Stikkord: Oslo kommune

11. august 2021: Bit tenna sammen og gap opp!

Det snakkes mye om tannhelse blant politikere. Forfatter og rødt-politiker Mímir Kristjánson sa til Klassekampen at offentlig tannhelse ville vært en selvfølge om dårlige tenner hadde rammet alle samfunnslag likt og at dagens tannhelseordning vitner om en uthuling av velferdsstaten. Siden vi nærmer oss et Stortingsvalg, gjør jeg et forsøk på å få tannhelse på dagsorden.

Et samtidig tannlegekontor i Maryland, USA. Foto: Marjory Collins.

Jeg tenker ikke da først og fremst på dem som er vokst opp med fluortannkrem. I 2020 hadde 30,5 prosent av 18-åringene som sjekket tennene hos tannlegen, aldri hatt ett hull i tennene, hvilket var en bedring på 8,6 prosentpoeng fra 2015. Dette forholder seg ganske annerledes for dem som ble født på 1940, 50- og 60-tallet, og mye av skylden for elendigheten har skoletannlegen. Hvis vi skal innføre gratis tannbehandling, bør vi begynne med de gruppene som har fått ødelagt tennene av det offentlige og som derfor har måttet tåle betydelige utgifter. Det er det minste velferdsstaten kan gjøre, selv om den egentlig burde betale klekkelige erstatninger for mishandlingene. Les hele innlegget...

31. mars 2021: …noen barn er likere enn andre

Før påske dumpet en reklameblekke for Miljøpartiet de grønne ned i postkassa. På forsiden sto det at «En grønnere by er en bedre by å bo i» og «Byutvikling for barna». Jeg ble nysgjerrig, jeg gjorde jo det, og åpnet blekka for å se hva de mente.

Kamerat Napoleon kom som pocketbok på Pax i 1971, og var oversatt av Tor Bjerkmann. Det praktfulle omslaget er laget av Bjørn Roggenbihl.

Der inne sto det: «En by som er bra for barna, er bra for alle. Men i mange tiår har byutviklingen skjedd på bilens premisser. Dette skal vi snu. Vi vil heller prioritere det store flertallet av fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Det vil også gi mer plass til byliv, renere luft og tryggere skole- og sykkelveier.» Det sto også: «Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang til natur. Eldre skal ikke trenge å kjøpe en kaffe for å finne seg et hyggelig sted å sitte.» Dessuten sto det: «Sammen tar vi vare på nærmiljøet.» Reklameblekka var trykket på miljøvennlig papir, som seg hør og bør. Det har alle politiske partier for lengst skjønt. Les hele innlegget...

6. januar 2021: Rør ikke skolehagen!

Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.

Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen,
overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet.

Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer. Les hele innlegget...

18. mars 2020: Så sinte, at vi koker!

Jeg regner ikke med at jeg blir populær hos Vann- og avløpsetaten i dag, men det får stå sin prøve når beredskapen tydeligvis er mangelfull og kommunikasjonen med kundene enten er arrogant er ikke-eksisterende. I skrivende stund går det på tredje måneden med vannkoking og hvis ikke etaten lærer noe av denne fadesen, må de ansvarlige vurdere om de er egnet til å være ansvarlige, eller om de kanskje bør finne noe mindre kritisk å drive med.

Bildet er tatt på 1/4000-sekund. Omtrent like lang tid har
Vann- og avløpsetaten brukt på å tenke på kundene sine.

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men det enkleste er kanskje å begynne med sakens fakta, nemlig at Vann- og avløpsetaten i samråd med smittevernoverlegen har besluttet å innføre kokeanbefaling på Etterstad og Teisen. At Brynseng, Fjellhus og deler av Bryn og Helsfyr også omfattes av anbefalingen nevnes ikke, men det kan jo være at alle etatens kommunikasjonsdirektører sjelden setter sine bein på vår side av byen. Kanskje de rett og slett ikke er kjent her? Les hele innlegget...

8. januar 2020: Savner du salt, savner du alt

Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra. Les hele innlegget...

30. januar 2019: Hærverk i kommunal regi

Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.

Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.

Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.

Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.

Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.

Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.

Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.

Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.

Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.

 

 

 

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.

I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.

Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.

La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?

I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.

Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!

Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.

Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.

Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?

Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?

Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?

Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?

Alt er mulig. Ta kontakt.

29. mars 2017: Gi meg heller en fortauskafé!

 

 

 

 

 

 

Noe av det herlige med Oslo om sommeren er alle utekafeene som spretter opp. Eller kanskje jeg skal si spretter ut, for det virker som om de har holdt til inne på et bakrom eller noe og når varmen melder sin ankomst, spretter de ut på fortauene som om ingenting har hendt. Som om de aldri skulle ha ligget i dvale.

Naturligvis kjenner Oslo kommune sin besøkelsestid, for alle fortauene er vår felles eiendom og hvis noen vil tjene penger på vår felles eiendom, får de vær så god å betale. Det synes jeg er et godt prinsipp. Opparbeiding, asfaltering og vedlikehold betaler vi over skatteseddelen og sikkert en hel haug andre skatteordninger som vi kanskje ikke vet om, og da er det helt naturlig at ingen skal kunne bruke fellesområdet helt gratis til egen vinning. Vi skal naturligvis ha betalt for å ha lagt til rette. Samfunnet skal ha sin del av kaka. Skulle bare mangle.

Oslo kommune gir heller ikke ved dørene, akkurat. Hvis du hadde skjenkebevilling i 2016 og leide for eksempel 54 kvadratmeter fortau, måtte du betale 3628 kroner per kvadratmeter for de mest attraktive plassene. Disse 54 kvadratmeterne kostet 195 912 kroner året i fjor. Hvis du nøyde deg med de dårligste plassene, slapp du unna med 1818 kroner per kvadratmeter, eller 98 172 kroner. Også det er en ganske anselig sum, for pengene må jo tjenes inn. Det er det du og jeg som betaler når vi tar oss en øl eller en matbit, sånt sett betaler vi to ganger for dette fortauet, men siden den siste gangen er helt frivillig, lager vi ikke noe bråk om den. Vi liker å kunne sitte ute i sola og nyte en øl eller et glass vin eller en matbit sammen med gode venner.

Sånn er det å drive kafé i Oslo, i hvert fall hvis du vil ha noen bord utenfor, slik at det kan se ut som om du har gjester. Gjester trekker nye gjester, det er en etablert sannhet i serveringsbransjen.

Men hva hvis du heller fikk lyst til å drive transportfirma og bestemmer deg for å bruke Oslo kommunes eiendom, det vil si gatene, til parkeringsplasser for trailerne dine? La oss for eksempel si at du leaser fem trailere og parkerer disse, driver omlasting og oppbevaring og sånt i området der du bor. Hva da? Kommer Oslo kommune løpende med regningsblokka og fakturerer deg det samme som en liten fortauskafé må betale? Nei, det gjør ikke Oslo kommune. Oslo kommune letter ikke på rompa. Oslo kommune synes det er helt fint at du driver transportvirksomhet i et boligområde og har ikke det minste i mot at du parkerer trailere i skoleveien til seksåringer. Eller at trailerne har omgjort Sigrid Undsets vei til mur så heslig at Sigrid Undset roterer fortere i grava enn en gjennomsnittlig kjøkkenvifte. Kommunen bryr seg ikke om voldtekt av boligområdene, og Byrådet ser ikke lenger enn nesa rekker, det vil si til Ring 1. Du kan parkere så mange trailere du bare orker, gjerne tusen, i et hvilket som helst boligområde utenfor Ring 1 uten at kommunen bryr seg. Kemneren gidder ikke løpe etter deg med regningsblokka, men blir heller sittende inne på kontoret og spille kabal.

Men hvis Oslo kommune faktisk hadde brydd seg, det vil si funnet ut at du i grunnen kunne betale det samme per kvadratmeter som en liten kafé, hva da? Hva ville regningen kommet på? Vel, vi kan i hvert fall slå fast at parkeringen finner sted på et område som du synes er attraktivt ettersom du kan gå fra traileren din og hjem til godstolen for å sitte der og spise pizza. Og prisen for en attraktiv kvadratmeter i 2016 var 3628 kroner og en trailer dekker tilfeldigvis 54 kvadratmeter, akkurat like stort areal som kafeen i eksemplet mitt leier. Snakk om tilfeldighet! Ja, da ville du måtte betale 195 912 kroner i parkeringsavgift for hver bidige trailer, og i og med at du har fem stykker, skylder du Oslo kommune, det vil si fellesskapet, 979 560 kroner for å bruke fellesskapets opparbeidede gater til egen vinning. Hvert år! Og det er vel like rett og rimelig at et transportfirma betaler for å bruke fellesområdene når en liten kafé er nødt til det? Eller hva?

Så hvorfor i all verdens land og rike er det gratis å parkere trailere og lastebiler og busser og varebiler og tilhengere og gravemaskiner og traktorer når en stakkars liten kafé ikke slipper unna? Finnes det en byråd der ute i tåkeheimen som kan svare på det?

Men vent litt! Vil ikke trailertansport være næringsvirksomhet, akkurat som en liten fortauskafé? Kan det være lov i et område som er regulert til boliger, det da? Ja, det er det som er så fint i Oslo kommune, at så lenge du parkerer trailerne dine på skoleveien til seksåringene og ikke på din egen tomt, så driver du ikke næringsvirksomhet! Ikke i det hele tatt! Selv om du tjener femti millioner kroner på trailerne om dagen, så er det likevel ikke næringsvirksomhet!

Oslo kommunes Plan- og bygningsetat finner det helt naturlig at du klarer å kjøre fem trailere på én gang! En til Molde, én til Fredrikstad, én til Tynset, én til Mandal og Hønefoss. Det finner etaten verken ulogisk, overnaturlig eller usannsynlig. Tvert i mot, det er helt naturlig å eie fem trailere for bare å kjøre dem selv. En for hver dag i uka. For hvis du hadde noen som kjørte dem for deg, måtte du muligens være arbeidsgiver samtidig eller hva? Og hvis du er arbeids- eller oppdragsgiver så må du jo også være arbeidsgiver? Og da vil det kanskje være næringsvirksomhet? Å nei da, ikke i Oslo kommune!

Derfor slipper du å betale noe som helst for å forsyne deg grovt av fellesskapet. Og hvis du altså skulle få lyst på flere enn fem trailere, la oss for eksempel si femti og parkere også dem på skoleveien til seksåringene, er også dette helt i orden! Hvorfor i all verden skulle du bruke egne penger på en oppstillingsplass når du kan forsyne deg helt gratis av våre felles goder med Oslo kommunes velsignelse?

Men nåde deg dersom du setter ut et par stoler og et lite bord og serverer kundene dine en cortado eller et glass vin. Da smekker Oslo kommune en regning på 3628 kroner per kvadratmeter i fleisen på deg før du rekker å si «kommunal saksbehandler.» Og betaler du ikke, legger Kemneren fra seg kortstokken og kommer etter deg med utpanting og pisk og trusler om offentlig halshogging.

Jeg foretrekker at det er omvendt. At alle som får lyst til å drive transportfirma eller utleie av gravemaskiner i et boligområde må betale til de blør ut av nesa, og så kan fortauskafeene få lov til å bruke fellesområdene helt gratis. Kafeene skaper miljø, de blir sosiale møtepunkter og bidrar til utvikling av sosiale nettverk. Trailere er dritstygge, de forsøpler, forurenser, støyer, skaper trafikkfarlige situasjoner og er en forbannet pest og plage for absolutt alle.

Gi meg heller en fortauskafé, når som helst!

 

30. november 2016:

onsdagssnapsen-logo-kopi

 

 

Onsdagspihlsen 24. august i år handlet om at Oslo bygger så tett at vi bygger den nye slummen. 23. november åpnet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for at Oslo kan avvike fra støyreglene i sentrale deler og noen steder i utkanten. Så, hvem av dere politikere vil stille dere først i rekka for å sikre dere en trang leilighet i et forurenset område?