1. februar 2023: Hus trenger folk!

Hus trenger folk, ellers går de i stykker. Vann og avløp kan påvirkes hvis huset ikke blir brukt. Avløpsledningen kan slå seg, og forårsake kloakklekkasje. Tørre vannlåser sprer kloakklukt som det kan ta mange år å kvitte seg med. Muggsoppene kan blomstre opp. Edderkoppene er de første som flytter inn og tar over rommene. Rotter tar seg inn og bygger flotte reder der de kan formere seg. Hagen gror igjen. En vannlekkasje kan bløtlegge en hel etasje og kortslutte det elektriske anlegget og du oppdager at lyset i tunnelen er regningen på totalrehabiliteringen som kommer deg i møte. Dessuten er det større sjanse for hærverk når en eiendom ikke brukes. Over tid blir det lagt merke til, både på grunn av mørke vinduer og overgrodd hage. Skulle noe skje, er det lite sannsynlig at noen legger merke til det. Terskelen for å ta seg inn blir derfor lavere, og før noen vet ordet av det, begynner det kanskje å brenne. Les hele innlegget...

18. januar 2023: Det er klart vi skal ha beboerparkering!

Hvert sted beboerparkering blir innført, bryter diskusjonene ut. Noen vil ha det, andre vil ikke ha det. Noen hater biler, andre elsker dem. Ikke minst reagerer mange på at gjøkungen Oslo kommune aldri blir mett, men må stadig ha mer penger. Det er ikke vanskelig å være enig i denne undringen. Vann- og avløpsavgiften skal økes med 17 % hvert år de neste fire årene. Moms kommer på toppen. Søppeltømming øker med 12 % i år. Flere må betale eiendomsskatt. Flere må betale mer eiendomsskatt. I tillegg har strømmen blitt bloddyr, og kommunen eier Hafslund som håver inn hundrevis av millioner på strøm mens innbyggerne flås levende, bompengene galopperer av sted, matprisene fyker i været med rakettfart samme hva dagligvarebransjen hevder, renteøkningene har stått i kø og ingenting tyder på at det stopper med det første. Å toppe dette med avgift for beboerparkering er ikke akkurat et vinnende sjakktrekk. Mer og mer av pengene våre går til å mate kommunen og de utallige budsjettoverskridelsene. Les hele innlegget...

7. september 2022: Gi Groruddalen 300 milliarder!

Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.

Foto: Norges Bank.

Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv. Les hele innlegget...

20. oktober 2021: Skutt blir den …

I 1975 gikk noen markatravere opp den blåmerkete stien på østsiden av Lutvann. Plutselig begynte kulene å suse rundt ørene på dem, og til alt hell kom de seg i sikkerhet, uskadd. Hva var det som skjedde? En triggerhappy psykiatrisk pasient? Neida, skuddene kom fra en skytebane som lå mellom Hellerudtoppen og Lutvann. Du finner rester av den fortsatt. Banen hadde vært i bruk av Østmarka HV-område siden 1947 men åsen bak anvisergraven var for lav. Skuddene gikk over åsen, over Lutvann og slo ned i den blåmerkete stien. Det var forholdsvis enkelt allerede den gangen å konkludere med at en skytebane har lite i et befolket skogsområde å gjøre, og etter den famøse skandalen ble banen naturlig nok nedlagt. Les hele innlegget...

11. august 2021: Bit tenna sammen og gap opp!

Det snakkes mye om tannhelse blant politikere. Forfatter og rødt-politiker Mímir Kristjánson sa til Klassekampen at offentlig tannhelse ville vært en selvfølge om dårlige tenner hadde rammet alle samfunnslag likt og at dagens tannhelseordning vitner om en uthuling av velferdsstaten. Siden vi nærmer oss et Stortingsvalg, gjør jeg et forsøk på å få tannhelse på dagsorden.

Et samtidig tannlegekontor i Maryland, USA. Foto: Marjory Collins.

Jeg tenker ikke da først og fremst på dem som er vokst opp med fluortannkrem. I 2020 hadde 30,5 prosent av 18-åringene som sjekket tennene hos tannlegen, aldri hatt ett hull i tennene, hvilket var en bedring på 8,6 prosentpoeng fra 2015. Dette forholder seg ganske annerledes for dem som ble født på 1940, 50- og 60-tallet, og mye av skylden for elendigheten har skoletannlegen. Hvis vi skal innføre gratis tannbehandling, bør vi begynne med de gruppene som har fått ødelagt tennene av det offentlige og som derfor har måttet tåle betydelige utgifter. Det er det minste velferdsstaten kan gjøre, selv om den egentlig burde betale klekkelige erstatninger for mishandlingene. Les hele innlegget...

31. mars 2021: …noen barn er likere enn andre

Før påske dumpet en reklameblekke for Miljøpartiet de grønne ned i postkassa. På forsiden sto det at «En grønnere by er en bedre by å bo i» og «Byutvikling for barna». Jeg ble nysgjerrig, jeg gjorde jo det, og åpnet blekka for å se hva de mente.

Kamerat Napoleon kom som pocketbok på Pax i 1971, og var oversatt av Tor Bjerkmann. Det praktfulle omslaget er laget av Bjørn Roggenbihl.

Der inne sto det: «En by som er bra for barna, er bra for alle. Men i mange tiår har byutviklingen skjedd på bilens premisser. Dette skal vi snu. Vi vil heller prioritere det store flertallet av fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Det vil også gi mer plass til byliv, renere luft og tryggere skole- og sykkelveier.» Det sto også: «Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang til natur. Eldre skal ikke trenge å kjøpe en kaffe for å finne seg et hyggelig sted å sitte.» Dessuten sto det: «Sammen tar vi vare på nærmiljøet.» Reklameblekka var trykket på miljøvennlig papir, som seg hør og bør. Det har alle politiske partier for lengst skjønt. Les hele innlegget...

6. januar 2021: Rør ikke skolehagen!

Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.

Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen,
overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet
.

Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer. Les hele innlegget...

18. mars 2020: Så sinte, at vi koker!

Jeg regner ikke med at jeg blir populær hos Vann- og avløpsetaten i dag, men det får stå sin prøve når beredskapen tydeligvis er mangelfull og kommunikasjonen med kundene enten er arrogant er ikke-eksisterende. I skrivende stund går det på tredje måneden med vannkoking og hvis ikke etaten lærer noe av denne fadesen, må de ansvarlige vurdere om de er egnet til å være ansvarlige, eller om de kanskje bør finne noe mindre kritisk å drive med.

Bildet er tatt på 1/4000-sekund. Omtrent like lang tid har
Vann- og avløpsetaten brukt på å tenke på kundene sine.

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men det enkleste er kanskje å begynne med sakens fakta, nemlig at Vann- og avløpsetaten i samråd med smittevernoverlegen har besluttet å innføre kokeanbefaling på Etterstad og Teisen. At Brynseng, Fjellhus og deler av Bryn og Helsfyr også omfattes av anbefalingen nevnes ikke, men det kan jo være at alle etatens kommunikasjonsdirektører sjelden setter sine bein på vår side av byen. Kanskje de rett og slett ikke er kjent her? Les hele innlegget...

8. januar 2020: Savner du salt, savner du alt

Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra. Les hele innlegget...

30. januar 2019: Hærverk i kommunal regi

Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.

Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.

Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.

Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.

Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.

Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.

Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.

Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.

Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.