18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

7. juni 2017: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.

Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.

I Bryn miljøforum har vi invitert et omfattende utvalg av politikere, alt fra samferdselsministeren til ordføreren og byrådslederen til å spise frokost på en veranda i rød sone hos Teisen Park Borettslag. Vi har lovet å diske opp med bløtkokte egg, ristet brød, god ost og annet kjøttfritt pålegg, juice og deilig kaffe, men ingen av politikerne har takket ja til tilbudet. De har faktisk ikke engang takket nei, de har bare unnlatt å svare. Jeg skjønner dem godt, for hvem pokker har lyst til å sitte i rød sone og spise frokost, selv om det finnes titusenvis av mennesker i byen vår som er nødt til det hver eneste dag?

Nå er ikke Teisen eller Ulven de eneste områdene som plages med støy døgnet rundt. På Lindeberg har de også europaveien som nærmeste nabo, men forskjellen er at her ble boligene aldri støyisolerte og at lavblokker og rekkehus ble bygget på midten av syttitallet slik at terrasser, stuer, soverom og utearealer vender ut mot det som har blitt Norges verste støykilde. Husene skulle nemlig bygges så billig som mulig, og det klarte Selvaag med god margin. Daværende byplansjef Helene Kobbe beklaget at boligene ble bygget på denne måten og ordfører Albert Nordengen i spissen for flere andre politikere lovet at Lindeberg ikke skulle utsettes for ytterligere støykilder før E6 var lagt under lokk eller i tunell. Månen er, som vi alle vet, en diger, gul ost, og politikernes løfter mindre verdt enn papiret på rådhustoalettet. I førti år har trafikken økt og Bymiljøetaten har ennå ingen planer om å iverksette tiltak, til tross for at de vedkjenner seg det faktum at dagens støynivå overstiger seksten ganger tillatt grense. Tvert i mot, nå vil de bygge enda flere boliger her, slik at de rikeste i landet kan bli enda rikere. Og helseregninga kan du gjette hvem som skal plukke opp?

Selv om et lokk ble foreslått allerede for førti år siden, kommer det aldri til å komme noe lokk over en eneste veimeter i Groruddalen. Praktisk talt samtlige veikroner og bompenger, inkludert alt som skal kreves inn av oss groruddøler, kommer til å gå til det svarte hullet som heter E18 Oslo vest. Selv om et lokk kan vise seg å bli en økonomisk gullgruve, kommer vi aldri til å få det i Groruddalen. Bare tenk om taket på lokket ble gjort til potetåker! Da kunne Oslo være selvforsynt med poteter, vi kunne til og med dyrke eksotiske arter som blå kongo og selge dem til blodpriser til folka på vestkanten.

Men løsningen er ikke å bygge lokk. Løsningen, som ble presentert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 22. november i fjor, er å omdefinere rød sone til såkalt «avvikssone.» Nå er det ikke helseskadelig å bo der likevel! Støyen har blitt borte! Forurensingen har forsvunnet! Bilene fordampet! Et mirakel! Halleluja! Nå kan vi bygge enda flere boliger i det som før var rød sone. Blokker som kommer til å stå så tett og trangt at du knapt nok får kilt et postkort mellom dem. Det er genialt! Med ett enkelt vedtak er det ikke støy i rød sone lenger! Nå kan du sette deg på midtrabatten på E6 og plukke markblomster og høre fuglesang!

På begynnelsen av åttitallet var en venn av meg på besøk i Sovjetunionen, og bodde på et etter forholdene ganske dyrt hotell. Derfor klaget han til resepsjonen da han fant kakerlakker på badet. Resepsjonen kunne berolige ham med at det ikke fantes kakerlakker i Sovjetunionen, for det hadde Det Øverste Sovjet vedtatt. Enkelt og greit!

Når politikerne og byråkratene snakker om gul og rød sone, høres det ut som en trapp med tre trinn, men det er slettes ikke riktig. Gult er ikke gult og rødt er ikke rødt. Det finnes lysegult og mørkegult, ja, det finnes åtte forskjellige nivåer i gul sone. Og det er ikke mindre tett mellom trappetrinnene i rød sone heller.

Naturligvis er det en pris å betale. Helseskader av støy koster Oslo kommune over én milliard kroner hver bidige måned, i form av søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Nytale om «urbane kvaliteter» dekker ikke over slike fakta. Er det på noen som helst måte riktig at samfunnet skal plukke opp regninga etter at utbyggerne har hanket inn sin feite fortjeneste på å bygge her? Er det ikke riktigere at det er de som må betale for de helsefarlige byggene de bygger?

Jeg foreslår i all enkelhet at politikere og saksbehandlere som innstiller og vedtar sammen med utbyggerne er nødt til å bo i disse boligene selv, aller først. La oss si i fem år. Og etter fem år kan vi gjøre opp status. Hvis de fortsatt er like sikre på boligområdets fabelaktige urbane kvaliteter, kan de få lov til å bli boende. Hvis ikke, river vi hele skitten.

10. mai 2017: Verdens verste bussholdeplass

Det er vanskelig å si hva som er verst ved holdeplassen i Ulvenkrysset, men trolig er det det faktum at du til de grader mister lysten på å reise kollektivt når du står der og venter på buss. Du får så innmari lyst på bil og jobb med oppvarmet parkeringsplass, for det er ingenting som er riktig på verdens frykteligste stoppested.

La meg ta tilgjengeligheten først. Hvis du kommer fra Teisen eller Fjellhus, er du så uheldig at du må krysse Norges verste gangbro. Den ble satt opp midlertidig en gang på åttitallet, har stått der i over tretti år og står der fortsatt.

Brua har plater med små, skarpe ribber å gå på, og gjennom disse ser du trailerne passere noen centimetere under føttene dine i hundre kilometer i timen eller mer. Det er nok til å skremme hjerteinfarkt på hvem som helst. Og skulle du være så uheldig å falle, blir du skadet for livet. Disse ribbene er så skarpe at de skjærer seg gjennom vinterklær og tykk polstring, og få gangbroer i verden har skadet flere. Derfor er det mange hundeeiere som bærer dyrene sine over, fordi potene blir skadet når hundene tråkker på ribbene. Men, samme det, for broa er jo bare midlertidig. Ryktene sier imidlertid at den skal byttes ut i løpet av året med en ny, midlertidig gangbro i påvente av en permanent bro. Og slik går nu dagan.

SFO på Bryn skole hadde en demonstrasjon for tryggere skolevei her en gang, men fikk ikke lov til å stå på gangbrua fordi Politiet mente den var dårlig og usikker. Statens Vegvesen var derimot kjempefornøyde, for snøen faller rett gjennom og de slipper å brøyte. Men ingen av dem skjønte ironien.

Men nok om gangbroa. Hvis du har vært så heldig å komme deg helskinnet over den, må du passe deg for ikke å bli kjørt i hjel når du skal over på fortauet som leder bort til bussholdeplassen. For Ulvenveien er snarveien ut på E6, og selv om det bare er buss som går i rutetrafikk som har lov til å kjøre der, er det mange andre som bruker muligheten. Politiet gir jo blaffen, og det er bare en sur gubbe som skriver Onsdagspihlsen som bryr seg, og han bryr de seg ikke om. Derfor må du se opp for alt som rører seg av tungtrafikk, for den skal gjennom bussgrava og ut i en hårnålssving som virkelig setter andre i fare. En gang kom det en kolonne på sju tauebiler fra Viking, de skulle kanskje fjerne biler som sto ulovlig parkert et eller annet sted, og da må det jo være lov å kjøre der det er ulovlig, må vite. Kühne+Nagel og Bring er et par andre som gir blaffen i forbudet og driter i at de valser over seksåringenes skolevei, for ikke å snakke om alle de tomme bussene fra Ruter som kjører like ulovlig der.

I dødskrysset der Ulvenveien møter E6 er svingen altså så skarp og de grønne bussene så lange at mange av dem trekker bakhjulene med seg over fortauet for ikke å komme én kjørebane for langt ut. De verste er likevel trailerne med henger, som må ta i bruk alle kjørebanene i tillegg til fortauet for å runde hjørnet. Skulle tro disse sjåførene har brøddeig i stedet for hjerne, for du trenger ikke nevneverdig fantasi for å forestille deg hva en trailer på tvers på motorveien kan frembringe av ulykker.

Når du har overlevd alt dette, kommer du til det støy- og forurensingshelvete som heter Ulvenkrysset holdeplass og som noen har funnet ut er et godt tilbud til de reisende. Det er kanskje en fordel at du slipper å snakke med noen på grunn av støyen?

Jeg stilte meg opp med desibelmåler og fant ut en masse interessant. Men først litt teori: En lyd oppfattes dobbelt så sterk som en annen dersom nivåforskjellen er omtrent 10 desibel, eller dBA som terminologien kaller det. I følge Norsk forening mot støy kan det registreres endringer i pulsfrekvens og blodtrykk som følge av støypåvirkning når lydnivået er høyere enn 60-65 dBA. Hørselsskader kan oppstå ved å oppholde seg i lengre tid i så sterk støy som 85 dBA. Så hva fant jeg ut?

Jo, gjennomsnittlig ble jeg utsatt for 84 dBA støy, så det er liten tvil om at du går ombord i bussen med forhøyet blodtrykk og dårligere humør. Verre start på dagen skal det godt gjøres å få, og så får de som har greie på det finne ut om daglig opphold på denne bussholdeplassen gir hørselsskader over tid.

Det mest interessante funnet var det faktum at elbilene støyer suverent mest. Elbilene ga fra seg fire ganger så sterk støy som de andre personbilene. Jeg vet dette vil irritere fletta av enhver elbilist og at jeg kommer til å få bøtter med eposter fra rasende elbilister etter dette, men grunnen er like enkel som den er logisk. I morgenrushet kjører fossilbilene i sneglefart, to i bredden. De gir fra seg 72 dBA i snitt. I kollektivfeltet, to meter fra der jeg står i busskuret, kommer elbilene i åtti kilometer i timen, derfor er dekkstøyen fra elbilene skyhøyt over de andre personbilene. Elbilene peaket på 99 dBA der de brølte forbi. Men akkurat det gir elbilistene fullstendig blaffen i, så lenge de kan feie forbi køen og komme først til jobben. Til gjengjeld tar disel og bensinbilene livet av alle som har et et snev av astma.

De eneste som kan konkurrere med elbilenes støy, er kollektivtrafikken. Nemlig bussene. Noen av dem stopper for å slippe av en passasjer eller to, og når bussen gir fullt gasspådrag for å fortsette sin ferd mot sentrum, bråker det så det gjaller. 100 dBA, for å være nøyaktig, og en diger buss klarer dermed bare å slå elbilene i støy med en stortå på målstreken.

Og når bussen omsider kommer er den naturligvis stapp full, slik all kollektivtransport er når du nærmer deg sentrum. Alt du får en trang ståplass i midtgangen, men så det kan jo være en trøst at du slipper å bli bøtelagt for å ikke bruke sikkerhetsbelte, slik de kan, de som har sitteplass. Men du skal være god i beina, for i morgenrushet bruker bussen ofte et kvarter mellom hver holdeplass.

Og så lurer noen i Byrådet på hvorfor folk foretrekker å kjøre bil?

30. november 2016:

onsdagssnapsen-logo-kopi

 

 

Onsdagspihlsen 24. august i år handlet om at Oslo bygger så tett at vi bygger den nye slummen. 23. november åpnet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for at Oslo kan avvike fra støyreglene i sentrale deler og noen steder i utkanten. Så, hvem av dere politikere vil stille dere først i rekka for å sikre dere en trang leilighet i et forurenset område?

29. april 2015: Våren er kommet til hagebyen

Det er liksom ingen tvil om når våren er kommet til hagebyen. Snøfreserne har stilnet og blitt parkert inne i garasjene eller uthusene sine, og en avventende ro senker seg over området. Det er som om alle går spente, trippende omkring og venter nervøst på startskuddet for aktivitetene i hagene. Det er for varmt til å være vinter, det er for kaldt til å være vår. Som en tommelfingerregel kan jeg si at startskuddet går når påskeferien er over.

Da bryter støyhelvete løs. Snøfreserne er skjøvet lengst inn i garasjene, ja vel – men de var i et overveldende mindretall i forhold til de hordene av maskiner som nå slippes løs.

Høytrykkspylerne er gjerne de første som taues ut, for bilene skal gjøres klare for sommeren. Vinterdekkene skal av, og lavprofil sommerdekk med aluminiumfelger skal på. Sand, skitt, møkk og settepoteter skal ut av kupeer og bagasjerom, og da nytter det ikke med en skarve hageslange. Den leverer ikke på langt nær det antallet BAR som en real vask krever. Og så er det så rart med høytrykkspylere, at når du først har kommet i gang, så øker også lysten til å spyle. Trapper, gelendre, terrasser, oppkjørsler – det er nesten ikke grenser for hva som kan spyles.

Støvsugerne holder ofte høytrykkspylerne med selskap. Noen ganger kommer de først, og andre ganger kommer de ut sist. Jo mindre en støvsuger er, jo mer bråker den. En hel flokk sultne støvsugere står omkring i hagebyen og skriker etter mat, omtrent som gjøkunger.

Poleringsmaskiner er høyst nødvendig for alle som vil ha skikkelig blanke biler. Det er rett og slett en rotende klut som ikke er stort mer effektiv enn ren håndkraft, men det ser jo mer profesjonelt ut. I hvert fall etter å ha fått litt trening, og et ødelagt bilpanser eller to.

Hekksaksene er gjerne neste gruppe ut. Alle vet jo at hekkene vokser spesielt mye om vinteren, derfor er det om å gjøre å få dem ned til akseptabel høyde så fort som mulig. Hekksakser bråker heldigvis ikke like mye som høytrykkspylerne, men når slike sultne smådjevler knasker greier på alle kanter, får jeg fort følelsen av å være omringet av kjøttetende skapninger fra det ytre rom.

Motorsagene overdøver snart hekksaksene. Det finnes folk i hagebyen som sverger til elektriske motorsager, men det er litt sånn som med elbiler. Pinglete greier uten særlig dreiemoment, og motoren svir seg straks den møter motstand. Nei, bensindrevet skal det være, slik at gamle trær og tørre greiner kan gjøre nytte i peisen når vinteren igjen kommer. I gamle dager sa de at veden varmet tre ganger, først når du saget den, så nær du kløyvde den og til slutt i peisen. De to første er for lengst historie.

Kappsagene tar gjerne over for motorsagene, for gamle trær og greiner må kappes ned til korrekt lengde tilpasset den enkelte peis. Kappsagene er elektriske og hyler mer enn motorsagene og sammen danner de et dadaistisk sangkor.

Vinkelslipere er et alternativ for kappsag, de en riktignok mye mindre og det tar minst tre ganger så lang tid å få kappet opp kubbene, men til gjengjeld får du fortalt naboene at du er en aktiv person som holder det gående både seint og tidlig, uansett hvilken dag i uka.

Vedkløverne er fine å ha når kubbene skal kløyves. Før kunne du høre øksehogg i hagebyen, men den lyden må du til folkemuseet for å oppleve i dag. Nå er ikke vedkløyverne de verste bråkmakerne, men mange bekker små og så videre.

Jordfresere er nødvendig for alle seriøse hobbyagronomer, og når det skal plantes en håndfull reddiker og noen dillkvaster, kan ingenting overlates til tilfeldighetene. Det som skiller jordfreserne fra de fleste andre bensindrevne hageredskaper, er at de har vanskelig for å starte, akkurat som om tennpluggen har gått sur i løpet av vinteren. Derfor tar det gjerne minst like lang tid å få svineriet til å starte, som det ville tatt å spavendt den vesle åkeren med et helt vanlig greip.

Motorgressklipperne kommer ut bare gresset blir høyt nok, og det er overraskende tidlig. En typisk motorgressklipper har sjelden eller aldri blitt vedlikeholdt, og hvis myndighetene hadde ment noe som helst med å redde klimaet, hadde de gitt blaffen i alt elbil-tullet og heller satt en stopper for alle motorgressklipperne i dette landet. Den typiske motorgressklipper må tømmes tjue-tretti ganger i løpet av en penklipp, men tilsvarende mange start og stopp. Fordi ingenting er å stille som en motorgressklipper som ikke går, får vi mange slike positive opplevelser i hagebyen hver vår og sommer. Dessuten finnes det ingen regler for når du kan klippe gresset, gjerne klokken elleve om natten eller når naboen har hageselskap som du ikke er invitert i.

Kantklipperne følger like etter motorgressklipperen, og de høres ut som en bikube som går berserk. Sjansene for å overleve møtet med en sånn kan virke praktisk talt lik null, men heldigvis går de tomme for tråd like fort som du rekker å si sekatør, og siden den modellen du har kjøpt alltid er én generasjon for gammel, får du ikke tak i ny tråd men må kjøpe en ny kantklipper. Som bråker enda mer enn den forrige. De profesjonelle har for lengst gått over til bensindrevne, for da kan de ikle seg verneutstyr også og fremstå som virkelig seriøse utøvere av faget.

Mosefjernerne, nevnte jeg de? Eller spikerpistolene? Slagbormaskinene? Og til høsten kommer løvblåserne, i det som før var den stille perioden mellom motorgressklipperne og snøfreserne.

Det er så jeg gleder meg til vinteren igjen. Da kan jeg finne fram snøskuffa og løfte naturens egne vekter mens de ivrigste maskinentreprenørene i hagebyen stikker bort på treningssenteret for å pumpe jern. Ha fredfylte dager!

19. juni 2013: Skal lyden fra isbilen i den grønne eller blå posen?

Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.

Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen.

Selv om de store dosene med dansk iskrem kan frembringe en kortvarig følelse av å sprekke, er det likevel ingenting mot den kvalmen som lyden fra isbilen her hjemme fremkaller. Her hvor jeg bor har vi den ytterst tvilsomme glede å måtte høre på svineriet i nesten tre samfulle klokketimer mens isbilen langsomt tråkler seg gatelangs. Følelsen av forsøpling stiger ettersom timene går, og jeg kan ikke annet enn å undres på om jeg skal putte lyden i grønn eller blå pose? For akkurat som sigarettsneiper og bikkjemøkk på gata er denne lyden forurensing. Norsk forening mot støy definerer støy som «uønsket lyd,» og isbilen ligger klart innenfor denne definisjonen.

Men bare for å sagt det med én gang; jeg har ikke noe imot at isbilen selger is. Absolutt ikke. Kiwi selger også is, men de løper ikke gatelangs og spiller trompet eller trekkbasun av den grunn.

Forurensing kommer i mange fasonger. Sett at noen parkerte en gammel diesellørje under leiligheten din og lot den stå på tomgang så det stinket eksos i hver lille krok bare for å selge deg gummierte innleggssåler, så ville du helt sikkert bedt eieren dra dit pepper’n gror? For eksos fra en gammel diesellørje kan vi fort være enige om at er forurensing, men hva er det som er så mye bedre med en forvrengt versjon av Norsk dans nr 2 av Edvard Grieg? Eller dommedagsbjeller, for den saks skyld? Så hvorfor får isbilen lov til å forurense akkurat så mye som det måtte passe eierne? Tror de kanskje at dette er den eneste måten å få kunder på? Jeg tror snarere dette er en utmerket måte å ikke få kunder på. Jeg tror snarere dette er en sikker måte å irritere flest mulige slik at de aldri, ikke på hundre slektsledd, kommer til å handle en eneste ispinne fra isbilen. Og når avisene kan skrive om at sjåførene trues med juling av beboere langs rutene, kan det jo være smart å ta et tips fra markedet? Eller hva? Og når de offisielle regnskapstallene tilsier knapt annet enn en ørliten saftis på generalforsamlingen, bør det medføre en alvorlig vurdering om det er grunnlag for videre drift.

Men hvorfor skal vi egentlig stoppe med isbilen? Hvorfor kan vi ikke få flere biler, med andre melodier? Isbilen kan jo ikke få være alene om å fungere som et rullende utsalgssted med dårlig musikkgjengivelse? Jeg mener, det er mange andre produkter som kan selges på den samme måten? Da jeg vokste opp på Oppsal, flyttet folk inn først og så kom servicetilbudene etterpå. Derfor dukket det opp forskjellige biler til faste tidspunkt på faste steder i borettslaget, og alle visste når og hvor de stoppet. En av dem var bakeribilen til K H H Hernæs. Det var tre brødre som drev et bakeri, og jeg tror de het Knut, Hans og Harald, men blant gutta i gata sto forkortelsen for «kylling, hane, høne.»

Vi kan jo få tilbake bakeribilen, men nå kan den spille «Pepperkakebakersangen» til Torbjørn Egner? Eller hva med bleiebilen? Det må jo mange småbarnsforeldre sette pris på? Særlig hvis den spiller «Bæ, bæ, lille lam?» Og hvis fiskebilen spiller «Se torsken» av Kirkvaag, Lystad og Mjøen er den vel nødt til å bli en slager? Meieribilen kan spille «Melkeku, du og du, la nå melken strømme?» Hodepinetablettbilen som forsiktig hver søndag morgen kommer rullende til lyden av Simon & Garfunkles «Sound of Silence?» Vindusspylervæskebilen i vinterhalvåret? Lyspærebilen som spiller låter av sekstitallsgruppa Edison Lighthouse? Og kanskje Vinmonopolet kunne begynne med ølbil til lyden av «Så svinger vi på seidelen igjen, hei tyttebærtrynet, trillebårkjakan, skål!» hver gang det går en fotballkamp på fjernsynet? Hadde ikke det vært noe, det da? Mulighetene er mange, og de er jo ikke på noen måte utprøvd. Og bare tenk hvor fint det kan bli når alle disse bilene tøffer omkring samtidig og spiller melodiene sine, eller slår på bjeller og trommer og tomme tønner? Da kan du selge klokka di, for du vil vite at du må på jobb klokka «Se torsken» over «Bæ, bæ lille lam.»

Og så vil noen gamle mennesker helt sikkert oppleve at barnebarna deres klatrer opp på fanget, og ber dem fortelle om hvordan stillheten lød, og om den gangen det var mulig å høre fuglekvitter fra levende fugler og ikke bare fra en app?

God sommer til dere alle og spis mye iskrem, men kjøp den i butikken.