Da min yngste datter spilte fotball på Ellingsrud Cup, var det en av laglederne hos motstanderne som ville ildne opp spillerne sine da de løp ut i annen omgang, så han ropte: «Gå ut og drep dem!» Jeg tenkte at det var en merkelig beskjed å gi niåringer, derfor spurte jeg ham om spillerne på laget hans var utstyrt med kniv eller annen redskap som var egnet til formålet? Han himlet med øynene og tok meg tydeligvis for å være helt idiot, da han forklarte at han bare kødda. Jeg spurte om hvordan han trodde de andre jentene, de som skulle bli drept, tok slike tilrop, men da var det tydelig at jeg hadde bevist at jeg var imbesil. Skulle han ikke få lov til å kødde litt heller, nå? Det var jo bare en fotballkamp, ikke sant? Jo, nettopp, det var akkurat det det var, bare en fotballkamp. Vi dreper ikke hverandre for å få dytte en lærkule inn i et fiskegarn, gjør vi vel?
Stikkord: supporter
24. mai 2017: Aldri så galt at det ikke er godt for noe
En venn av meg holder med Leicester fotballklubb og har gjort det helt siden han var i stand til å lese fotballtabeller. Det er ikke til å legge skjul på at han har hatt mange år med elendighet, men da Leicester ble seriemester sesongen 2015-2016 sa han at det var verdt alt blod, snørr og tårer.
Mange snakker nedsettende om såkalte medgangsupportere, de som aldri følger laget sitt i tykt og tynt, men nøyer seg med å støtte dem når det går bra. Skal man holde med et lag, så må du ta det onde med det gode, sier de. Du må tåle å stå i stormen, sier de. Du må tåle å være ute en vinternatt, sier de. Men hvorfor må man egentlig det?
Vi har det for eksempel ikke slik når det gjelder svenskene. «Svensker er til for å hates og slås» er et uttrykk fra sekstiallet, og da Jørgen Brink kollapset på VM-stafetten i Val di Fiemme i 2003 klarte selv ikke Kjell Kristian Rike å vise medfølelse med stakkaren. Sverige tapte, det var det viktigste, og «å gå på en Brink» var lenge et stående uttrykk. Det står til og med i Wikipedia. «Det doftar guld av den här stafetten,» sa Sveriges kommentator Jacob Hård på Svensk TV. Ja, vi godtet oss grundig, i hvert fall til vi fikk vite det var medisinske årsaker som lå bak sammenbruddet.
Vi slo svenskene i kampen om å arrangere OL også. «Jag är inte besviken, jag er förbannad!» er et annet stående uttrykk, som ble udødeliggjort av den daværende rådmannen i Åre kommune, John Bruno Jakobsson. Vi kan gjerne bli slått så lenge det ikke er av svenskene, og selv om jeg tror det er et fenomen som skriver seg tilbake til andre verdenskrig, skal jeg ikke gå nærmere inn på det her og nå. Kanskje i en senere Onsdagspihls.
For nå skal det handle om fotball. Og det skal handle om noe noe helt annet enn medgangssupportere. Det skal handle om motgangssupportere. Det skal handle om de av oss som i stedet for å håpe at et lag skal vinne, håper at det skal tape. Mens medgangssupporting er en dødsstrategi, et motgangssupporting en overlevelsesstrategi. Å vente førti år på at Leicester blir seriemester kan fort påføre varige skader som depresjon, hjertefeil og dårlige nerver. Hadde min venn i stedet håpet at Leicester skulle tape i alle de førti årene, ville han ha hatt trettini gode år.
Det var John Carew som gjorde meg til motgangssupporter. Jeg hadde overtatt noen billetter til landskampen i fotball mellom Norge og Tyrkia på Ullevål 17. november 2007, og havnet ved en inkurie midt blant alle de tyrkiske tilhengerne. Skulle jeg holde med Norge og juble da Erik Hagen tok Norge i føringen etter 12 minutter i første omgang og dermed utsette meg for de tusen tyrkeres vrede? Nei, det skulle jeg ikke. Jeg ble umiddelbart blodfan av Tyrkia og håpet det skulle gå ad undas for Norge. Jeg pep når tyrkerne pep og jublet når tyrkerne jublet. Da Emre dundret inn utligningen i det 31. minutt, sto jeg på setene sammen med tyrkerne og hylte av glede. Og da Nihat satte inn ledermålet i det 60. minutt hylte vi enda høyere. Jeg hadde aldri vært så glad for at Norge lå an til å tape, som akkurat da. Men så fikk Norge straffespark, og John Carew skulle være eksekutør. Her lå det an til uavgjort! Stemningen steg på den norske delen av tribunen, og sank tilsvarende på den tyrkiske. Carew la ballen på krittmerket, tok et par stegs fart og lompet ballen i retning av mål. I påvente av at ballen skulle komme fram, gikk den tyskiske keeperen ut på sidelinja, tok seg en kopp kaffe og et par smultringer, før han gikk tilbake og tok ballen i fast grep. Det sto fortsatt 2-1 til Tyrkia, og jeg omfavnet et dusin tyrkere i ren glede. Det hadde brått gått opp for meg at Norge ikke var et lag det gikk an å holde med, når flagget på brystet åpenbart var mindre interessant enn fete lønnssjekker fra europeiske storklubber.
Derfor ble jeg motgangssupporter. Og for oss som bor her nederst i Groruddalen, er det naturlig å holde med Vålerenga og håpe at de vinner. Vel, jeg setter riktignok en knapp på Vålerenga, men håper at de taper. Det er ingen tvil om at jeg har det bedre enn de som håper at Vålerenga skal vinne. Og når den nye lekegrinda til snart en milliard kroner står klar, bør laget egentlig prestere bedre. Selv om jeg har størst tro på at vi som håper Vålerenga skal tape fortsatt kommer til å ha de beste dagene. Jeg er ikke alene om det, husk at bare Brann og Rosenborg tilsammen har like mange fans som det finnes innbyggere i Oslo. Faktum er at de fleste i Norge håper at Vålerenga skal tape. Så det at Vålerenga taper er med på å gjøre livet og hverdagen bedre for titusenvis av mennesker. Og hva skulle være så galt med det?
Å håpe at fotballandslaget taper er følgelig mye morsommere enn å håpe at de vinner. Sjansen for å få rett er så mye større. Vi er tross alt på en 85. plass på FIFA-rankingen og har land som Færøyene, Kapp Verde-øyene, Syria, Curaçao, Haiti og Albania foran oss. At Finland ligger på en 97. plass er en dårlig trøst, for de klatrer på statistikken. Vi faller, og vi har ennå ikke nådd bunnen. Vi skal ikke le av Finland, jeg husker fortatt dagen før min yngste datter ble født, da tapte vi 5-1 for nettopp Finland. Det hjalp ikke at vi slo San Marino, vi fikk ikke spille VM av den grunn. Vi har ikke kvalifisert oss til VM siden 1998 og har bare tatt oss til EM én eneste gang.
Motgangssupporting kan naturligvis tas ut i andre idretter også. Slalåm er morsomt, for det er alltid noen som faller. Og når de faller i slalåm er det stort sett stoltheten som blir skadet, og da gjør det ikke noe om vi motgangsupportere ler litt. Så mye sport som det er i aviser, radio, på nett og TV, må det være tillatt å forsøke å overleve, selv om det kan mistas for å være ren, skjær skadefryd.
En venn av meg er bergenser, og da hun en gang var i jobbintervju og ble spurt om hun hadde vanskelig for å takle motgang, svarte hun. «Neida, jeg holder med Brann, jeg.»