2. oktober 2019: Var hjulbåten Sara en importert, dansk idé?

Jeg vet at det kan virke som en uhyrlighet at hjulbåten Sara, kjent fra Nøklevannet i Østmarka skulle være dansk, men mye kan tyde på at ideen kom derfra. For å forstå hvorfor må vi se på konsul Thomas Heftyes sosiale liv. Han var født med sølvskje i munnen, bestefaren etablerte bankierhuset «Thos Joh Heftye & Søn,» men i motsetning til mange tredjegenerasjons arvinger klarte han å ivareta arven.

Hjulbåten Corneville har mange likhetstrekk med hjulbåten Sara.

Thomas Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser; St Olavs Orden, Dannebrogsordenen, den franske Æreslegionen, den svenske Vasaordenen, den svenske Nordstjerneordenen og den østerrikske Frans Josefordenen. Han hadde med andre ord en omgangskrets av internasjonalt omfang. Det viser gjesteboken tydelig: Kongelige, kulturpersonligheter og politikere fra inn- og utland besøkte Sarabråten, men om det var stedet, mannen eller en kombinasjon som trakk så mange dit, skal jeg ha usagt. Bare slå fast at blant de besøkende fantes en dansk jurist og politiker ved navn Orla Lehmann. Les hele innlegget...

20. september 2017: 4 foran skjema

Ingar Johansen har vært så hyggelig å låne ut bildet av elgen.

Jeg parkerte på parkeringsplassen ved Haraløkka. Opprinnelig et myrtjern mellom mørke granlegger, i dag et åpent idrettsanlegg med fotballbaner og tennisklubb. Jeg løp medsols. Startet med de bratte bakkene opp til og forbi Ulsrudvannet. Påbygningen på det gamle huset ved vannet var stadig like mislykket. Hvor vanskelig kan det være å regne seg frem til samme takvinkel? Badelivet var så vidt i gang, men bare et titalls entusiaster lot seg friste. På toppen over vannet, der turveien knekker nedover, lå det gamle bergkrystall-stedet. Til venstre. Mange med meg hadde hentet råmaterialer til smykker der, men ivrige amatørgeologer har sørget for at det ikke er annet enn et hakk i fjellsiden tilbake. 8 minutter blank. Litt hard start i forhold til den formen jeg var i, så jeg kom nok til å betale senere. Jeg løper alltid hele Korketrekkeren, der veien dreier rundt og går i bru over seg selv, sluntrer aldri unna én meter. Mange joggere tar snarveien, som ble anlagt fordi folk som trener skulle komme fortere frem og således bruke mindre tid på å trene, men jeg holder meg trofast til den veien konsul Heftye i sin tid fikk bygget. Hva er vitsen med snarveier når du trener? I bunnen av bakken møtte Nøklevann meg, en solglitrende innsjø som etter mange års inngjerdet drikkevannskilde, hadde sluppet fri. Det rare er, jeg husker nesten ikke hvordan landskapet så ut den gang et to meter høyt nettinggjerde var markas svar på Berlinmuren. Hasseltrærne i nordenden skulle gi oss høstens nøtter. Like ovenfor pleide jeg å finne vill tysbast om våren, men da måtte jeg være tidlig ute. Den blomstrer på bar kvist, så det er for sent når de første bladene dukker frem på grenene. Ikke langt herfra pleide jeg å finne hvit blåveis. Jeg husket også en gang den første isen ble brutt opp av vind, og hele nordenden av vannet var fylt med isbiter som klirret mot hverandre. Et gigantisk orkester med krystallinstrumenter trollbandt meg i mange minutter. Så var det Merrapina, også en del av konsulens gamle vei, som ble ødelagt da en annen snarvei skulle frem. Hva betyr vel litt kultur hvis man kan spare noen sekunder? Ett sekund her og ett sekund der, det blir fort to sekunder. Jeg slet meg opp bakken, mellom de eldgamle kastanjetrærne. Pulsmåleren viste 178, alarmen pep iltert og jeg passerte grunnmuren på 15 minutter og 4 sekunder. Lå godt an til skjema på 45 minutter blank. Sagfossen pludret forsiktig. Aner ikke hvordan den har fått navnet, for det har aldri vært noen sag der. Bare en isolert vannledning til Sarabråten. Så sent på våren var fossen sjelden noe stort skue. Kom tilbake senere i høst, ropte den. Da skal du få se! Jeg hørte til det engere utvalget av mennesker som har badet i Sagdammen, en kjølig fornøyelse, uansett tid på året. Langsomt stigende slette. Utsikt og stup til høyre. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg skal skrive en kriminalroman noen gang, skal den begynne med et drap akkurat her. Det første offeret, som jeg allerede vet hvem vil bli, skal dyttes utfor og knuses mot steinene ved foten av klippen. Hodet hans skal knekkes som et egg, og hjernemassen renne utover. Jeg har en god idé, men må få tid til å skrive. Jeg må finne min egen stil. Veien stupte ned mot vannet igjen, akkurat i den skråningen som er full av liljekonvall på forsommeren. Og like før bakken flatet ut, hørte jeg tunge skritt til høyre. Jeg stoppet og sto ansikt til ansikt med en elg. Tre meter fra meg, kanskje fire. Den så på meg. Jaså, er det den karen som er ute og løper? Ja, på en måte. På en annen måte ikke. Litt vanskelig å forklare en elg hvordan det hang sammen. Jeg ville nødig fremstå som schizofren for skogens konge. Elgen bøyde seg ned, tok en mulefull blader fra en ung rogn, og knasket tankefullt. Har du det så travelt, da? Jeg stoppet pulsklokken. Nei, ikke nå lenger, kan godt slå av en prat. Den gomlet videre. Tenksomt. Gode blader? spurte jeg. Jeg mener, hva sier man til en elg? Det blir en varm høst, sa den. Bekymringsfullt. Noe skjer, skjønner du? Hm, sa jeg. Global oppvarming? Kall det hva du vil, sa skogens konge, og forsynte seg med nok en mulefull. Jeg forsøkte å snakke om noe annet: Du har fått bevere som naboer, har jeg lagt merke til? Ja, de beverne, de beverne. Gnager og gnager natten lang. Før kunne jeg ligge ved vannkanten og sove, men gnagingen holder meg våken. Nå har jeg funnet en plass oppe ved bekken, like ovenfor fossen, fint der også. Utsikt over vannet. Pludring i bekken er like søvndyssende som bølgeskvulp. Jeg så deg forresten da du løp over Slettfjell i fjor vår. Sier du det, da husker du godt? sa jeg. Elger glemmer aldri, sa elgen. Jeg rev opp litt ferskt gress og rakte til den. Liker du sånt gress, spurte elgen mens den rynket på mulen. Nei, men jeg tenkte du gjorde? Elgen svarte ikke, så seg litt rundt, og begynte å rusle mot vannkanten. Halvveis snudde den, og sa: Jeg kan ikke fordra syklister, glorete klovner. Hyggelig å hilse på deg, vi snakkes! Ha det, sa jeg. Jeg fortsatte på runden og var ikke kommet mer enn et par hundre meter da en flokk ville kamikazesyklister ikledt menighetens klovnedrakter passerte i vill fart. Stillheten returnerte, støvet la seg pent på grusveien igjen og den monotone lyden fra joggeskoene mine slo taktfast rytmen. 9 minutter siden forrige passering, det gikk litt saktere. Litt, ikke mye. 45 minutter var fortsatt innen rekkevidde. Jeg målte alltid passeringene på bakketopper, det ga motivasjon til å gi på litt ekstra over kulen. Pulsmåleren viste 173. For høyt, jeg måtte ta det litt roligere. Måtte ikke få for mye melkesyre i beina før det siste strekket. Ned bakken, til venstre lå den gamle dammen, og til høyre en leirplass som vanligvis var opptatt. Der kunne man brenne bål og nyte solnedgangen. Antagelig den beste leirplassen rundt hele vannet. Bremsrud. Her har jeg møtt rådyr et par ganger, det hogges mye gran her og de mange løvtreskuddene som vokser opp er god mat for rådyr. Jeg har flere venner blant rådyrene, men så ingen av dem denne kvelden. Kattisa neste. Å løpe øst-vest i denne delen av marka, gir fin intervalltrening. Opp. Ned. Opp. Ned. Passering 36 minutter, 12 sekunder. Knappe ni minutter igjen etter skjema. Det kunne gå. Ned til Rustadsaga, de har god gjærbakst der. Særlig bollene med melis er gode. Markas antagelig beste solvegg. Geiter beitet på nordsiden. Skiltet som takket nei til mat fra fremmede var falmet, men lot seg lese med en viss velvillighet. Jeg kunne høre hestene skrape i stallen nede ved bekken. Nærmet det seg foringstid? Når spiser en hest egentlig middag? Det er mye jeg ikke vet om hester, tenkte jeg. Så, morderbakken. Det bratteste veistykket i hele Østmarka. Jeg nådde toppen med blodsmak helt ut i ørene. Puls 182. Klokken pep astmatisk. Fire minutter igjen på skjema. Den siste kilometeren hadde jeg tanke bare for klokken. Startet spurten i det jeg rundet bommen. Klokken stoppet på 44 minutter og 56 sekunder. Fire sekunder foran skjema i mål. Jeg hev etter pusten. En god treningsøkt. Godt å kjenne friheten igjen. Svetten silte, og som vanlig samlet myggen seg om meg. Jeg har en attraktiv blodtype og kom hjem med fem myggestikk.

2. desember 2015: Redd Korketrekkeren!

Det er neppe ett menneske i Groruddalen som ikke kjenner til Korketrekkeren, denne perlen av en vei som snor seg rundt seg selv der den stuper ned mot Nøklevannet underveis til Sarabråten. Og i disse dager, når nedtappingen av Nøklevannet er en av de store severdighetene i Oslomarka, er det flere enn noen gang som får oppleve Korketrekkeren og ser hvor skammelig dårlig forfatning den er i.

Stedet Sarabråten fyller store kapitler i tykke bøker, så her må du nøye deg en kortversjon av historien. Selv om stedet i dag er redusert til en ruin var Sarabråten for over hundre år siden et senter for hovedstadens maktelite, uløselig knyttet til Heftye-familien. Familien kjøpte det i 1856, anla veien og Korketrekkeren hit og satte opp romslige bygninger. Huset som sto der bare grunnmuren i dag finnes, lignet mye på Frognerseteren. Det er en vanlig misforståelse å tro at Sarabråten er bygget opp igjen som Frognerseteren.

Mange kjentfolk og notabiliteter fant veien hit, blant annet kronprins Carl, senere kong Karl 4. av Sverige og Norge. Andre berømtheter var Henrik Ibsen, Ole Bull, mens Aasmund Olavsson Vinje stiftet Den norske turistforening her sammen med konsul Thomas Heftye i 1868. Derfor fant også vanlige turfolk fram til Sarabråten og mot slutten av 1800-tallet var det blitt hovedstadens viktigste utfartssted. Nøklevannet ble innlemmet i drikkevannsforsyningen i 1917 og flesteparten av husene ble følgelig revet, mens serveringen varte helt fram til 1943. Det siste av husene ble til aske i en brann i 1971, og tolv år senere ble Nøklevannet tatt ut av drikkevannsforsyningen. Bade-, raste- og overnattingsplasser ble igjen tilgjengelige.

Kikker du på gamle bilder av Korketrekkeren, kan du se at den var velstelt og holdt i god stand. Tar du turen dit i dag, får du det motsatte inntrykket. Du finner et kulturminne i totalt forfall, en steinbru i ferd med å falle fra hverandre. Et veianlegg som er stengt med gitterporter og advarselsskilt. Naturen har kjempet tilbake og er i ferd med å vinne; trær og busker gror snart over den gamle, ærverdige brua.

Forfallet begynte på 1970-tallet da noen unevnelige idrettsmennesker fant ut at lysløypa måtte gå tvers gjennom Korketrekkeren. Det var altfor slitsomt for de som trente å måtte gå hele svingen rundt, og så kan vi selvfølgelig spørre om hva hensikten var med treningen hvis det ikke var å trene? Men hvorfor et knippe fuglebikkjer skulle få lov til å ødelegge et kulturminne er kanskje et enda mer interessant spørsmål?

Deretter lot kommunen korketrekker være korketrekker fram til 2009 da brua var i så dårlig forfatning at den måtte stenges av sikkerhetsmessige årsaker. Det er snart sju år siden, og ingen ting er gjort – bortsett fra å stenge brua og la forfallet fortsette i vill galopp. I flere år nå har vi hørt rykter om at det skal finnes penger til restaurering, men foreløpig er det bare rykter. Noen snakker om at kunnskapen om tørrmuring er så vanskelig å få tak i, men akkurat det tviler jeg på. Vi får sherpaer fra landsbyen Khunde i Nepal til å bygge fjellstier på Vestlandet, og det skulle ikke forundre meg om noen der, eller i nabolandsbyen, kan kunsten å tørrmure.

Korketrekkeren er ikke mindre viktig enn Folkemuseet. Den har til og med fordelen av å ligge der den opprinnelig ble lagt, i motsetning til bygningene på Folkemuseet. Jeg har stor sans for at kulturminner skal oppleves der de hører hjemme, og ikke i montre på et museum.

Vi mangler ikke eksempler på at Oslo forfaller, senest i Onsdagspihlsen 9. september fortalte jeg om benker som råtner på rot. Og de fleste du kjenner kan fortelle om manglende vedlikehold et annet sted i nabolaget. Samtidig skal det nye hovedbiblioteket bli seks hundre millioner, syv hundre millioner, en milliard kroner dyrere – hvem vet, når to streker skal en gang settes under svaret? Da vør vi ikke penger. Da er det ikke grenser for hvor mye gryn vi har og hvor løst de sitter. Vel og bra med fyrtårn, men jeg har større tro på at dagligdagskulturen er viktigere. At vi tar vare på de små, nære ting og at vi ikke trenger nødvendigvis å måtte reise alle mann til samme sted for å få en dose kultur.

Kanskje det nye byrådet har større sans for kultur enn det forrige? I så fall vil jeg oppfordre på sterkeste å tilbakeføre Korketrekkeren (og Mærrapina) til sin opprinnelige stand, og fjerne den nye veien. Det er bare å klikke deg inn på oslobilder.no og søke på fotograf Severin Worm-Petersen, så ser du hvor fint det en gang har vært her. Eller kanskje Byantikvaren kan tenke seg å frede Korketrekkeren?

Når jeg har besøk fra utlandet, pleier jeg å vise fram andre steder i Oslo enn de sedvanlige turistfellene. Jeg viser heller fram Kampen, Beyerbrua, Arctanderbyen, Vindernfossen eller Svartdalen. Korketrekkeren har jeg sluttet å vise fram, med mindre jeg ønsker å poengtere at Oslo ikke er den kulturbyen den gir seg ut for å være. Som dårlig eksempel fungerer nemlig Korketrekkeren svært overbevisende.

På en trestamme ved Korketrekkeren finner du følgende vers, forfattet av en person som navngir seg med forkortelsen PAKO. Jeg tillater meg å avslutte ukens Onsdagspihlsen med dette:

Det finnes et sted
i Østmarkas lier,
der tankene vandrer
til fordums tider.

Til en kunstnerisk bro
så gammel og smekker,
i nåtidens språk
kalt korketrekker.

Anlagt med stolthet
av brukseier Heftye,
og selv datidens hoff
ble her litt andektig.

For med hest og karjol
fra Bryn stasjon
var broen i skogen
en stor attraksjon.

Men selv om vi nå
visstnok er rike,
så holder vi ikke
broen ved like.

Vi anla i stedet
en skjemmende vei
og ødela i farten
en sommergrønn hei.

Og vi trenger vel neppe
å være forstandig
for å skjønne at veien
den er for bestandig.

Så med hilsen fra en
litt gammel og dvelen:
Her fikk den et sår
– Østmarkasjelen.