De av dere med god hukommelse vil kanskje huske Onsdagspihlsen 15. februar 2017. Den hadde tittelen «Legg dritten til Groruddalen» og tok utgangspunkt i intervjuer jeg har gjort med profilerte politikere både i Bystyret og på Stortinget. Noen av dem spurte jeg: «Hva kommer det av at all dritten blir lagt til Groruddalen?» Jeg formulerte meg ikke så direkte, men det var slik spørsmålet var å forstå. Svaret jeg fikk overrasket meg egentlig ikke: «Det er fordi dere aldri lager noe bråk.»
Stikkord: Oslo kommune
9. august 2023: Helgener og stokkebåter
En dag i sommer begynte jeg å interessere meg for kommunevåpen. Jeg vet ikke hvorfor, det kan være fordi det regnet, eller det ha vært for noe ganske annet. Det som er sikkert, er at jeg lurte på hvordan det kan ha seg at kommunevåpen i Norge har blitt som de har. Jeg tror svaret er at de er vedtatt av kompromissøkende politikere, og ikke av mennesker med kompetanse på grafisk design. Et godt kompromiss gjør som kjent alle parter like sure, men heller det.
Vi på østkanten som holder en knapp på Vålerenga i fotball, må naturligvis ha en mening om kommunevåpenet til Lillestrøm kommune, for de har den fotballklubben vi elsker å hate. Det viser tre stokkebåter, og én av dem er den såkalte Sørumbåten. Glåma har vært brukt som transportåre så lenge det har bodd folk der, og i påsken 1993 ble det gjort et sensasjonelt funn ved utløpet til sideelva Rømua, noen kilometer nord for Fetsund. En uthult tømmerstokk stakk opp av mudderet, og ikke noe tydet på at det var noe spesielt med funnet. Fagfolk dro likevel på befaring til funnstedet og rutinemessig ble det tatt en karbondatering av båten for å bestemme alderen. Forbauselsen var mildt sagt stor da det viste seg at treet båten var laget av, ble felt om lag år 170 fvt. Båten var nesten tusen år eldre enn Osebergskipet og norgeshistorien måtte skrives om! Originalbåten finnes på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy, men en kopi ligger ved Fetsund lenser og den kan du beskue hele sommerhalvåret. Om vinteren senkes den ned i Glåma av bevaringsmessige hensyn.
21. juni 2023: Teisenveien – over 30 år med kommunal unnfallenhet
I disse dager er det startet en kampanje på minsak.no der temaet er behovet for ytterligere fartsdempende tiltak i Teisenveien. Hundrevis av myke trafikanter ferdes langs veien, men trafikken er tett og tung og holder høy fart. Det er umulig å føle seg trygg hvis du ikke sitter i et rullende stålbur. Bekymringen er stor hos foreldre, barnehage og skole, og Teisenveien er åpenbart altfor attraktiv til gjennomkjøring. Kampanjen på minsak.no viser engasjementet blant folk, men sannheten er at Teisenveien har gått for lut og kaldt vann siden 1991. Kommunen har fått utallige innspill og forslag fra beboerne, men har valgt å ignorere dem.
12. april 2023: Hvorfor må Furuset få alt?
Det snakkes så mye om økende ulikheter i samfunnet og at vi må utjevne forskjellene i større grad enn vi klarer. Arbeiderpartiet sier at «økende ulikhet er grunnleggende urettferdig og kan bidra til å undergrave det norske samfunnets største fortrinn: et velorganisert og tillitsbasert samfunn med like muligheter for alle». Det er, som kjent, ofte forskjell på liv og lære.
Den gangen Norge var gode i fotball og deltok i EM, fikk Norges fotballforbund en bunke penger som skulle brukes til å anlegge kunstgressbaner i Groruddalen. Bydelsutvalget fant ingen grunn til å melde Brynbanen på konkurransen om pengene, så hadde det ikke vært for at beboerne var bedre til å kjenne sin besøkelsestid, hadde vi hatt den gamle grusbanen ennå. Sandstorm i solskinn og ti centimeter vann i regnvær.
15. mars 2023: Om bøtter og fingerbøl
Jeg har et par svake minner fra barndommen, der jeg holdt meg fast etter beste evne på en sportsvogn mens lillebroren min fikk sitte. Vanligvis måtte jeg gå, men det var naturligvis grenser for hvor langt en treåring orket å gå på egne, korte bein. Den hyppigste årsaken til at jeg måtte stå på bakakselen til barnevogna, var at vi ikke kom inn på trikken. Det var ikke plass.
Jeg vet det kan høres ut som fantasy i dag, men da jeg vokste opp på Oppsal og vi skulle reise med gullfisken for å besøke min oldemor på Smestad gård på den andre siden av byen, var det kun tillatt med to barnevogner om bord i trikken. Hvilket jo var mildt sagt et råttent dårlig tilbud, tatt i betraktning av at det var flyttet inn fire tusen barnefamilier på Oppsal. Klart det måtte bli trangt om saligheten. Trikken gikk hvert kvarter og om vi ikke kom med den første, var det heller ikke sikkert vi kom med den neste. Eller den etter der. Det kom helt an på hvor mange mødre med barnevogner som skulle ut å reise, for reise måtte vi. Helsestasjonen på Oppsal lå øverst på Teisen den gangen, barnelegen holdt til på Etterstad og frysehuset, der vi hadde den beskjedne fryseboksen vår, lå på Brynseng.
15. februar 2023: Å ta med den ene hånda og gi med den andre
Så vidt jeg kan forstå, er bilen i Oslo blitt like uønsket som brunsneglene. Det vil si, Oslo har ikke noe imot pengene bilene bringer inn, med bompenger, beboerparkering og parkeringsavgifter. Aller helst ville Oslo kanskje hatt alle veggene mot syd, det vil si bli kvitt bilene og beholdt inntektene. Men bildeling derimot, det er visstnok helt i orden. Her rakner logikken for meg.
Aller først – bildeling høres ut som om et antall personer har spleiset på en bil, og så betaler de etter bruken. Bildeling er unektelig et fyndord som bringer tankene hen på snille venner og naboer som deler på godene til fordel for samfunnets beste. Litt sånn at Einar Gerhardsen ville vært stolt av dem, men slik er bildeling ikke i virkeligheten.
15. februar 2023:
Når vi ikke klarer å ta vare på Nationaltheatret, kan vi heller ikke forvente at vi skal klare å ta vare på Teisen gård.
1. februar 2023: Hus trenger folk!
Hus trenger folk, ellers går de i stykker. Vann og avløp kan påvirkes hvis huset ikke blir brukt. Avløpsledningen kan slå seg, og forårsake kloakklekkasje. Tørre vannlåser sprer kloakklukt som det kan ta mange år å kvitte seg med. Muggsoppene kan blomstre opp. Edderkoppene er de første som flytter inn og tar over rommene. Rotter tar seg inn og bygger flotte reder der de kan formere seg. Hagen gror igjen. En vannlekkasje kan bløtlegge en hel etasje og kortslutte det elektriske anlegget og du oppdager at lyset i tunnelen er regningen på totalrehabiliteringen som kommer deg i møte. Dessuten er det større sjanse for hærverk når en eiendom ikke brukes. Over tid blir det lagt merke til, både på grunn av mørke vinduer og overgrodd hage. Skulle noe skje, er det lite sannsynlig at noen legger merke til det. Terskelen for å ta seg inn blir derfor lavere, og før noen vet ordet av det, begynner det kanskje å brenne.
18. januar 2023: Det er klart vi skal ha beboerparkering!
Hvert sted beboerparkering blir innført, bryter diskusjonene ut. Noen vil ha det, andre vil ikke ha det. Noen hater biler, andre elsker dem. Ikke minst reagerer mange på at gjøkungen Oslo kommune aldri blir mett, men må stadig ha mer penger. Det er ikke vanskelig å være enig i denne undringen. Vann- og avløpsavgiften skal økes med 17 % hvert år de neste fire årene. Moms kommer på toppen. Søppeltømming øker med 12 % i år. Flere må betale eiendomsskatt. Flere må betale mer eiendomsskatt. I tillegg har strømmen blitt bloddyr, og kommunen eier Hafslund som håver inn hundrevis av millioner på strøm mens innbyggerne flås levende, bompengene galopperer av sted, matprisene fyker i været med rakettfart samme hva dagligvarebransjen hevder, renteøkningene har stått i kø og ingenting tyder på at det stopper med det første. Å toppe dette med avgift for beboerparkering er ikke akkurat et vinnende sjakktrekk. Mer og mer av pengene våre går til å mate kommunen og de utallige budsjettoverskridelsene.
7. september 2022: Gi Groruddalen 300 milliarder!
Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.
Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv.