Det er neppe ett menneske i Groruddalen som ikke kjenner til Korketrekkeren, denne perlen av en vei som snor seg rundt seg selv der den stuper ned mot Nøklevannet underveis til Sarabråten. Og i disse dager, når nedtappingen av Nøklevannet er en av de store severdighetene i Oslomarka, er det flere enn noen gang som får oppleve Korketrekkeren og ser hvor skammelig dårlig forfatning den er i.
Stedet Sarabråten fyller store kapitler i tykke bøker, så her må du nøye deg en kortversjon av historien. Selv om stedet i dag er redusert til en ruin var Sarabråten for over hundre år siden et senter for hovedstadens maktelite, uløselig knyttet til Heftye-familien. Familien kjøpte det i 1856, anla veien og Korketrekkeren hit og satte opp romslige bygninger. Huset som sto der bare grunnmuren i dag finnes, lignet mye på Frognerseteren. Det er en vanlig misforståelse å tro at Sarabråten er bygget opp igjen som Frognerseteren.
Mange kjentfolk og notabiliteter fant veien hit, blant annet kronprins Carl, senere kong Karl 4. av Sverige og Norge. Andre berømtheter var Henrik Ibsen, Ole Bull, mens Aasmund Olavsson Vinje stiftet Den norske turistforening her sammen med konsul Thomas Heftye i 1868. Derfor fant også vanlige turfolk fram til Sarabråten og mot slutten av 1800-tallet var det blitt hovedstadens viktigste utfartssted. Nøklevannet ble innlemmet i drikkevannsforsyningen i 1917 og flesteparten av husene ble følgelig revet, mens serveringen varte helt fram til 1943. Det siste av husene ble til aske i en brann i 1971, og tolv år senere ble Nøklevannet tatt ut av drikkevannsforsyningen. Bade-, raste- og overnattingsplasser ble igjen tilgjengelige.
Kikker du på gamle bilder av Korketrekkeren, kan du se at den var velstelt og holdt i god stand. Tar du turen dit i dag, får du det motsatte inntrykket. Du finner et kulturminne i totalt forfall, en steinbru i ferd med å falle fra hverandre. Et veianlegg som er stengt med gitterporter og advarselsskilt. Naturen har kjempet tilbake og er i ferd med å vinne; trær og busker gror snart over den gamle, ærverdige brua.
Forfallet begynte på 1970-tallet da noen unevnelige idrettsmennesker fant ut at lysløypa måtte gå tvers gjennom Korketrekkeren. Det var altfor slitsomt for de som trente å måtte gå hele svingen rundt, og så kan vi selvfølgelig spørre om hva hensikten var med treningen hvis det ikke var å trene? Men hvorfor et knippe fuglebikkjer skulle få lov til å ødelegge et kulturminne er kanskje et enda mer interessant spørsmål?
Deretter lot kommunen korketrekker være korketrekker fram til 2009 da brua var i så dårlig forfatning at den måtte stenges av sikkerhetsmessige årsaker. Det er snart sju år siden, og ingen ting er gjort – bortsett fra å stenge brua og la forfallet fortsette i vill galopp. I flere år nå har vi hørt rykter om at det skal finnes penger til restaurering, men foreløpig er det bare rykter. Noen snakker om at kunnskapen om tørrmuring er så vanskelig å få tak i, men akkurat det tviler jeg på. Vi får sherpaer fra landsbyen Khunde i Nepal til å bygge fjellstier på Vestlandet, og det skulle ikke forundre meg om noen der, eller i nabolandsbyen, kan kunsten å tørrmure.
Korketrekkeren er ikke mindre viktig enn Folkemuseet. Den har til og med fordelen av å ligge der den opprinnelig ble lagt, i motsetning til bygningene på Folkemuseet. Jeg har stor sans for at kulturminner skal oppleves der de hører hjemme, og ikke i montre på et museum.
Vi mangler ikke eksempler på at Oslo forfaller, senest i Onsdagspihlsen 9. september fortalte jeg om benker som råtner på rot. Og de fleste du kjenner kan fortelle om manglende vedlikehold et annet sted i nabolaget. Samtidig skal det nye hovedbiblioteket bli seks hundre millioner, syv hundre millioner, en milliard kroner dyrere – hvem vet, når to streker skal en gang settes under svaret? Da vør vi ikke penger. Da er det ikke grenser for hvor mye gryn vi har og hvor løst de sitter. Vel og bra med fyrtårn, men jeg har større tro på at dagligdagskulturen er viktigere. At vi tar vare på de små, nære ting og at vi ikke trenger nødvendigvis å måtte reise alle mann til samme sted for å få en dose kultur.
Kanskje det nye byrådet har større sans for kultur enn det forrige? I så fall vil jeg oppfordre på sterkeste å tilbakeføre Korketrekkeren (og Mærrapina) til sin opprinnelige stand, og fjerne den nye veien. Det er bare å klikke deg inn på oslobilder.no og søke på fotograf Severin Worm-Petersen, så ser du hvor fint det en gang har vært her. Eller kanskje Byantikvaren kan tenke seg å frede Korketrekkeren?
Når jeg har besøk fra utlandet, pleier jeg å vise fram andre steder i Oslo enn de sedvanlige turistfellene. Jeg viser heller fram Kampen, Beyerbrua, Arctanderbyen, Vindernfossen eller Svartdalen. Korketrekkeren har jeg sluttet å vise fram, med mindre jeg ønsker å poengtere at Oslo ikke er den kulturbyen den gir seg ut for å være. Som dårlig eksempel fungerer nemlig Korketrekkeren svært overbevisende.
På en trestamme ved Korketrekkeren finner du følgende vers, forfattet av en person som navngir seg med forkortelsen PAKO. Jeg tillater meg å avslutte ukens Onsdagspihlsen med dette:
Det finnes et sted
i Østmarkas lier,
der tankene vandrer
til fordums tider.
Til en kunstnerisk bro
så gammel og smekker,
i nåtidens språk
kalt korketrekker.
Anlagt med stolthet
av brukseier Heftye,
og selv datidens hoff
ble her litt andektig.
For med hest og karjol
fra Bryn stasjon
var broen i skogen
en stor attraksjon.
Men selv om vi nå
visstnok er rike,
så holder vi ikke
broen ved like.
Vi anla i stedet
en skjemmende vei
og ødela i farten
en sommergrønn hei.
Og vi trenger vel neppe
å være forstandig
for å skjønne at veien
den er for bestandig.
Så med hilsen fra en
litt gammel og dvelen:
Her fikk den et sår
– Østmarkasjelen.
