Kronikk annenhver onsdag i Akers Avis Groruddalen siden 2013. Litt snill. Litt slem. Litt morsom.
Ruter har foreslått å legge ned 76-bussen gjennom Fjellhus og Teisen, den eneste bussforbindelsen til omverdenen. Kanskje Ruter har sovet i timen, for det er vel ikke helt i tråd med Byrådets ambisjoner og de politiske signalene som er gitt? Så da blir det vel bare for folk å finne fram bilnøklene og begynne å kjøre?
Jeg vet ikke hvor mange lesere som har fulgt med i syltetøydebatten i det siste, men den handler om at Mattilsynet Indre Østfold og Follo mente at Orkla ikke skal få lov til å kalle sin fabrikkproduserte mat for «hjemmelaget» når den faktisk er produsert i fabrikker. Nå har Mattilsynet sentralt snudd fordi de mener at folk flest skjønner at hjemmelaget syltetøy betyr at syltetøyet er produsert i fabrikk. Grunnen til at vi skjønner det er at vi praktisk talt ikke har hjemmelaget mat i dagligvarebutikkene, ergo må den være fabrikkprodusert. Helt logisk – for noen.
I de snart tretti årene jeg har hatt et bevisst forhold til bomiljøet rundt meg, har jeg vært vitne til et svarteperspill rundt reguleringsplaner. Og akkurat som i vanlig svarteper, det er om å gjøre å kjenne triksene. Dette er et demokratisk problem.
For å forstå hvorfor dette er demokratisk problem, må vi gå grundigere til verks og kikke på de enorme ressursene som utbyggere har til sin disposisjon: Konsulenter, reklamebyrå og arkitekter, ansatte på dagtid, lønninger, overtidsbetaling, feriepenger, datamaskiner, programvare, kopimaskiner, printere, møterom, kontorer, stiftemaskiner, kulepenner, binderser og gudene måtte vite hva mer.
Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.
