Kronikk annenhver onsdag i Akers Avis Groruddalen siden 2013. Litt snill. Litt slem. Litt morsom.
Onsdagspihlsen 24. august i år handlet om at Oslo bygger så tett at vi bygger den nye slummen. 23. november åpnet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for at Oslo kan avvike fra støyreglene i sentrale deler og noen steder i utkanten. Så, hvem av dere politikere vil stille dere først i rekka for å sikre dere en trang leilighet i et forurenset område?
Det er liksom ingen tvil om når våren er kommet til hagebyen. Snøfreserne har stilnet og blitt parkert inne i garasjene eller uthusene sine, og en avventende ro senker seg over området. Det er som om alle går spente, trippende omkring og venter nervøst på startskuddet for aktivitetene i hagene. Det er for varmt til å være vinter, det er for kaldt til å være vår. Som en tommelfingerregel kan jeg si at startskuddet går når påskeferien er over.
Da bryter støyhelvete løs. Snøfreserne er skjøvet lengst inn i garasjene, ja vel – men de var i et overveldende mindretall i forhold til de hordene av maskiner som nå slippes løs.
Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.
Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen.
