24. juni 2020: Men kan de ikke spise kaker?

Gjennom vinteren fôrer jeg småfuglene og har etter hvert blitt ganske proff i faget. Det er ikke bare å slenge til dem noen brødsmuler, hvis du trodde det.

Fuglene får mat av meg og til gjengjeld får jeg lov til å fotografere dem.
Noen, sånn som denne gråtrosten, viser seg fra sin beste side og poserer villig.

Fugler, selv om de er aldri så små, er noen kresne typer. Dette erfarte jeg allerede da jeg skulle mate gråspurvene til min bestemor, hun hadde en hel flokk av dem boende i hekken ved inngangen. Bare hun viste seg på trappen, kom de flyende ut og ventet spent på serveringen. Det var aldri brød. Aldri. Det eneste de kunne gå med på å spise, var kaker. Og ikke hvilke som helst kaker. Kjeks snudde de seg i forakt fra. Julekaker kunne gå, men bare hvis de var bakt med smør. Sukkerbrød var alltid en slager, helst uten krem, men gjerne med jordbærfyll. Bortskjemte var de, og det var naturligvis min bestemors skyld. Les hele innlegget...

22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

24. april 2019: Vi som er oppe om natten

Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge? Les hele innlegget...

17. januar 2018: Rapport fra plommetreet

Krigshandlingene har gitt seg, selv om kruttrøyken fortsatt river litt i nesa. De siste rakettene ble skutt opp natten 3. januar og de lokale Dynamitt-Harry’ene fikk omsider pakket vekk fyrtøyet etter en ukes villmannsskyting. Nyttårsraketter anses for å være morsomt blant mange og en menneskerett, selv om det vil være mer miljøvennlig og like rimelig å sette fyr på pengesedlene uten å gå omveien om raketter.

Med det nebbet er flaggspettenn sjef.

Vi som har et forhold til dyr og fugler har lite til overs for en tradisjon som har vært på overtid i snart et halvt århundre og som mer siviliserte byer, eksempelvis Edinburgh og Sydney, har terminert til fordel for offentlige løsninger. Vi er mange som håper at Oslo snart blir en urban by.

Skjærene, for eksempel. På nyttårsaften brøt det ut full panikk blant dem, de fløy som besatte mellom husveggene og ante ikke hvor de skulle gjøre av seg. De fløy opp og ned, fram og tilbake, time etter time. Det fantes ikke et eneste trygt sted, og selv om noen mener at vi har nok av skjærer, betyr ikke det at fuglene er fritt vilt for harrytasser. For oss som er med på årlig fugletelling er antallet arter og eksemplarer før og etter nyttårsaften ofte sørgelig statistikk. Det blir alltid noen borte.

Fram til lunsj på nyttårsaften hadde jeg en spettmeis på jevnlige besøk i plommetreet. Spettmeisen er en fugl som er omlag femten centimeter lang og en akrobat av rang. Den klatrer like godt nedover trestammer som oppover og er den eneste av fuglene i Norge som kan klatre nedover med hodet først. Den er særlig glad i frø og nøtter om vinteren, og min spettmeis kom på daglige lunsjavtaler, som oftest mellom klokken 12 og 14. Etter nyttårsaften ble den borte og om den ble drept, skremt vekk eller skremt i hjel, vet jeg ikke. Men den var en sjelden fugl som fort ble savnet.

Spettmeisen kan nå nedover med hodet først.

Et par uker etter det store slaget har livet i plommetreet så smått vendt tilbake til sin vante gang. Tingene er litt mer som før. Den første fuglen som kommer er svarttrosten, det er en real morgenfugl som nesten alltid sitter og spiser på eplet sitt fra halv femtiden. Jeg er nemlig oppe på det tidspunktet støtt og stadig. Hvis eplet er spist opp kommer svarttrosten flyende bort til vindusposten når den oppdager meg og kikker bebreidende på meg. Hvis jeg vil ha svarttrostsang, og det vil jo alle som har hørt den synge, må jeg pent sette ut et eple. Ett hver dag. Ved halv syvtiden kommer de første kjøttmeisene, og selv om de fleste av dem foretrekker solsikkefrø, er det én av dem som liker eple og som forsyner seg av det når svarttrosten ikke er der. Jeg har kommet til at det må være en fruktkjøttmeis.

Blåmeisene er en gjeng som stort sett ikke bryr seg om de andre fuglene og som de andre fuglene heller ikke ser ut til å bry seg om. Kanskje det skyldes at de er så små og unnselige at ingen av de andre fuglene tar dem for å være noen trussel i matfatet. En så liten fugl kan da bare spise som … en fugl?

Sjefen av dem alle er flaggspetten. Den går riktignok bare etter nøtter og bryr seg ikke et døyt om epler eller solsikkefrø, men resten av fuglene holder seg unna, likevel. Det finnes nebb, og det finnes nebb, og ingen har et så stort og imponerende som flaggspetten. Selv om de andre har stor respekt for ham, er han likevel ingen bølle. Ingen Lille-Trump, han bare utstråler naturlig autoritet. Spettmeisen var den eneste som torde å nærme seg, men så er de også i familie. I hvert fall nesten.

Utover dagen kommer resten fuglene, enkelte av dem sjeldnere enn andre, men overraskende ofte til faste tider. Bortsett fra skjæra er kråkene og kajene de største, de er så store at de ikke klarer å navigere seg fram til godsakene inne i plommetreet, men må nøye seg med smulene fra småfuglenes bord. Rart å se tre store kråker spise det som faller ned fra meisene. Kajene er fremst i rekken av å forsyne seg fra havrenekene og er i den sammenheng et flott fotomotiv. Skjærene er gode til å erte de andre, men når kråkene flekser muskler skjønner skjærene at det er den sterkestes rett som gjelder, også blant spurvefuglene.

Bortsett fra de jeg allerede har nevnt, huser plommetreet også et dusin gråspurv, et dompap-par, fire grønnfinker, to byduer, to gråtroster, et par kjernebitere, noen sidensvanser av og til, tre grønnsisiker og minst ett hundre gråsisiker. Disse siste kan til forveksling ligne gråspurv, men gråsisiken er mindre og har en hvit stripe på vingen. Ganske enkle å kjenne igjen, når du først vet hvordan. Gråsisiken elsker solsikkefrø, og denne flokken spiser gjerne en halvkilo tilsammen i løpet av ett kvarter. Ganske dyre å fø på, med andre ord. Når flokken av gråsisiker inntar lunsj, er det egentlig ikke plass til så mange andre. Med selv gråsisiker blir mette og da åpner det seg for resten av gjengen. Det er frø og nøtter til alle, og selv om alle har lyst på mat, er det ingen som krangler. De sitter pent i kø og venter på tur. Noen, spesielt blåmeisene, forsyner seg med en hel jordnøtt i gangen, flyr av gårde med den og sitter godt gjemt oppe i grantreet og spiser. De mest beskjedne er byduene, og selv om mange folk helt feilaktig kaller dem luftas rotter er det faktisk disse som har de peneste manerene. Men akkurat det har jeg skrevet om i en tidligere Onsdagspihls, nemlig 10. august 2016.

Og så, akkurat i det jeg skulle til å sende denne Onsdagspihlsen inn til redaksjonen, bestemte jeg meg for kikke på plommetreet én gang til, for å se om det var noe jeg hadde glemt. Og der satt den, spettmeisen! Den hadde returnert etter fjorten dager og var heldigvis ikke mer skremt av Dynamitt Harry-kompaniet enn at den lengtet tilbake til jordnøttene og plommetreet.

25. mai 2016: La trostene leve!

svarttrostHei! Vi er en gjeng småfugler som møtes i plommetreet til Roger Pihl. Han er en hyggelig fyr som legger ut både frøblanding og brød til oss hver dag. Slik har vi ikke trengt å sulte i vinter, og fått nok mat til å holde varmen på selv de kaldeste dagene. Vi anser Roger for å være en av oss, selv om han ikke har vinger. Derfor flyr vi ikke av sted når han kommer med kameraet for å ta bilder av oss. Han gir oss mat, vi står modell. Det er vår måte å vise takknemlighet på.

gronnfinkJa, vi vet jo at det er en viss risiko tatt i betraktning at han har to katter. Stompa, den eldste av dem, har akseptert at vi bor her, vi også. Riktignok ikke innendørs. Derfor lar han oss være i fred. Den yngste katten, Teddy, har ikke helt forstått det ennå, og han klatrer av og til opp i treet for å fange oss, men han er altfor treg. Og så tror han at vi ikke ser ham, og det ler vi litt av. Ikke altfor høyt, for da kan det hende han blir sint. Teddy ligger vanligvis under en busk og ser på oss. Der kan han ligge i timevis og bare glane. Eller kanskje han lytter? Vi er ganske gode til å synge. Gråspurvene har kanskje ikke den beste sangstemmen, men de synger til gjengjeld mest. Den flinkeste av oss til å synge er svarttrosten, han begynner allerede ved soloppgang, som om han er en hane.

sidensvansNå har Miljødirektoratet foreslått at det skal bli lov til å jakte på måltrost og svarttrost, og det vil vi fugler på det sterkeste ta avstand fra. Når dere mennesker har vært så idiot at dere nesten har utryddet rypene, kan dere ikke bare velge noen andre å skyte på. Hva feiler det dere egentlig, som må skyte og drepe alt som rører på seg? Dere har mye større hjerne enn oss fugler, men likevel skjønner dere de aller enkleste tingene?

kaieVi må dessuten innrømme at det er fint lite kjøtt på oss fugler. Selv ikke kjøttmeisen kan skryte på seg biff eller mørbrad. Fjær og bein, det er stort sett det. Så å skyte en trost for mataukas skyld er i hvert fall galematias. Da blir det bare å drepe fugl for moro skyld, og er det én ting dere ikke skal gjøre for moro skyld, så er det å drepe. Skal dere skyte bare for å skyte, så kan dere fyre løs på lerduer. Sett på dem fjær, hvis dere absolutt skal late som at det er fugl dere plaffer løs på.

graspurvOg det nytter ikke å skylde på at svarttrosten tar frukt og bær, for dere gidder jo ikke høste noe av det dere har plantet likevel. Hagene bugner over og nedfallsfrukt ligger tjukk på gressplenene Norge rundt.

Til Miljødirektoratet har vi fugler ett budskap: Det er bedre å holde nebb og la folk tro at dere er helt pling i bollen, enn å åpne nebbet og bevise at dere er det. Point taken?

blameis

Småfugler over hele Norge krever at trostene får leve!

 

17. desember 2014: Fuglelivet i plommetreet

Det er først når bladene faller at plommetreet fylles med liv. Det er nemlig da jeg finner fram fuglematerne og fyller dem med gamle brødbiter. Ja, ikke bare gamle, forresten. Fuglene får dagferskt brød flere ganger i uka også, for etter at vi har fått skjæremaskin borte på butikken er det snart ingen som gidder å skjære opp brødet sitt selv. Mange er også blitt så fine på det at de ikke vil ta med seg skalkene hjem, enda skalkene er det beste på hele brødet. Det er noe alle burde vite. Litt over lunsj er det mange skalker som ligger igjen ved skjæremaskinen, og disse plukker jeg freidig med meg. Med verden beste samvittighet, vil jeg tillegge. Fuglene er storveis fornøyde og synes heller ikke at jeg burde betale for maten andre har kastet fra seg.

Det er forskjell på brødbiter
Å skjære opp brød til fugler er en egen vitenskap. Hvis jeg skjærer bitene for små, klarer skjærene å dra dem gjennom nettingen i fuglemateren, og da tar det ikke lange stunden før de har forsynt seg av alt sammen. Jeg har riktignok fått en stor sans for skjærer etter hvert, for de er både sosiale og intelligente fugler. Til å begynne med hadde de store problemer, for de klarte ikke å holde seg fast med klørne på samme måte som de små spurvefuglene. Etter hvert skjønte de at de måtte holde seg svevende i lufta, samtidig som de dro ut brødbiter med nebbet. Imidlertid kan ikke skjærene få alt, så da begynte jeg å skjære brødet i store biter som ikke lot seg trekke ut gjennom sprinklene. Men det lot seg fint gjøre for alle de andre fuglene å sitte på materen og hakke i seg brødet.

Et par ganger har jeg hatt besøk av en sidensvansflokk, og det er ikke uten grunn at den karakteriseres som en invasjonsfugl. Jeg vil anslå at flokken var på rundt hundre fugler, men de satt aldri stille så lenge at jeg fikk telt dem ordentlig. Konserten de holdt var en slags dadaistisk skvaldring, men absolutt verdt å høre på. De rensket buskene for det som var igjen av bær, men skeit til gjengjeld så mye at tomta var ferdig gjødslet for den kommende sesongen.

Det er svarttrostene som er morgenfuglene
De sitter gjerne på sin faste grein allerede ved halv-sjutiden om morgenen. I motsetning til spurvene og meisene, vil svarttrostene ha frukt, og fortrinnsvis et eple. Jeg har derfor funnet en liten kvist som jeg kan tre eplet over, og der svarttrostene kan sitte i ro og mak og spise. En morgen kom en av dem flyende bort til vinduskarmen da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget min egen frokost. Den kikket beklagende på meg, som om den ville hilse, men så oppdaget jeg at det ikke var mer eple igjen på treet. Her var det ikke snakk om å hilse, her fikk jeg beskjed om å få orden på matfatet, og det sporenstreks. Jeg skar ut eplekjernen og gikk ut for å sette eplet på plass, da fløy den opp i grantreet for å vente. Jeg hadde ikke kommet mange meterne tilbake til huset før han igjen satte seg på greina og hakket i seg av eplet. I det siste har jeg også fått tre svarttrost-hunner, så nedfallsfrukt kommer godt med.

Spurvene og meisene forandrer adferd når bladene faller fra trærne og det blir høst og vinter. Da slutter de å være individualister, og begynner å jobbe sammen for å sikre vintergrøden. Du hører det på måten de snakker sammen på, for de skvaldrer i nebbet på hverandre. De henter mat og flyr av sted med den for å gjemme den unna i trær og busker. Naturligvis spiser de innimellom også, men mye tar de med seg til hemmelige gjemmesteder. Jeg tror faktisk at de forteller hverandre hvor de legger maten, slik at alle de andre i familien skal kunne finne fram. Gråspurvene er som regel på plass etter at svarttrostene har spist frokost, og jeg har en flokk på elleve gråspurver. De spiser også gjerne epler. Heldigvis har jeg naboer med mye nedfallsfrukt og dette forsyner jeg fuglene med utover vinteren. De er ikke like nøye på det som oss mennesker. Vi skal jo helst ha blanke og skinnende epler, fulle av sprøytemidler og annen humbug, mens fuglene mer enn gjerne spiser et helt naturlig eple som har noen skrukker på seg.

En og annen gulspurv slenger også innom matfatet, men de virker å være mindre stedbundne enn sine grå brødre og søstre. Felles for dem er at de ikke krangler med hverandre og at de foretrekker loff hvis de kan få det. Aller helst vil de nok ha kaker, men det får være måte på. Jeg har riktignok hatt noen boller til overs et par ganger, og da er det skikkelig party i plommetreet. Og med boller på menyen virker det heller ikke som om det er så viktig å gjemme unna til kjøligere dager.

Etter spurvene kommer kjøttmeisene og helt til slutt kommer fugleverdenens syvsovere, blåmeisene. De kommer sent, men de kommer godt, og det er gjerne fire-fem av dem om gangen på fuglemateren. Kjøttmeisene er de mest beskjedne, mens blåmeisene er de frekkeste. Dessuten har jeg et par dompaper, noen gråtroster, en spettmeis, enkelte grønnfinker, gulspurver og en og annen kjernebiter.

Men sjefen over alle sjefer er kråka. Den er imidlertid både for stor og for tung til fuglemateren, men det hender at brødbiter faller på bakken og hvis ikke skjærene rekker å ta dem først, hender det at kråka lander. Da sitter alle de andre rundt omkring på hver sin kvist og holder pusten.

Men ikke alt er like idyllisk
Det hender også at alle fuglene forsvinner i nøyaktig samme sekund. Det ene øyeblikket vrimler det av dem, det neste er det så tomt som om de aldri skulle ha eksistert. Da har alarmen gått og beredskapsnivået er på sitt høyeste. Spurvehauken kretser over oss, og selv om også denne kan søke til fuglebrettet er det noe helt annet enn brødbiter som står øverst på menyen. Selv om den egentlig er en trekkfugl, har akkurat dette eksemplaret av arten bestemt seg for å overvintre. Vinteren er ikke så kald som den pleide å være og ettersom spurvehauken er alene om å være byrovfugl er den uten konkurrenter i så måte. Den er en ensom jeger, og fordi småfuglene åpenbart klarer å varsle hverandre, kommer de seg nesten bestandig i sikkerhet. Det er verst for skjæra, for den er tregest i akselerasjonen.

Trøsten får være at spurvehauken er vettskremt for skogkatten Stompa og holder seg langt unna straks han viser seg utenfor. Stompa tar ikke småfugler, han skjønner at alle som får mat her, også tilhører huset. Den eneste forskjellen mellom ham og fuglene, er at fuglene er så uheldige at de må bo ute og ikke har varme dyner å kroe seg i. Derfor ligger Stompa under plommetreet og iakttar sine bevingede venner, og det rykker ikke engang i værhårene hans. Han kan ligge og kikke på dem i timevis, og for alt jeg vet snakker de sammen om spurvehauker og varme dyner.

God jul til alle lesere som har fulgt Onsdagspihlsen i år, og på gjensyn 7. januar!

8. mai 2013: Klart katter kan klokka

Et av hørespillene i barnetimen som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var liten, var «Otter 3-2 kaller» av Leif Hamre. Det handlet om et fly som måtte nødlande på Finnmarksvidda under en vinterstorm, og så måtte besetningen kjempe mot naturkreftene og en blodtørstig ulveflokk mens redningsmannskapene forsøkte å nå fram i tide. Det gikk heldigvis bra, men jeg ser ikke bort fra at dette hørespillet har gjort at jeg gjennom mer enn førti år har vært engstelig for hva som kunne skje hvis jeg traff på en ulv i virkeligheten? Et slikt møte var det riktignok bare teoretisk sjanse for, men så dukket enkelte av dyrene opp i Oslomarka. Når jeg har vært alene dypt inne i skogen har jeg forsøkt å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg skulle treffe en varg.
Helt til jeg faktisk støtte på en lys levende ulv.
Da kunne jeg ikke skyve tankene fra meg lenger.

Men før jeg forteller mer om det uventede møtet er jeg nødt til å ta en liten omvei.

Jeg har tre katter. Den eldste av dem har akkurat blitt atten år og trives best foran peisen eller på oppvarmet gulv. Den mellomste liker heller ikke å bli kald på labbene, mens den yngste, skogkatten Stompa, kan ikke komme ut fort nok om morgenen.

Stompa kan klokka. Jeg vet det høres ut som tull og tøys, men det er altså sant. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg hadde sluppet ham ut ved syvtiden en morgen og ba ham komme tilbake en time senere for å få frokost. Presis på slaget klokken åtte hoppet han opp på rekkverket og kikket inn på meg som var i gang med kaffe og dagens aviser. For å sjekke om det stemte eller om det bare var et produkt av min fantasi, fikk han i dagene og ukene som fulgte forskjellige tider å forholde seg til, og i ni av ti tilfeller kom han tilbake på avtalt klokkeslett. Litt for ofte til å være tilfeldigheter, vil jeg si. Naturligvis hendte det at han kom for sent noen ganger, men hvem har ikke opplevd det med ungdom i huset?

Dette har fått meg til å tenke at det tross alt må røre seg noe inne i det vesle kattehodet, noe jeg fikk bevist da jeg kom hjem et par-tre dagers reise. Fra jeg dro og til jeg kom tilbake hadde Stompa vært trist, og verken spist eller vasket seg, selv om han hadde fått tilbud om mat og stell. Det var en pjusket bylt som møtte meg, og som fornærmet klaget sin nød før han forsynte seg av matskålen og begynte på hovedrengjøringen. Det tok ham et par timer å få pelsen i orden, og hele den påfølgende natt lå han i armkroken og snudde seg knapt en eneste gang. Hver kveld etterpå kommer han for å legge seg i armkroken presis klokken elleve, og hvis jeg er opptatt med noe som ennå ikke er slutt, venter han tålmodig i dynen.
Og hver gang jeg finner fram en koffert når jeg skal reise, legger han seg umiddelbart i den. Det må enten være for å hindre meg i å dra, eller fordi han vil bli med.

Den siste vinteren har vært lang og kald, og i hagen utenfor har småfuglene, og spesielt en liten flokk med blåmeis, forsynt seg godt av nypene. Da lageret av nyper tok slutt bestemte jeg meg for å fôre dem med brødbiter. Det blir alltid noen skalker til overs og de kunne blåmeisene få, tenkte jeg. Jeg kjenner mennesker som mener det er en slags umoral i det å mate småfugler samtidig som man har katt; at det blir å lokke dem inn i en dødsfelle. Jeg innrømmer at jeg hadde visse betenkeligheter før jeg slapp ut Stompa, men det siste jeg sa til ham var at han skulle la fuglene være i fred. Fuglene er våre venner, sa jeg.

Det første Stompa gjorde var å legge seg foten av trestammen. Blåmeisene var skeptiske til den fem kilo tunge jegeren som lå nedenfor, men da katten ikke gjorde forsøk på å fange dem, vendte de tilbake til matfatet. Ja, ikke bare blåmeisene, men også gulspurv, gråspurv, kjøttmeis, toppmeis, stillits og et par dompaper. Noen av dem foretrakk frø eller nøtter, dessuten sørget et par skjærer for å plukke opp alt som falt på bakken. Stompa kikket nysgjerrig på dem, og etterhvert som snøen smeltet under ham dannet det seg en bar flekk på bakken. Der lå han hver dag, ofte flere timer i strekk, og kikket på småfuglene. Han minnet på sin merkelige måte om oksen Ferdinand. Stompa mente at fuglene tilhørte huset, for de fikk mat akkurat som han. Dessuten hadde jeg gitt ham beskjed om at fuglene var våre venner og ikke sto på menyen.

Svarttrosten spiste ikke brødbiter. Han satt trist øverst i plommetreet, derfor hulte jeg ut et eple og trædde det på en kvist. Jeg hadde ikke før kommet inn på kjøkkenet før trosten satt på kvisten og fornøyd hakket i seg av frukten. En trost spiser et helt eple i løpet av en dag, i hvert fall når det er kaldt og den trenger energi.
Men en morgen jeg laget frokost ved kjøkkenbenken kom den flyende bort til vinduskarmen, satte seg på den og kikket inn. Den så på meg, skakket på hodet og forklarte at det ikke var mer eple igjen. Det var et magisk øyeblikk, men at fuglen gjorde meg oppmerksom på at plommetreet var tomt for eple, var ikke det underligste. Det underligste var at den kombinerte meg med mangelen på eple. At det var mitt ansvar å sørge for at han hadde frukt tilgjengelig. Akkurat som det tydeligvis rørte seg inne i kattehjernen, rørte det seg også inne i trostehjernen; den beskjedne størrelsen til tross.

Ulven møtte jeg på en ås jeg ikke vil navngi av frykt for at svinske ulvejegere skal legge seg til med skytevåpen. Akkurat idet jeg nådde toppen vekket jeg dyret som lå ved siden av stien og sov. Vi oppdaget hverandre samtidig, og før jeg rakk å tenke på hva som kunne skje hvis jeg traff en ulv når jeg var helt alene inne i skogen, reiste den seg opp, hoppet over en tue, landet med et drønn og forsvant sørøstover. I det den hoppet, kikket den på meg som om den ville klage over at den ikke fikk sove i fred. Nå vet jeg at ulven ikke er noe å være redd for. Nå vet jeg at jeg ikke blir spist hvis jeg skremmer opp en ulv. Nå vet jeg at ulven foretrekker å stikke sin vei. Og nå vet jeg at det hørespillet til Leif Hamre er tullball fra ende til annen.

Dyr og fugler kan kanskje ikke løse tredjegradsligninger, men de tenker og har følelser og det bør bety noe for hvordan vi skal behandle dem. Derfor skal vi ikke sende triggerhappy gubber for å skyte ulven, men heller ønske den velkommen i marka. Og derfor skal vi også legge ned pelsnæringen.

For å si som Mahatma Gandhi sa: «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»