16. april 2014: Tid sammen med katter er aldri bortkastet

I disse dager blir Timian 19 menneskeår. Tidligere het det seg at ett katteår tilsvarte 7 menneskeår, i så fall vil han være 133 menneskeår. Den tellemåten er det ingen som bruker lenger, for etter den nye modellen tilsvarer kattens første 2 leveår 25 menneskeår og hvert av de neste 4 menneskeår. Det gir Timian en alder tilsvarende 92 menneskeår. Og jeg er knapt 11 katteår, hvis du regner omvendt.

Å bo med en forholdsvis gammel katt byr på mye hygge og enkelte utfordringer. Det begynner allerede om morgenen, for han har lagt seg til vanen at han skal ligge på armen min og sove om natten. Han kroer seg i armkroken og rører seg praktisk talt ikke hele natten. Dermed får heller ikke jeg snudd meg, og når vekkerklokka ringer, er vi like støle begge to. Eller, for å være helt nøyaktig, vekkerklokka ringer ikke. Timian våkner nemlig et par minutter før den, hver eneste morgen. Kvart på syv er et fint tidspunkt for meg å stå opp, men Timian holder en knapp på halv syv. Derfor begynner han å mjaue en gang mellom to minutter på halv og tre minutter over. Hver morgen. Lørdag og søndag også. Derfor er jeg lys våken og i gang fra klokken halv syv også i helgene. Les hele innlegget...

8. mai 2013: Klart katter kan klokka

Et av hørespillene i barnetimen som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var liten, var «Otter 3-2 kaller» av Leif Hamre. Det handlet om et fly som måtte nødlande på Finnmarksvidda under en vinterstorm, og så måtte besetningen kjempe mot naturkreftene og en blodtørstig ulveflokk mens redningsmannskapene forsøkte å nå fram i tide. Det gikk heldigvis bra, men jeg ser ikke bort fra at dette hørespillet har gjort at jeg gjennom mer enn førti år har vært engstelig for hva som kunne skje hvis jeg traff på en ulv i virkeligheten? Et slikt møte var det riktignok bare teoretisk sjanse for, men så dukket enkelte av dyrene opp i Oslomarka. Når jeg har vært alene dypt inne i skogen har jeg forsøkt å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg skulle treffe en varg.
Helt til jeg faktisk støtte på en lys levende ulv.
Da kunne jeg ikke skyve tankene fra meg lenger. Les hele innlegget...