5. februar 2020: Drep! Drep! Drep!

Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.

22. februar har 5500 jegere meldt sin interesse for delta i den store revejakta.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.

Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer. Les hele innlegget...

19. september 2018: Hva sier reven?

De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken.

Froskene har det nemlig mye enklere enn oss mennesker. En norsk frosk og en fransk frosk høres temmelig like ut og kan sannsynligvis snakke sammen. De trenger ikke bekymre seg for økt internasjonalisering og konsernspråk. De trenger ikke ta stilling til EØS-regler eller direktiver. Problemet oppstår når vi mennesker skal forsøke å gjengi hva froskene sier, da ender det i en fullstendig babylonsk forvirring. Ordbøkene er fulle av alskens dyrelåter, selv om det kan ta litt tid å finne fram til dem. Så mens den norske frosken sier kvakk, sier den britiske croack, den franske coa,den italiensk gra, den israelske sier kua og den tyrkiske guwak. Og, som vi alle vet, du skal kysse atskillige frosker for å finne en prins.

Enklere er det med katten. Den norske sier mjau, den islandske sier mjá, den britiske sier meow, den danske sier mjav, den portugisiske, spanske, sveitsiske, tyske, tsjekkiske, bulgarske, greske og østerrikske sier alle miau. Det blir ikke vanskeligere før du kommer til land som Nigeria der den sier owu, Korea der den sier yaung eller Japan der den sier mya-mya.

Muligens er det fint og spennende å være den eneste hanen i kurven, men det er slett ikke sikkert at den blir forstått. Norske haner sier kykkelikly, islandske sier gaggalgó, britiske sier cock-a-doodle-doo og den fiske sier kjekoo. Så lenge du skal snakke med en hane i Nordeuropa går det følgelig forholdsvis greit, men problemene begynner når du nærmer deg Middelhavslandene. Portugisiske haner sier cocrico, spanske haner sier quiquiriqui, italienske sier chichirichimens greske sier koukkouroukou. Noen ordentlige tungeknekkere der, altså. Og hvis du fikk lyst til å snakke med en østeuropeisk hane, så sier den bulgarske kuku-ri-gu-u.

Den tidligere venstrelederen og statsråden, nåværende fylkesmann i Hordaland Lars Sponheim, uttalte en gang at hver mann burde ha sin høne. Her på gråberget ville det være en smal sak, for alle vet at hønene sier klukk-klukk. Litt verre blir det det når du skal snakke med en islandsk høre, for hun sier gutl. Og mens den britiske sier cluck-cluck, sier den østerrikske gagaga, den portugisiske sier cá-cá, den franske glou-glou og den italienske cocode. Og hvis du igjen skulle få lyst til å snakke med østeuropeiske høner, så sier den tyrkiske git-git-gidak og den bulgarske ko-ko-ko. Jeg beklager, men jeg kan i beste fall bare gjette på hva den bulgarske gjøken måtte si når det er høna som sier ko-ko. Klukk-klukk, kanskje?

Anden er muligens i slekt med høns hvis vi går langt nok tilbake i stamtreet, men språklig sett er det ikke mye som tyder på det. En norsk and sier gakk, mens en dansk sier rap. Til gjengjeld blir det verre jo lenger unna Norge du kommer. I Russland sier anden ga-ga, i Bulgaria pa-pa og i Tyrkia vak-vak. Og for de som ikke vet det, så heter Donald Duck Kalle Anka på svensk, Anders And på dansk, Aku Ankka på finsk og Paperino på Italiensk. Og når vi først snakker om ender bør vi kanskje nevne trillingene Ole, Dole og Doffen. De heter Knatte, Fnatte og Tjatte på svensk, Rip, Rap og Rup på dansk, Tupu, Hupu og Lupu på finsk, Huey, Dewey og Louie på engelsk, Tick, Trick og Track på tysk, Loulou, Riri og Fifi på fransk, Qui, Quo, Qua på italiensk og Huguinho, Zezinho og Luisinho på portugisisk. Min favoritt i den disneyske fantasiverden er forøvrig Petter Smart, som heter Uppfinnar-Jocke på svensk, Georg Gearløs på dansk, Pelle Peloton på finsk, Daniel Düsentrieb på tysk og Professor Pardal på portugisisk. Dessuten heter Langbein Fedtmule på dansk, det er ikke dårlig det heller.

Hester har vi alle et forhold til, om ikke annet så i hvert fall apostlenes hester. Her hjemme sier den pro, mens den på Island sier kyrr, i Irland neigh amh-amh, i Danmark prr, i Finland ii-ha-haa, i Russland igo-igo, i Bulgaria i-i-iog i Israel hi-hi. Det er med andre ord ikke bare-bare å vrinske. Jeg har dessuten sett en hest snakke med en elg, men jeg hørte ikke hvordan de ordla seg. Kanskje like greit.

Kuene er vi i det store og hele enige om hva sier. De sier mø på norsk, mu påsvensk, moo på engelsk, muh på dansk, nederlandsk, tysk og østerriksk, muu på spansk, mö på tyrkisk og muum på portugisisk. Muligens er det fordi kuer snakker et slags dyrenes esperanto.

Vi kan ikke hoppe bukk over sauen. Jeg skulle tro det var like enkelt å bli enige om hva sauen sier ettersom den er et all right dyr. Det norske bæburde ikke være til å misforstå, men det er det. Du trenger ikke dra lenger enn til Danmark for å oppdage at sauen sier mæh. I England sier den baa, i Spania me-me, i Russland bee, i Nederland béé, i Tyskland bäh og i Bulgaria be-e-e.

Om svinepelser, kjælegriser og sparegriser sier det samme vet jeg ikke, men gamle griser skal jo også være mennesker, sies det. I Norge sier de nøff, akkurat som i Sverige – men svenske griser grynter med svensk ö. På Island sier griene uff, på Færøyene rini, i Finland reh-reh, i Russland hrju, i England oink, i Danmark øf, i Tsjekkia chro, i Frankrike groin, i Spania onk-onk, i Italia gru og i Israel uf-uf. Av årsaker jeg ikke vet sier grisen grrr i Belgia, omtrent det samme som et passe vilt rovdyr her hjemme. Og muligens er det fordi Tyrkia er et muslimsk land at det ikke finnes en autorisert tyrkisk gryntelyd.

Helt til slutt må vi en tur innom insektsverdenen, særlig nå som de gule- og svartstripete har større lyst på selskap enn de har hatt tidligere på sommeren. Jeg mener naturligvis vepsen. Den heter wasp på engelsk, Wespe på tysk, varp på islandsk, hveps på dansk og vespa på italiensk. Og på svensk: geting.

Forresten, hva sier reven egentlig? Jo: Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff.

3. februar 2015: La byskogen leve!

Midt i en ørken av betong og asfalt, omgitt av motorveier der titusenvis av bilister daglig suser forbi uten å ense verdenen rundt seg, ligger Ulven byskog. Omgitt av nedslitte kontorbygg, forlatte lokaler og tomme konteinere ligger Ulven byskog der som en ukjent oase. Bli med innenfor på en mikroskopisk kikk i denne fremmede verdenen, som på folkemunne kalles «Oasen naturreservat.»

En kjempestor luftrenser
Ulven byskog er omgitt av trafikk. På østsiden ligger det hele elleve kjørefelter, og det kommer neppe som noen overraskelse at dette genererer betydelig forurensing. Byskogen reduserer denne forurensingen kraftig gjennom karbonfangst, og hva en slik gigantisk luftrenser representerer av verdier, kan vi enkelt forestille oss. Like enkelt som å forestille oss hva som vil skje hvis vi fjerner den og slipper forurensingen fra trafikken til.

Eldgammel eng er fortsatt like nyttig
Ulven byskog er gammelt, like i nærheten er det funnet både jernsverd og flintøkser. Her har det åpenbart bodd folk siden tidenes morgen. Viktigst av alt, dette er gammel eng der en lang rekke forskjellige planter vokser og skaper ulike biotoper som igjen gir grunnlag for ulike innsekter, dyr og fugler. Planter som solsikker, tulipaner, valmuer, brudeslør, liljekonvall og sivrør har nok blitt frødd fra kirkegården, mens noen av de viktigste engvekstene er rødkløver, timotei, engsvingel, hundegress, rødvingel, engrapp, raigress og bladfaks. Plantene kan kanskje virke ubetydelige hver for seg, men samlet er de på en måte nøkkelen til alt liv.

La oss begynne med noen innsekter, for eksempel humlene. Humlene er egentlige bier, de heter bumble-bee på engelsk, og i de siste par årene har vi blitt bekymret over at de forsvinner. Albert Einstein sa det så enkelt at hvis biene forsvinner, har menneskeheten bare fire år igjen å leve. Ulven byskog er en landingsplass for bier, veps, humler og andre innsekter som er viktige for pollineringen. Du finne både treveps, skorpionflue og marihøner her. De er avhengige av mange plantearter for å kunne overleve, det er ikke nok å servere dem hvitkløver. Skulle du forresten støte på en skorpionflue, er det ingen grunn til å frykte den. Brodden er et forplantningsorgan som ligner en brodd og som har gitt fluen sitt truende navn. Andre spennende insekter er løvgresshoppe og vortebiter.

Det nettopp her, i denne byskogen, at forskere med tilknytning til Naturhistorisk museum i Oslo første gang oppdaget at leopardsneglen har en tann som den biter andre snegler med og forsvarer territoriet sitt med. Den fortrenger brunsneglen, og hvis du lurer på om leopardsneglens oppførsel er nyttig, spør en hageeier.

Men Ulven byskog er ikke bare en landingsplass for insekter. Hit kommer trekkfuglene også, på sin vei nord- eller sørover. Gjessene, endene, vaderne, dompapene og bjørkefinkene flyr innover Oslofjorden, og når de kommer til Ulven byskog lander de for å spise og hvile. På samme måte som biene og humlene hviler og spiser her. Ved daggry kan du se kråkeflokkene komme flyvende ned fra Østmarka der de har overnattet, og før de tar seg enkeltvis utover i bebyggelsen kan det virke som om de har et morgenmøte i byskogen. Men det er flere kråkefugler her: Ravn, kaie, skjære og begge variantene av nøttekråke; og den russiske innvandreren sibirnøttekråke.

I Ulven byskog er det et yrende fugleliv hele året, og mange av fuglene er ganske sjeldne. Noen har du kanskje aldri hørt om? Av såkalte sangere finnes løvsanger, gransanger, hagesanger, sivsanger, møller, munk og nattergal. Ellers av småfugl finnes grå og svarthvit fluesnapper, rødstrupe, busksvett, steinskvett, linerle, såerle, gråsisik, brunsisik, stillits, stjertmeis, svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, trekryper, sidensvans, gråspurv, gulspurv, jernspurv,  pilfink , grønnfink og lerke. Av trostefuglene finner du stær, svarttrost, rødvingetrost, gråtrost og duetrost. Blant duene finnes ringdue, bydue og tyrkerdue. Hakkespettene er representert ved flaggspett, dvergspett og grønnspett. Ugler som kattugle, jordugle og hornugle jakter her om natten, mens rovfugler som vandrefalk, tårnfalk, spurvehauk og hønsehauk foretrekker å jakte på dagtid. Rugden legger redet sitt på bakken, og her kan du finne henne liggende og trykke på eggene. Svalefamilien er representert ved tårnseiler, taksvale og låvesvale. Og byskogen har sin porsjon av måker som det sømmer seg en havneby: Svartbak, sildemåke, gråmåke, fiskemåke og hettemåke. Et besøk her vil overbevise deg om at du må kjøpe deg en kikkert og Aschehougs fuglebok, jo før, jo heller. Dessuten finnes det gjøk her. Er ikke det fantastisk? Eller rett og slett utrolig? Dette er midt i Oslo!

Og ennå har vi ikke snakket om dyrene!
mikkel-spiser-kjottbullar-i-maneskinnFirfislen er den ene av Norges to øglearter, og også den trives flere steder i Ulven byskog. Den er fredet og spiser mest edderkopper og insekter. Sannsynligvis har du bare hørt lyden av firfislene, for de er kjappe til beins og stikker inn mellom kvist og kvas snart de værer fare.

Østre Aker kirkegård og Ulven byskog er kanskje mest av alt kjent for reven Mikkeline som til og med har vært på TV, i selveste Østlandssendingen. Gjennom flere generasjoner har det vært rødrev i området, noen ganger har den bodd under kirken, på låven eller bygget revehi i kvisthaugene. Akkurat i dag er Mikkeline omtrent tre måneder på vei, og snart vil byskogen få et par nye innbyggere. Et annet dyr det er mye av, er vånd, eller jordrotta som er en gnager i hamsterfamilien. Vånden lager store gangsystemer under bakken, og opparbeider store vinterlagre av planterøtter og rotfrukter. Nettopp vånden er nok en årsak til at så mange rovfugler trives i byskogen. Grevlingene som bor her går også i hi om vinteren, men når telen går av bakken starter den å streife rundt om natten. Den lever helst av insektslarver og meitemark, men kan også ta smågnagere og fugleunger. Og det er ikke sant at den går på mennesker og biter til den hører det knaser i bein, så er du en av dem som fortsatt går med koks i støvlene, kan du trygt slappe av.

Og dette vil Kirkevergen i Oslo gjøre om til parkeringsplass!
Det er dette området Kirkevergen i Oslo vil legge ut til verksted og bussparkering. Det er her Kirkevergen i Oslo vil utrydde plater, insekter, fugler og dyr til fordel for asfalt og et hundretalls oppstillingsplasser for leddbusser. Det er denne oasen Kirkevergen i Oslo vil erstatte med en betongørken. Det er dette området Kirkevergen i Oslo vil selge for en håndfull sølvpenger.

I disse dager har det vært en stor idéutstilling om den framtidige Hovinbyen. Felles for forslagene er at samtlige arkitektkontorer har bevart denne Ulven byskog. Kirkevergen i Oslo har åpenbart satt i gang en prosess uten å ha den fjerneste anelse om hva han driver med, og røper at han aldri har satt sine ben i Ulven byskog.

Kanskje det er på tide at Kirkevergen i Oslo erkjenner sannheten, at han er helt i utakt med virkeligheten, tar marvehatten sin ned fra knaggen – og går?

Fotograf: Arne Winter