som styres av en indre trang til å gjøre det jeg føler for. Som er fullstendig ribbet for evner i taktisk retning.

Jeg vil skrive om science fiction, erklærte jeg, da det ble min tur. «Science fiction?» hikstet damen bak kateteret. Det disset i smulthakene, øynene så ut til å ville forsvinne inn i ansiktet. Det var rent grotesk for dem som satt på første rad. Noen påsto i friminuttet etterpå at de hadde sett drøvelen hennes, men det tror jeg var en overdrivelse.

«Skal du skrive om nakne grønne damer fra Venus? Hva i all verdens land og rike er det du innbiller deg? Skal du komme i mine timer med slimete monstre med tentakler og nakne grønne damer fra Venus? Det kommer aldri på tale!»

Jeg fikk beskjed om å tenke meg om én gang til, men valgte science fiction likevel. Jeg skrev mer enn 30 sider der jeg redegjorde for en litteraturform som var fullstendig ukjent for den svarte, magiske. Jeg fortalte om en sjanger som framførte samfunnskritikk ved å flytte fenomener fram i tid, for dermed å påvise hvordan det kan gå dersom utviklingen får fortsette uhindret. Jeg forklarte at science fiction var et dramaturgisk grep. Jeg overgikk meg selv, det var den beste og mest gjennomarbeidede norskoppgaven jeg noensinne hadde levert. Jeg vet det, for jeg har den ennå. Jeg brukte hvert ledige minutt. Jeg forsakte alle vennene mine i tre uker. Det hjalp ikke. Jeg fikk blank stryk på oppgaven selv om det ikke sto et eneste ord om nakne grønne damer fra Venus. Hun skulle ikke ha noe av science fiction i sine timer. Hun anså meg for å være svak i norsk og mente at det ville være smartere av meg å ta annen utdanning.

Først i voksen alder grep jeg meg i å lure på hvor hun hadde fått det med slimete monstre med tentakler fra. For ikke å si de nakne, grønne damene fra Venus.