20. september 2017: 4 foran skjema

Ingar Johansen har vært så hyggelig å låne ut bildet av elgen.

Jeg parkerte på parkeringsplassen ved Haraløkka. Opprinnelig et myrtjern mellom mørke granlegger, i dag et åpent idrettsanlegg med fotballbaner og tennisklubb. Jeg løp medsols. Startet med de bratte bakkene opp til og forbi Ulsrudvannet. Påbygningen på det gamle huset ved vannet var stadig like mislykket. Hvor vanskelig kan det være å regne seg frem til samme takvinkel? Badelivet var så vidt i gang, men bare et titalls entusiaster lot seg friste. På toppen over vannet, der turveien knekker nedover, lå det gamle bergkrystall-stedet. Til venstre. Mange med meg hadde hentet råmaterialer til smykker der, men ivrige amatørgeologer har sørget for at det ikke er annet enn et hakk i fjellsiden tilbake. 8 minutter blank. Litt hard start i forhold til den formen jeg var i, så jeg kom nok til å betale senere. Jeg løper alltid hele Korketrekkeren, der veien dreier rundt og går i bru over seg selv, sluntrer aldri unna én meter. Mange joggere tar snarveien, som ble anlagt fordi folk som trener skulle komme fortere frem og således bruke mindre tid på å trene, men jeg holder meg trofast til den veien konsul Heftye i sin tid fikk bygget. Hva er vitsen med snarveier når du trener? I bunnen av bakken møtte Nøklevann meg, en solglitrende innsjø som etter mange års inngjerdet drikkevannskilde, hadde sluppet fri. Det rare er, jeg husker nesten ikke hvordan landskapet så ut den gang et to meter høyt nettinggjerde var markas svar på Berlinmuren. Hasseltrærne i nordenden skulle gi oss høstens nøtter. Like ovenfor pleide jeg å finne vill tysbast om våren, men da måtte jeg være tidlig ute. Den blomstrer på bar kvist, så det er for sent når de første bladene dukker frem på grenene. Ikke langt herfra pleide jeg å finne hvit blåveis. Jeg husket også en gang den første isen ble brutt opp av vind, og hele nordenden av vannet var fylt med isbiter som klirret mot hverandre. Et gigantisk orkester med krystallinstrumenter trollbandt meg i mange minutter. Så var det Merrapina, også en del av konsulens gamle vei, som ble ødelagt da en annen snarvei skulle frem. Hva betyr vel litt kultur hvis man kan spare noen sekunder? Ett sekund her og ett sekund der, det blir fort to sekunder. Jeg slet meg opp bakken, mellom de eldgamle kastanjetrærne. Pulsmåleren viste 178, alarmen pep iltert og jeg passerte grunnmuren på 15 minutter og 4 sekunder. Lå godt an til skjema på 45 minutter blank. Sagfossen pludret forsiktig. Aner ikke hvordan den har fått navnet, for det har aldri vært noen sag der. Bare en isolert vannledning til Sarabråten. Så sent på våren var fossen sjelden noe stort skue. Kom tilbake senere i høst, ropte den. Da skal du få se! Jeg hørte til det engere utvalget av mennesker som har badet i Sagdammen, en kjølig fornøyelse, uansett tid på året. Langsomt stigende slette. Utsikt og stup til høyre. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg skal skrive en kriminalroman noen gang, skal den begynne med et drap akkurat her. Det første offeret, som jeg allerede vet hvem vil bli, skal dyttes utfor og knuses mot steinene ved foten av klippen. Hodet hans skal knekkes som et egg, og hjernemassen renne utover. Jeg har en god idé, men må få tid til å skrive. Jeg må finne min egen stil. Veien stupte ned mot vannet igjen, akkurat i den skråningen som er full av liljekonvall på forsommeren. Og like før bakken flatet ut, hørte jeg tunge skritt til høyre. Jeg stoppet og sto ansikt til ansikt med en elg. Tre meter fra meg, kanskje fire. Den så på meg. Jaså, er det den karen som er ute og løper? Ja, på en måte. På en annen måte ikke. Litt vanskelig å forklare en elg hvordan det hang sammen. Jeg ville nødig fremstå som schizofren for skogens konge. Elgen bøyde seg ned, tok en mulefull blader fra en ung rogn, og knasket tankefullt. Har du det så travelt, da? Jeg stoppet pulsklokken. Nei, ikke nå lenger, kan godt slå av en prat. Den gomlet videre. Tenksomt. Gode blader? spurte jeg. Jeg mener, hva sier man til en elg? Det blir en varm høst, sa den. Bekymringsfullt. Noe skjer, skjønner du? Hm, sa jeg. Global oppvarming? Kall det hva du vil, sa skogens konge, og forsynte seg med nok en mulefull. Jeg forsøkte å snakke om noe annet: Du har fått bevere som naboer, har jeg lagt merke til? Ja, de beverne, de beverne. Gnager og gnager natten lang. Før kunne jeg ligge ved vannkanten og sove, men gnagingen holder meg våken. Nå har jeg funnet en plass oppe ved bekken, like ovenfor fossen, fint der også. Utsikt over vannet. Pludring i bekken er like søvndyssende som bølgeskvulp. Jeg så deg forresten da du løp over Slettfjell i fjor vår. Sier du det, da husker du godt? sa jeg. Elger glemmer aldri, sa elgen. Jeg rev opp litt ferskt gress og rakte til den. Liker du sånt gress, spurte elgen mens den rynket på mulen. Nei, men jeg tenkte du gjorde? Elgen svarte ikke, så seg litt rundt, og begynte å rusle mot vannkanten. Halvveis snudde den, og sa: Jeg kan ikke fordra syklister, glorete klovner. Hyggelig å hilse på deg, vi snakkes! Ha det, sa jeg. Jeg fortsatte på runden og var ikke kommet mer enn et par hundre meter da en flokk ville kamikazesyklister ikledt menighetens klovnedrakter passerte i vill fart. Stillheten returnerte, støvet la seg pent på grusveien igjen og den monotone lyden fra joggeskoene mine slo taktfast rytmen. 9 minutter siden forrige passering, det gikk litt saktere. Litt, ikke mye. 45 minutter var fortsatt innen rekkevidde. Jeg målte alltid passeringene på bakketopper, det ga motivasjon til å gi på litt ekstra over kulen. Pulsmåleren viste 173. For høyt, jeg måtte ta det litt roligere. Måtte ikke få for mye melkesyre i beina før det siste strekket. Ned bakken, til venstre lå den gamle dammen, og til høyre en leirplass som vanligvis var opptatt. Der kunne man brenne bål og nyte solnedgangen. Antagelig den beste leirplassen rundt hele vannet. Bremsrud. Her har jeg møtt rådyr et par ganger, det hogges mye gran her og de mange løvtreskuddene som vokser opp er god mat for rådyr. Jeg har flere venner blant rådyrene, men så ingen av dem denne kvelden. Kattisa neste. Å løpe øst-vest i denne delen av marka, gir fin intervalltrening. Opp. Ned. Opp. Ned. Passering 36 minutter, 12 sekunder. Knappe ni minutter igjen etter skjema. Det kunne gå. Ned til Rustadsaga, de har god gjærbakst der. Særlig bollene med melis er gode. Markas antagelig beste solvegg. Geiter beitet på nordsiden. Skiltet som takket nei til mat fra fremmede var falmet, men lot seg lese med en viss velvillighet. Jeg kunne høre hestene skrape i stallen nede ved bekken. Nærmet det seg foringstid? Når spiser en hest egentlig middag? Det er mye jeg ikke vet om hester, tenkte jeg. Så, morderbakken. Det bratteste veistykket i hele Østmarka. Jeg nådde toppen med blodsmak helt ut i ørene. Puls 182. Klokken pep astmatisk. Fire minutter igjen på skjema. Den siste kilometeren hadde jeg tanke bare for klokken. Startet spurten i det jeg rundet bommen. Klokken stoppet på 44 minutter og 56 sekunder. Fire sekunder foran skjema i mål. Jeg hev etter pusten. En god treningsøkt. Godt å kjenne friheten igjen. Svetten silte, og som vanlig samlet myggen seg om meg. Jeg har en attraktiv blodtype og kom hjem med fem myggestikk.

Les hele innlegget...

2. desember 2015: Redd Korketrekkeren!

Det er neppe ett menneske i Groruddalen som ikke kjenner til Korketrekkeren, denne perlen av en vei som snor seg rundt seg selv der den stuper ned mot Nøklevannet underveis til Sarabråten. Og i disse dager, når nedtappingen av Nøklevannet er en av de store severdighetene i Oslomarka, er det flere enn noen gang som får oppleve Korketrekkeren og ser hvor skammelig dårlig forfatning den er i.

Stedet Sarabråten fyller store kapitler i tykke bøker, så her må du nøye deg en kortversjon av historien. Selv om stedet i dag er redusert til en ruin var Sarabråten for over hundre år siden et senter for hovedstadens maktelite, uløselig knyttet til Heftye-familien. Familien kjøpte det i 1856, anla veien og Korketrekkeren hit og satte opp romslige bygninger. Huset som sto der bare grunnmuren i dag finnes, lignet mye på Frognerseteren. Det er en vanlig misforståelse å tro at Sarabråten er bygget opp igjen som Frognerseteren.

Les hele innlegget...

28. mai 2014: Tinderangling i Østmarka

dsc_1675Østmarka er ikke kjent for sine topper, men helt i nord ligger likevel et område som byr på en skikkelig utfordring, selv for den turvante. Her finner du alle de tre høyeste punktene; Barlindåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen. Du kan starte ved parkeringsplassen ved Østby skole eller ta buss 411 eller 417 til Østbyveien.

Turen starter forholdsvis pent langs en gårdsvei, og begynner å stige sakte og forsiktig når du kommer inn i skogen. Nede til høyre vil du enkelte steder se anleggsrester i bekken som kommer fra Østbyputten. Denne putten, som strengt tatt ikke er noen putt, ble demmet opp i 1936 og arealet ble dermed 10 ganger så stort. Fram til slutten av 50-tallet var det drikkevannskilde til Skedsmo og Lørenskog.

Les hele innlegget...