Hus trenger folk, ellers går de i stykker. Vann og avløp kan påvirkes hvis huset ikke blir brukt. Avløpsledningen kan slå seg, og forårsake kloakklekkasje. Tørre vannlåser sprer kloakklukt som det kan ta mange år å kvitte seg med. Muggsoppene kan blomstre opp. Edderkoppene er de første som flytter inn og tar over rommene. Rotter tar seg inn og bygger flotte reder der de kan formere seg. Hagen gror igjen. En vannlekkasje kan bløtlegge en hel etasje og kortslutte det elektriske anlegget og du oppdager at lyset i tunnelen er regningen på totalrehabiliteringen som kommer deg i møte. Dessuten er det større sjanse for hærverk når en eiendom ikke brukes. Over tid blir det lagt merke til, både på grunn av mørke vinduer og overgrodd hage. Skulle noe skje, er det lite sannsynlig at noen legger merke til det. Terskelen for å ta seg inn blir derfor lavere, og før noen vet ordet av det, begynner det kanskje å brenne.Les hele innlegget...
Aller først må jeg rydde opp i en misforståelse, slik at denne utgaven av Skreppa blir lest på riktig måte. Det vi i dag kaller Teisen gård het opprinnelig Teisen Eng og har aldri vært den opprinnelige Teisen gård. Så ikke tenk på den. Gårder skifter navn, så også Søndre Teisen. Sannsynligvis kjenner du den som Solvang gård.
Solvang gamlehjem med den praktfulle frukthagen, 1919. Fotograf: Anders B. Wilse. Oslo Bymuseum.
Bakgrunn
Opprinnelig har Teisen vært navnet på en adskillig større jordeiendom enn det vi forbinder med Teisenområdet i dag. Det antas at Teisen gård i eldre tid innbefattet hele høydedraget fra Valle til Alnabru og fra Ulven til Tveten, til sammen om lag ett tusen mål. De gamle navneformene, Tesinn eller Thesen, viser at dette har vært en «vingård», det vil si en gård med naturlig eng.Les hele innlegget...
Alle på Teisen og Ulven har hørt om Karl Staaffs vei, en blindvei vestover fra Ulvenveien, som inneholder Ulven borettslag, Helsfyr borettslag og Gullhaug borettslag. Men hvem var egentlig Karl Staaff? For han kunne ikke ha vært en hvem-som-helst siden han fikk en vei oppkalt etter seg i den norske hovedstaden i 1955?
Karl Staaffs formative år
Karl Albert Staaff ble født 21. januar 1860 i Stockholm som det tredje av i alt fem barn i en familie preget av prester og fremfor alt, jurister. Oppvekstmiljøet var ganske sikkert trygt og intellektuelt stimulerende, og ikke overraskende vendte den unge Karl seg til norsk, svensk og klassisk litteratur. Hans interesse for sport og friluftsliv var tilsvarende dårlig, noe som med årene kom til å påvirke helsen hans.Les hele innlegget...
Teisen Vest borettslag er mest av alt kjent for den lange, buede blokka som ligger langs Ring 3 og som kalles «Bananblokka» på folkemunne. Egentlig burde den kanskje ha vært malt knall gul for å ta ideen helt ut – det ville satt borettslaget på kartet, om ikke annet.
Teisen Vest borettslag ble stiftet i 1954
Hele borettslaget ligger i Agmund Bolts vei, oppkalt i 1954 etter Agmund Bergtorsson Bolt som var riksråd og høvedsmann på Akershus festning og en av de første innehaverne av Teisen gård og hans brorsønn, bondehøvdingen Agmund Sigurdsson Bolt som ledet oppstanden mot Erik av Pommern 1436 og stod i spissen for en bondehær som inntok bispegården i Oslo. Mer om dem ved en annen anledning, men det var jo praktisk av kommunen å oppkalle én vei etter to personer. To for prisen av én.Les hele innlegget...
I Norge er det bare en håndfull igangværende bedrifter som kan føre sin historie tilbake til attenhundretallet, og selv i europeisk sammenheng er en alder på over 200 år noe spesielt. Timms reperbane er en slik bedrift; den ble grunnlagt i Christiania i 1772 for å forsyne norske redere med tauverk. Repslageryrket har alltid vært nært knyttet til skipsfarten. Godt tauverk var en forutsetning for at menneskene kunne begi seg ut på de store havstrekningene. Hemmeligheten ved å spinne tau av hamp var kjent av de gamle kulturfolkene i oldtiden; både kinesere og fønikere behersket kunsten. Hamp er en ettårig plante som stammer fra Asia, men i senmiddelalderen begynte dyrkingen også i Europa. Gjennombruddet for hampetauet kom med Hansatiden, da reperbanene blomstret opp i de tyske Hansabyene rundt Østersjøen.Les hele innlegget...
En stor sølvskatt ble funnet på Teisen sommeren 1844, samme år som Oscar 1 ble konge i Sverige-Norge, og overraskelsen var nok stor for eieren av gården. Ikke over kroningen, men hvor mye edelt matell kunne det ligge på tomta hans? Skatten kunne han ikke beholde, den ble behørig registrert og havnet i utstilling på Historisk museum der den rettmessig hører hjemme.
Det sies at skatten ble funnet fordi de oppdaget noen gamle hustufter på Teisen gård, like nord for der Solvang ligger i dag, og begynte å rote rundt i hustuftene. Allerede her foreligger en seiglivet misforståelse – for ble den funnet på Teisen gård eller ble den funnet like nord for Solvang? Sannheten er at det vi kjenner som Solvang, ikke høyblokka, men den gamle, store sveitservillaen som måtte vike plass for høyblokka, er den opprinnelige Teisen gård. Og det vi kjenner som Teisen går i dag, der barnehagen holdt hus helt til nylig, het i 1844 Teisen Eng. Følgelig ble skatten trolig funnet nord for Solvang, den opprinnelige Teisen gård.Les hele innlegget...
Dette er den første i en serie historiske artikler fra Teisenområdet, følgelig er det naturlig å oppkalle den etter den første skoleavisen på den såkalte middelskolen – eller Bryn høyere skole som den het før den til slutt fikk navnet Teisen skole. Den første skoleavisen var noe for seg selv, i det minste sett med dagens øyne. Skreppa utkom i bokform, med ett eneste eksemplar som opplag. Redaksjonen hadde en stor og tykk protokoll der de tegnet omslaget til første utgave av avisen, og lot resten av innholdet komme fortløpende utover. Alt laget for hånd, tekst og illustrasjoner. Fordi opplaget bare var én, måtte Skreppa leses på omgang. Den gjorde den riktignok lite tilgjengelig, i det minste når vi sammenligner med medier i dag, men den var like fullt svært populær. Det første nummeret ble utgitt i 1943, med Per Nyhus og Ivar W Rydberg som redaktører.Les hele innlegget...
I Onsdagspihlsen 7. januar 2015 skrev jeg om svarteperspillet i reguleringssaker, der de mest resurssterke, det vil si utbyggerne, som oftest får det som de vil. Utfordringen er at de utbyggingen går ut over gjerne er opptatt med jobb og familie, og verken har tid eller ressurser til å presentere innsigelsene på samme detaljerte og spissfindige nivå. Derfor foreslo jeg at utbyggerne selv bør betale for motkompetansen, slik at enhver reguleringsplan av en viss størrelse får en balansert framstilling. Slik har det naturligvis ikke gått.Les hele innlegget...
Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.
Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen, overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet.
Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer.Les hele innlegget...
«Legge ned 76-bussen hos oss?» sa Michele, lederen i Fjellhus hageby vel, vantro da jeg snakket med ham over hagegjerdet. «Har du fått deg en pils for mye? Nå som vi har kjempet som løver i to år for å få bussen tilbake, så vil du legge den ned? Har du blitt sprø? Det kommer til å bli skuddpremie på deg!»
Foto: EasyMiile
Jeg må medgi at tanken umiddelbart virker søkt, men den har sine grunner. Det var ikke akkurat en suksess da Ruter la ned bussen gjennom Fjellhus, Teisen og Ulven, og det hjalp ikke at de gjorde det den 1. april. I begynnelsen trodde de fleste av oss at det var en dårlig aprilspøk, men det viste seg å være ramme alvor. Lederen i velforeningen hadde helt rett da han sa at vi kjempet som løver for å få bussen tilbake. Det resulterte i et utall møter med beslutningstakere og -påvirkere, en underskriftskampanje som på tolv minutter samlet over ett tusen underskrifter og at Fjellhus hageby vel arrangerte en «buss-for-buss-aksjon» der en av Ruters egne busser (!) ble leid inn for å kjøre folk gratis til skole, t-bane og kjøpesenter. Saken fikk stor medieomtale, men Ruter lot seg ikke rikke.
I et forsøk på å sukre pillen lanserte Ruter bussrute 61C. Denne ruten skulle fungere som en slags erstatning,og planen var at den skulle ha Tveita som hub og være samkjørt med rutene 61A og 61B. Ruten skulle gå fra Tveita senter, ned Tvetenveien, opp Teisenveien, inn Prost Hallings vei, bort Duggveien og deretter Rimveien før den svingte ut igjen i Teisenveien og tilbake til Tveita. Fødselen skulle vise seg å bli like trang som veiene, og selv ikke et keisersnitt kunne redde ruteplanleggerne fra flausen. For det første viste alle kryssene seg å være for små, for skarpe og for trange til at det ville være mulig å tre en buss gjennom. Det var lettere å få kamelen gjennom nåløyet. Dessuten tålte ikke veidekket vekten av bussene, og en forsterkning ville heve høyden på veien slik at vi ikke lenger ville kunne få bilene våre inn i eller ut av garasjene. Problemene sto mildt sagt i kø, men Ruter la likevel inn en bestilling på 61C til Unibuss som skulle betjene ruten fra garasjen på Rosenholm. Slik gikk det altså ikke.
Ruter ga etter for press fra beboerforeningene i området, bydelspolitikere og Miljø- og samferdselskomiteen på Rådhuset, og valgte til slutt å føre 76-bussen tilbake til sitt opprinnelige, nordgående løp, ut av sentrum. Likevel levde 61C sitt eget liv en stakket stund både på trasekartet og rutetabellen, men noen jomfrutur fant aldri sted.
Selv om vi kjempet som løver, vant vi bare en halv seier. Bussen gårdessverreikke sørover, hvilket har gjort livet mer trasig for de som bruker bussen for å reise til Østre Aker kirkegård. Det kan høres bagatellmessig ut, men husk at alle menighetene langs denne bussruten springer ut fra Østre Aker. Det finnes hundretusen mennesker,minst,som har et familiemedlem på denne kirkegården, men det finnes også andre gode grunner til å kjøre en sørgående rute. For eksempel det faktum at halvparten av alle som bor her har postkontor på Etterstad, så i stedet for å ta bussen helt fram som vi gjorde før, må vi nå ta bussen opp til Hellerud og bytte til T-bane derfra til Helsfyr.
Muligens så noen på løsningen som et uavgjort resultat, men det er ikke derfor jeg foreslår å legge ned 76-bussen på Fjellhus og Teisen. Tvert i mot, jeg er stor fan av buss. Saken var den at jeg leste at Ruter har inngått avtale om leie av opptil femti selvkjørende busser og at alt er lagt til rette for at de skal komme til vinteren. I første omgang skal det være et prøveprosjekt over tre år, men jeg tenker at det blir med autonome busser som det ble med fargefjernsynet,de er kommet for å bli. Disse bussene kan ta opptil fjorten passasjerer i slengen, men selv om de er å regne som selvkjørende vil de ha en vert om bord. Vedkommende skal ikke styre bussen, men påse at alt går greit for seg. Alt nytt er jo uvant, men det går over. Jeg husker da bankkortet kom, da sto folk ved hver kasse i dagligvarebutikkene for å lære kundene hvordan kortet skulle brukes. I dag klarer jo de fleste av oss det uten hjelp, så da finner vi garantert ut av de nye selvkjørende bussene om litt, også.
Og da jeg leste at det ennå ikke er bestemt hvor bussene skal settes inn, tenkte jeg umiddelbart at et supert sted å sette inn disse, er på Fjellhus og Teisen, for da kan vi få buss i begge retninger igjen! Her er det en anledning til å opprette rute 61C, men med den vrien at bussen snur inne på Solvang, som er et sted mange reiser til. Det er en idé ingen har noe imotog som vi skape mye entusiasme, selv om autonome busser kjører litt saktere. Det gir oss bedre tid til prate sammen, hvilket kan være en kjærkommen avveksling fra kjeftinga i sosiale medier.
Ruter ser for seg at bussene i første omgang skal kjøre langs en rute, for eksempel til og fra en T-banestasjon eller et lokalt senter. Vel, her ligger alt til rette for et utmerket område å prøve ut disse bussene på, ettersom vi kan by på to kjøpesentre og tre T-banestasjoner. Jeg har regnet litt på en rute som vil dekke de fleste behov og ønsker, nemlig fra Tveita til Solvang, fra Solvang til Helsfyr og fra Helsfyr tilbake til Tveita. Det blir 8,1 kilometer, og da gjør en buss ruten unna på en drøy halvtime. Si tre kvarter med god tid til å stoppe for å slippe folk på og av. Alt vi trenger da er tre autonome busser for å få buss hvert kvarter. Det hadde vært noe!
Ikke trenger vi å ofre 76-bussen heller for å få det til. Nærmiljøet blir jo et levende test- laboratorium, og det er ikke noe i veien for å kjøre både 76 og 61C parallelt mens forsøksperioden pågår. Og når forsøksperioden er over og de autonome bussene har fått opp farten, kan vi snakke om hvilke bussruter som skal få leve videre.
