Hvert sted beboerparkering blir innført, bryter diskusjonene ut. Noen vil ha det, andre vil ikke ha det. Noen hater biler, andre elsker dem. Ikke minst reagerer mange på at gjøkungen Oslo kommune aldri blir mett, men må stadig ha mer penger. Det er ikke vanskelig å være enig i denne undringen. Vann- og avløpsavgiften skal økes med 17 % hvert år de neste fire årene. Moms kommer på toppen. Søppeltømming øker med 12 % i år. Flere må betale eiendomsskatt. Flere må betale mer eiendomsskatt. I tillegg har strømmen blitt bloddyr, og kommunen eier Hafslund som håver inn hundrevis av millioner på strøm mens innbyggerne flås levende, bompengene galopperer av sted, matprisene fyker i været med rakettfart samme hva dagligvarebransjen hevder, renteøkningene har stått i kø og ingenting tyder på at det stopper med det første. Å toppe dette med avgift for beboerparkering er ikke akkurat et vinnende sjakktrekk. Mer og mer av pengene våre går til å mate kommunen og de utallige budsjettoverskridelsene.
Stikkord: skatt
Skreppa 2: Sølvskatten på Teisen
En stor sølvskatt ble funnet på Teisen sommeren 1844, samme år som Oscar 1 ble konge i Sverige-Norge, og overraskelsen var nok stor for eieren av gården. Ikke over kroningen, men hvor mye edelt matell kunne det ligge på tomta hans? Skatten kunne han ikke beholde, den ble behørig registrert og havnet i utstilling på Historisk museum der den rettmessig hører hjemme.
Det sies at skatten ble funnet fordi de oppdaget noen gamle hustufter på Teisen gård, like nord for der Solvang ligger i dag, og begynte å rote rundt i hustuftene. Allerede her foreligger en seiglivet misforståelse – for ble den funnet på Teisen gård eller ble den funnet like nord for Solvang? Sannheten er at det vi kjenner som Solvang, ikke høyblokka, men den gamle, store sveitservillaen som måtte vike plass for høyblokka, er den opprinnelige Teisen gård. Og det vi kjenner som Teisen går i dag, der barnehagen holdt hus helt til nylig, het i 1844 Teisen Eng. Følgelig ble skatten trolig funnet nord for Solvang, den opprinnelige Teisen gård.
1. november 2017: Fengselsbyen
Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.
At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.
Skal du til legen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på apoteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du besøke din gamle mor? Ja, da må du betale bompenger. Skal du levere i barnehagen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du gå tur i marka? Ja, da må du betale bompenger. Skal du hente barnebarn? Ja, da må du betale bompenger. Skal du handle mat? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til tannlegen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på postkontoret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre ungene til fritidsaktiviteter? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på helsestasjonen med barnet ditt? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på kino? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til biblioteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på polet? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til fysioterapeuten? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til bydelsadministrasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du i begravelse? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til NAV? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre tråsykkelen til reparasjon? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til seniorsenteret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til gjenbruksstasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Sånn kan jeg fortsette. Det er slik hverdagen vil bli. Samme hva du skal, samme når du skal det, må du betale bompenger. Ja, du må til og med betale bompenger hver vei hvis du ikke er tilbake innen én time. Det betyr slutten på å være sosial og ta en kaffe med kjente.
Sånn vil vi få det. Samme hva du skal, så må du betale bompenger. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger, det kommer helt an på. Boligområde etter boligområde vil bli sperret inne av digitale barrierer og der disse ikke er nok, blir det satt opp fysiske sperringer. Oslo blir ikke bare en fengselsby, det blir en by av utrivelige glattceller.
Ulovlig kjøring på gang- og sykkelveier er allerede et problem, og med alle nye bomstasjoner blir neppe problemene mindre. Men det er meningsløst å kreve inn bompenger for å bruke pengene på å kontrollere om folk sniker seg unna å betale bompenger.
Det skal bare koste en tier. Eller tjue kroner. Eller tretti. Gudene vet, for hvis det er én pris som fyker i været fortere enn alt annet, så er det takstene i bomringen. Det har vi med tydelighet fått bevist i år og det blir garantert ikke annerledes i framtiden. Men det er rart med de små tallene, en tier her og en tier der om dagen, blir fort femten tusen kroner av bruttolønna i året. Et par tiere til, og du har brent en månedslønn. En tolvtedel av inntekten på bompenger. De kronene må nødvendigvis tas fra et sted ettersom det bare er Norges Bank som trykker penger, og personlig har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger kan støtte TV-aksjonen, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors. Synd, men sånn er det. Jeg har allerede meldt meg ut av Skiforeningen og Turistforeningen. Jeg har sagt opp Dagsavisen.
Men det er verre enn som så. Mange barn kjøres på kryss og tvers for å delta i forskjellige fritidsaktiviteter, og når politikerne uten å blunke slenger på noen tusenlapper i kostnader, vil mange barn måtte slutte på fritidsaktivitetene. Jeg har selv erfaring fra styrearbeid i Teisen Idrettsforening og vet godt hvor skoen trykker. Men hey, ungene kan jo sitte hjemme og spille dataspill i stedet? Litt dagligdags vold der de kan skyte hjernemasse og gørr ut av hodene på folk? Er det så nøye hva ungene holder på med, da?
Eller hva med de sosiale møteplassene? Seniorsentrene, eldreuniversitetene, kafeene og mye annet. De som i dag er gratis å oppsøke, men som kanskje vil koste femten tusen kroner om et drøyt år? Hva da? Vil folk fortsette å oppsøke møteplassene sine som før? Neppe. Men hey, de kan jo sitte hjemme og se på såpeoperaer i stedet! Litt hjernedød underholdning slik at de holder seg passive? Sånn at de ikke opponerer mot bompengene? Sitte i stresslessen og pimpe portvin? Er det så nøye hva pensjonister holder på med, da? Og hva skal samfunnet egentlig med sosiale nettverk?
Svartmaling? Jeg tror ikke det. Problemet er at politikerne er i ferd med å rote oss inn i en økonomisk modell som kommer til å bli så uoversiktlig og komplisert at de aldri klarer å knyte opp knuten. Vi har priser for når på døgnet vi kjører. Vi har priser for hvor miljøvennlig bilen liksom er. Vi skal ha bilfrie soner. Lavutslippssoner. Dieselforbud. Piggdekkoblater. Til slutt er det knapt noen som vet når de kan reise og hva det vil koste.
Det finnes et annet ord enn bompenger på disse avgiftene og som er mye riktigere fordi det forteller hva dette faktisk handler om. Vi skattlegges for å forflytte oss. Vi skattlegges for å være sosiale.
Vi ilegges en bevegelsesskatt.
4. oktober 2017: Det er for billig å bo i Oslo
Jeg var neppe den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste at byrådet jobber for enda en ny avgift for alle bensin- og dieselbiler.
Jeg trodde det holdt med inntektsskatt og bompenger, men så vedtok bystyret at vi skal betale eiendomsskatt i tillegg selv om bolig ikke gir eieren betalingsevne. Men så, etter et par år, strammes avgiftsskruen igjen, denne gangen med differensierte bompenger der elbiler slipper unna, og hvor bensin- og dieselbiler får et ekstra påslag fordi de er bensin- eller dieselbiler og hvor dieselbilene får enda et påslag fordi eierne fulgte politikernes råd om å kjøpe dieselbil. Men heller ikke det er nok, så vi har fått en egen avgift for dem som er nødt til å reise i rushtiden. Men heller ikke det er nok, så nå settes spaden i bakken for et femtitalls nye bomstasjoner og når de står ferdige har Oslo blitt en fengselsby. Samme hvor du skal eller hva du skal, må du betale bompenger. Skal du til legen? Vel, det har Oslo en avgift for. På apoteket? Det har Oslo også en avgift for. Ut i marka? Det har Oslo en avgift for. Besøke en gammel tante? Det har Oslo en avgift for. Til gjenbruksstasjonen? Det har Oslo en avgift for. Og du kan være trygg på at disse avgiftene kommer til å øke mer enn prisstigningen.
Men heller ikke dette er nok, nå har byrådet tatt mål av seg til ytterligere en avgift, nemlig å innføre lavutslippssoner. For å gjøre det enkelt, og for å kunne kreve inn penger fra hver eneste en av oss, går forslaget ut på å gjøre hele Oslo om til en eneste diger lavutslippssone. Byrådet har ennå ikke bestemt seg for om den nye avgiften skal innføres, men det ville forbløffe meg om de ikke gjør det når de først har kommet på ideen. Vi kjenner lusa på gangen. Slik forslaget fremstår i media for tiden, viser byrådet seg å stå til stryk hva differensiering angår. I august i år kunne Tysklands største forbund for bilister ADAC (Allgemainer Deutscher Automobil-Club) vise til undersøkelser der enkelte nye dieselbiler slipper ut 240 ganger mer NOx enn andre nye dieselbiler. Det betyr at eierne av de reneste bilene i Oslo må betale opptil 240 ganger så mye for sine utslipp som andre, dersom takstene ikke differensieres. Men differensiering er så vanskelig, derfor er det enkleste ofte det enkleste. Alle skal blø like mye. Og så lenge svaret uansett er skatt, spiller det ingen rolle hva spørsmålet måtte være.
Vi må likevel ikke gi oss her. Det er så mye mer som kan skattlegges, og etter hvert som folk slutter å kjøre bil og utenbys folk ikke gidder å besøke Oslo, må vi finne nye inntektskilder. Vi kan for risikere å mangle penger til å vedlikeholde veiene og da vil det bli naturlig at alle brukere må betale det det koster. Vi kan ikke vente til problemet oppstår, men må innføre avgifter og gebyrer gradvis slik at innbyggerne kan venne seg til å bli flådd.
Syklister må betale det det koster. Sykkelveier er ikke gratis, de skal vedlikeholdes og har fortrinnsrett til å bli brøytet om vinteren. Alle sykler bør følgelig utstyres med et sykkelskilt og en bombrikke som kan registrere hvor mye de bruker gater og sykkelveier. Tatt i betraktning at en sykkel bare har to hjul mens en bil har fire, vil halv pris av bil være et passende gebyr. Vintersykling med piggdekk må skattlegges ytterligere, fordi piggene sliter mer på sykkelveiene og graver opp svevestøv. Vi har allerede piggdekkoblater for bil, så det vil være en smal sak å innføre samme ordning for sykler. Rullestolavhengige og brukere av rullator bør heller ikke slippe unna, for dette er mennesker som krever egne veier og som vil ha dem brøytet om vinteren. At folk sitter i rullestol eller bruker rullator er ikke kommunens skyld. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Så er det fotgjengernes tur, for de vil også fram. Halvparten av hva en syklist må betale kan være en passende pris, eller som ett bilhjul. Gangveier skal bygges, ofte kreves det gangbroer over motorvei eller underganger under tog og bane. Dette koster. Det kan være vanskelig å beregne hvor langt ett menneske går i forhold til et annet, derfor vil en stykkavgift per skopar være rettferdig selv om det slår skjevt ut for kvinner. Imidlertid må joggesko skattlegges hardere, for folk som trener bruker jo langt flere kilometer enn folk som ikke gjør det. Det er bare fantasien som setter grenser, og politikerne har jo allerede oppvist en eventyrlig fantasi når det gjelder avgifter, så dette er en oppgave jeg er trygg på at de vil klare. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Piggsko og brodder er nødvendig om vinteren og sliter mer på fortauene enn sko uten pigger eller brodder. Dessuten skaper også disse svevestøv, og svevestøvet skal bekjempes for enhver pris. Krykker har gjerne en pigg til å felle ut, og denne piggen er ikke bedre enn andre pigger. En pigg er en pigg. At det ofte er eldre som benytter brodder og krykker får så være, de er ikke i etableringsfasen og har langt på vei nedbetalt gjelden sin og tåler godt en skatt eller to eller tre til. Dette er helt i tråd med prinsippet om eiendomsskatt. Men vi kan la det ikke stoppe med dette …
Både fotgjengere, joggere og syklister puster og peser, og når de puster og peser, puster og peser de ut karbondioksid, CO2. FNs klimapanel har slått fast at det er en sammenheng mellom global temperaturøkning og menneskeskapte utslipp av klimagasser, som karbondioksid er én av, i følge Store norske leksikon. Det er helt opplagt at en jogger eller en syklist puster og peser ut store mengder klimagasser, og dette er vi nødt til å få redusert hvis vi ønsker å redde klimaet. En egen CO2-avgift vil være et utmerket verktøy til å få ned utslippene, for det er grunn til å tro at en syklist som sykler mellom Trondheim-Oslo slipper ut like mye karbondioksid som en bilist som kjører samme veien. Følgelig bør syklisten straffes i samme størrelsesorden som bilisten. Karbondioksid er karbondioksid. Vi er rett og slett nødt til å få en slutt på sykling og jogging, men kan tillate langsom gange. Dessuten kan for eksempel sukking koste ekstra, og syting over politikere kan få en egen sats slik at folk slutter å syte over politikere. For ikke snakke om hva byen kan kreve for aktiviteter i sengehalmen. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Naturligvis må de fattigste innbyggerne også ilegges eiendomsskatt, for bystyret har jo vedtatt at betalingsevne er irrelevant. Derfor er det logisk at enhver som ikke kan betale eiendomsskatt må betale eiendomsskatt slik at de som kan betale eiendomsskatt, slipper å betale eiendomsskatt. Om du skjønner?
Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
9. september 2015: Eiendomsskatt? Nei, takk!
To ganger hver eneste dag, minst, går jeg forbi benken på bildet. To ganger hver eneste dag, minst, ser jeg hvor nedslitt og dårlig vedlikeholdt den er. Og hver gang tenker jeg at denne benken er det beste beviset på at vi ikke trenger eiendomsskatt. Men for meg har dette ikke med politikk å gjøre, det handler om noe helt annet. Jeg skal forsøke å forklare.
Noen politikere har funnet ut folk som har boliger over en viss verdi, også har så god økonomi at de gjerne kan betale litt ekstra i skatt. Noen tusenlapper fra eller til for disse boligeierne skal formodentlig ikke spille noen rolle. Det er her jeg er fundamentalt uenig. Jeg tror ikke det er noen andre enn selveiere som vet hvor mye tusen kroner er.
Jeg traff tilfeldigvis en jente jeg hadde jobbet sammen med for flere år siden. Siden den gangen har hun giftet seg og fått to jenter. Den vesle familien har kjøpt et gammelt hus som de driver og pusser opp, og de var kommet omtrent halvveis i oppussingen da jeg traff henne. Hun kunne fortelle at det er et tungt økonomisk løft, de går aldri ut og spiser, de har ikke reist på ferie de siste fem årene og når tiden for å betale avdrag på lånet nærmer seg, blir det ofte mye havregrøt til middag. Men ved å forsake luksus som restaurantmat og sydenferie, klarer de gradvis å gjøre huset sitt mer og mer beboelig. Hun sier selv at det er flest hverdager i et år, og de vil at hverdagene skal være best mulige. En slik innstilling vil noen altså belønne med «litt» ekstra skatt.
De ga seks millioner kroner for huset. Seks millioner kroner av nettopengene sine, det vil si penger etter skatt. For å få utbetalt seks millioner kroner, må de tjene ni millioner. De må med andre ord betale tre millioner kroner i skatt for å kjøpe huset. Dessuten betalte de 150.000 kroner i dokumentavgift til staten og en tusenlapp i diverse gebyrer. Oppussingen har de beregnet til tre millioner kroner, fortsatt av nettopengene sine. For å få utbetalt tre millioner kroner må du tjene fire millioner kroner. Og av de tre millioner kroner i oppussing, utgjør seks hundre tusen kroner moms. Legger du sammen alle disse store tallene, vil du se at den vesle familien skal betale 4.751.000 kroner i skatt på huset sitt. Likevel er det altså noen som mener de ikke betaler nok skatt på eiendommen sin og at det ikke er dyrt nok å bo i Oslo.
For et par uker siden var jeg på visning på et hus like utenfor Fetsund. Tre mål tomt og et hus på tohundreogfemti kvadratmeter gikk for tre komma to millioner kroner. Det får du en førtisyv kvadratmeters torommer for i Ensjøbyen.
Det er den første grunnen til at jeg ikke liker forslaget om eiendomsskatt. Vi har ikke behov for å øke kostnadene ved å bo i byen vår.
Men jeg har vektigere grunner enn dette, grunner som benken på bildet minner meg om hver gang jeg går forbi den.
Alle som er selveiere, enten de bor i rekkehus, tomannsbolig eller enebolig, vet at de hele tiden er nødt til å vedlikeholde huset for å ta vare på den verdien huset representerer. Det betyr å male en vegg hvert år. Vaske bort svartsopp. Det betyr å klatre opp på taket og spyle det fritt for begynnende moseangrep. Det betyr å drenere grunnmuren når tiden er kommet for det. Det betyr å erstatte dårlige panelbord med nye. Det betyr å stake takrenner for frø, løv, kongler og kvister. Det betyr å måtte legge nytt tak den dagen det gamle begynner å lekke. Listen over vedlikeholdsoppgaver tar aldri slutt, den bare forandrer seg med årstidene. I denne evige runddansen lærer du fort om pengenes verdi. Det er alltid noen hull som skal tettes, og det er om å gjøre å få pengene til å strekkes så langt som mulig.
Når jeg ser denne benken som står ved bussholdeplassen, er jeg altså overbevist om at vi ikke trenger eiendomsskatt. Grunnen er rett og slett at kommunen har for mye penger som den har, når en benk kan stå og råtne opp på denne måten. Den er ikke den eneste benken i området som står og råtner på rot, heller. Langs hele Alnaparken kan du finne benker som står og råtner, og det verste er at dette er annen generasjon benker som står og råtner på rot. Da de første benkene var blitt så råtne at de ikke kunne sittes på, kjøpte kommunen bare nye benker. Det var så enkelt, så, for pengebunken tar aldri slutt. Pengebunken er en Sareptas krukke. Benker, barnehager, skoler, ballbinger; listen er lang over kommunale gjenstander som kjøpes inn for deretter å aldri vedlikeholdes. En institusjon for funksjonshemmede forteller meg at de ikke kan søke om penger til vedlikehold, bare til nye tiltak. Ser du galskapen, du også?
Selveiere har ikke råd til å holde på på den måten. Hvis huset mitt skulle vært driftet av kommunen, ville det ha ramlet sammen tre ganger siden det ble satt opp i 1947.
Benken på bildet forteller meg at problemet ikke er mangel på penger i kommunen. Problemet er at de som forvalter pengene ikke kjenner pengenes verdi. Og før de har lært det, kan de ikke å be om å få flere penger.
Jeg tror likevel det egentlige problemet er at det knapt nok finnes en eneste politiker som er valgt på løfter om vedlikehold. Nei, de skal love nytt i hytt og vær, enten det handler om skatebaner eller motorveier. Jeg tror aldri jeg har hørt noen politiker si at «i år skal vi ikke bygge noe nytt, men vi skal bruke pengene på vedlikeholdsetterslepet.»
Jeg har sluttet å sitte på benken mens jeg venter på bussen. Jeg tror nemlig ikke at den er sterkt nok til å holde et menneske. Men vi får nok en ny benk snart. Det er, som sagt, mer enn nok penger der de kommer fra.