5. september 2018: Sinkhvitt, Sputnik, gin & tonic

De av oss som reiste med trikk i retning Oppsal og senere Bøler, vil garantert huske tegnbygningen til Den norske Zinkhvidtfabrik som lå ved Alnaelven, litt nord for Bryn stasjon. Utsikten fra trikkevinduet og senere t-banevinduet var formidabel mellom Hellerud og Brynseng, særlig på tur nedover.

Den norske Zinkhvidtfabrik nederst til venstre, Bryn teglverk til høyre. I horisonten skimtes konturene til Teisen skole og Østre Aker kirke. Bildet er utlånt fra Østensjø historielag.

Da Bryn jernbanestasjon ble åpnet i 1858, fire år etter åpningen av hovedbanen, ble Bryn snart et naturlig et etableringssted for ny industri. Gründeren Marius Gjersøe etablerte The Norwegian Electric White Lead Co Ltd i 1891. Han døde i 1934. I 1893 skal fabrikken ha blitt overtatt av tønsbergrederen Hans Julius Gjersøe (1861-1928) og gitt navnet Christiania Blyhvidtfabrik. Marius Gjersøe ble da ansatt som disponent for fabrikken.
Hans Julius Gjersøe var gift med Olette Amalie Andersdatter (1856-1941) uten at hun så vidt vites hadde noe med fabrikken å gjøre. De fikk tilsammen åtte barn, sju gutter og én jente, så det er mulig hun hadde hende fulle på hjemmebane.

Les hele innlegget...

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Les hele innlegget...

2. mars 2016: Da svarte penger styrte boligmarkedet i Oslo

Kvadratmeterprisen på en liten leilighet kan i dag fort bevege seg opp mot ett hundre tusen kroner, og du skal ikke trenge mange kvadratmeterne før millionene begynner å rulle. Galskap, vil mange si. Ja, men boligmarkedet har alltid vært preget av galskap i denne byen, på den ene eller andre måten. En gang måtte du ty til svarte penger hvis du ville ha en anstendig OBOS-leilighet før du gikk av med pensjon.

Da jeg skulle ut i boligmarkedet på slutten av 70-tallet, måtte du ha generasjoner med ansiennitet for å slå kloa i en OBOS-leilighet. Ansiennitet var arvelig, og oldebarn på atten år kunne skilte med femti års ansiennitet. Hadde du bare vært medlem et tiår eller så, var du sjanseløs. Den gangen forsynte dessuten OBOS-adelen seg grovt av kaka, de som hadde så lang ansiennitet at de hele tiden kunne velge de beste leilighetene, bo der en stund før de flyttet til neste fete condo. Og i det private markedet var prisene skyhøye, gjerne femgangeren av OBOS-prisene. Å komme seg inn i boligmarkedet var alt annet enn enkelt. Slik skapte grobunn for skitne triks, kreativitet og penger under bordet.

Les hele innlegget...