31. januar 2017: Fotgjengere er noe herk!

Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.

Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!

Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast.

Les hele innlegget...

27. november: Jobbsøknad

Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.

Les hele innlegget...