14. november 2018: Du skal være bra frisk for å være syk

I forrige Onsdagspihls tillot jeg meg å påpeke Renovasjonsetatens manglende interesse for kundene sine, og denne gangen skal det gå ut over Aker Sykehus. Det vil si, det skal ikke gå ut over de ansatte, for dem er det all grunn til å være fornøyd med. Jeg har selv vært pasient på Aker og ble så fornøyd med oppholdet at jeg like gjerne skrev en bok med utgangspunkt i nettopp de dagene.

Boken fikk tittelen «Mannen som ikke ville hjem» og handler om en mann som blir lagt inn på sykehus etter en trafikkulykke. På ortopedisk avdeling får han det så bra at han vil bli værende, noe som ikke akkurat er i tråd med vanlig praksis, for å si det sånn. Derfor utsetter han seg for ulike hendelser som gjør at han likevel ikke kan sendes hjem, og til alt overmål oppdager han et lite samfunn som mystisk nok lever i den dypeste hemmelighet på et av loftene. Boken ble som første norske roman noen sinne presentert på filmfestivalen i Berlin. Den er allerede utgitt på tsjekkisk og tysk og er på vei ut til lesere i Finland og Danmark. Så nei, sykepleierne og alle de andre ansatte skal ikke få annet enn panegyriske hyllester fra min hånd. Les hele innlegget...

26. april 2017: Blir du med og tar en halvliter?

Sykepleier Inger Kjersti Myrstad fikk æren av å tappe pose nummer 100.

Jeg skal innrømme at jeg hadde verken planer eller spesielle ønsker om å bli blodgiver, men vi var en ungdomsgjeng på syttitallet som snakket om at det hadde vært ganske barskt. Vi ville gjerne være tøffe. Vi hadde sett hvor feite nåler de stakk med og mente at alle neppe var så modige som oss, dermed endte det med at vi meldte oss i fellesskap og ga blod samtidig i flere år.

Slik så førstegangs-blodgiver Pihl ut på syttitallet.

Den gangen fikk vi tretti kroner for hver halvliter vi ga og jeg vet at det kan høres latterlig ut i dag, men det holdt faktisk til fem halvlitere pils. Riktignok på Speakers Corner, som var det billigste skjenkestedet i byen på den tiden, men likevel. Blodøl, kalte vi det. Etter blodgivningen dro vi dit for å drikke opp pengene, eller rettere sagt, kompensere for væsketapet. Heldigvis var det toalett på Helfyr t-banestasjon, der måtte vi som regel gå av for å slå lens og ta neste bane videre. I dag kan du få gi bort femti kroner per tapning til et veldedig formål hvis du ikke har følt deg altruistisk nok. Da kan det kanskje være like greit å få en mummikopp, for det er blodpriser på dem i butikkene. Les hele innlegget...