Jeg kjente et stikk av misunnelse da jeg så hvordan islendingene taklet avsløringene i Panamapapirene og det kom fram at statsministeren hadde i overkant mye å skjule. Da grep folket det de måtte ha av bananer, egg og tomater og dro til Alltinget for å si det med dagligvarer mens andre holdt takten med grytelokk. Ingen måtte tro at folket er til for politikerens skyld.
Jeg får lyst til å gjøre som islendingene, nå når Ruter har nedlagt 76-bussen på Teisen og Fjellhus. Mange ganger har vi sett folk stå og vente på en buss som ikke kommer, for en liten fillete lapp om nedleggelsen på de gigantiske reklameskuret, er det knapt noen som legger merke til. Når Ruter ikke vil høre på fornuft, så kanskje de vil høre på en banan, et egg eller en tomat? For tydeligvis mener noen at det er fint å kjøre buss så lenge de slipper de forbannede passasjerene og at passasjerene er til for Ruters skyld.
Vi har ikke alltid stått med lua i hånden i denne byen når transportnæringen mishandlet oss passasjerer. En gang ble også vi like rasende som islendingene og sa at nok fikk være nok, og tok igjen der det gjorde vondest.
Det er riktignok åtti år siden, da alle passasjerer som reiste med trikk på Østensjøbanen måte bytte på Etterstad. Nær fem tusen passasjerer daglig måtte tumle ut av trikken med barnevogner og bagasje, uansett vær, regn eller snø, til stor irritasjon. På Etterstad møttes nemlig Oslo Sporveisselskap og Akersbanene, for der gikk kommunegrensen. Og kommunegrenser var ikke til å spøke med! Skulle en trikk krysse kommunegrensa med passasjerer, dukket konsesjonssøknader, erstatninger, avgifter og mange andre uforutsette komplikasjoner opp. Hvordan skulle det gå hvis en trikk fraktet passasjerer over kommunegrensa? I hver sin kommune, både Aker og Kristiania, satt småkongene på hver sin tue og visste passasjerenes beste, og de hadde ikke tenkt å la seg bringe til fornuft med det gode. En småkonge var tross alt også en konge.
Tålmodigheten til passasjerene måtte ta slutt en gang, og i mars 1936 samlet folk seg på et massemøte i regi av Bryn vel i Golia velhus, men dette gjorde ikke inntrykk på småkongene. I juni var det et nytt massemøte, der sporvognselskapene fikk beskjed om at hvis ikke forholdene ble ordnet opp i, ville beboerne gå til trafikkstreik. Østkanten var den eneste bydelen som ikke hadde direkte forbindelse til sentrum, og etter ti år med urettferdighet og manglende økonomisk likestilling hadde folk fått nok. Småkongene tok dem ikke alvorlig og tenkte vel som så, at hvis de ikke er fornøyd med disse trikkene, så kunne de jo bare ta noen andre trikker?
Den 10. august var streiken et faktum, og oppslutningen var formidabel. Blant organisatorene var også idrettsklubben Freidig, landets beste bokseklubb, men det var neppe bokseferdighetene som var det viktigste bidraget i denne sammenhengen. Passasjerene lot være å fornye sine månedsbilletter som gikk ut 10. august, noen gikk til Bryn stasjon for å ta toget, andre til Solåsveien for å ta blåbussen og atter andre gikk like gjerne strake veien ned til byen. På skinnegangen kjørte trikkene, praktisk talt helt tomme på hver eneste tur. Personalet følte seg ille til mote og fryktet for at de kunne bli oppfattet som streikebrytere, derfor gjorde de og familiene deres som resten av passasjerene i fritiden.
For å unngå problemer og trøblete situasjoner, var det satt opp vakter på hver stasjon. Alle som forsøkte å stige inn i trikken ble høflig gjort oppmerksom på trafikantstreiken og bedt om å benytte andre befordringsmidler. Politiet holdt seg unna aksjonen, noe som også bidro til at det hele forløp i ordnede former. Riktignok tilbød en gjeng fra Vålerenga seg å banke opp alle som forsøkte å bryte streiken, og selv om tilbudet muligens var velment, ble det høflig og bestemt avslått av streikeledelsen i Bryn vel.
Etter noen uker tok streikeledelsen kontakt med Akersbanene i håp om at de hadde forstått det måtte finnes en utvei av konflikten, og de ble innvilget et møte på sporvognselskapets kontor. Men småkongene hadde ikke større respekt for kundene sine enn at de ikke ville slippe dem inn på kontoret, slik at møtet måtte tas ute på gaten i Drammensveien. De måtte jo vise hvem som satt med makta. Kjepphestene skulle ris og prestisjen skulle dyrkes i det evinnelige.
Ukene fortsatte å gå, høsten meldte sin ankomst og med den dårlig vær som kunne påvirke samholdet mellom passasjerene. Derfor opprettet streikeledelsen en bussrute som kjørte parallelt med trikkesporet, og fordi de ikke tok betalt, kunne de kjøre uten konsesjon. Det skjedde ikke helt uten tumulter, for Politiet løp kommunens ærend og arresterte så vel buss om aksjonskomiteens medlemmer, men etter noen runder med justisminister Trygve Lie og statsminister Johan Nygaardsvold slapp arrestantene løs. Tiltaket falt nemlig utenfor alle lover og kunne ikke forbys, men vakte betydelig oppsikt i maktens korridorer.
Rent formelt var ordfører Oscar Torp leder for Oslo Sporveiselskap, i kraft av å være selskapets styreformann. Men ingen i sporveisselskapet hadde tatt seg bryet med å informere styreformannen om passasjerstreiken, og da streikeledelsen møtte ham, sittende på en bordkant i en korridor i den gamle samfunnssalen, løste saken seg på en høyst uformell måte. Hva som ble sagt eller lovet forble en hemmelighet mellom de tilstedeværende, men streiken tok slutt og 4. januar 1937 kjørte den første trikken fra Jar, gjennom byen og direkte til Oppsal. Fortellingen om aksjonen vakte oppsikt langt ut over byens grenser.
Småkongene var tvunget i kne og måtte abdisere. Kundene hadde vunnet. Trikken var til for passasjerene og ikke omvendt. Det kan høres opplagt ut for alle som er opptatt av å ha fornøyde kunder, men nedleggelsen av bussrute 76 på Teisen og Fjellhus har vist at denne kunnskapen fortsatt er ganske overfladisk.
Kilde: Rundt vannet, Østensjø historielag nr 9/2011. Foto: Østensjø historielag.