Skreppa 9: Timms reperbane

I Norge er det bare en håndfull igangværende bedrifter som kan føre sin historie tilbake til attenhundretallet, og selv i europeisk sammenheng er en alder på over 200 år noe spesielt. Timms reperbane er en slik bedrift; den ble grunnlagt i Christiania i 1772 for å forsyne norske redere med tauverk. Repslageryrket har alltid vært nært knyttet til skipsfarten. Godt tauverk var en forutsetning for at menneskene kunne begi seg ut på de store havstrekningene. Hemmeligheten ved å spinne tau av hamp var kjent av de gamle kulturfolkene i oldtiden; både kinesere og fønikere behersket kunsten. Hamp er en ettårig plante som stammer fra Asia, men i senmiddelalderen begynte dyrkingen også i Europa. Gjennombruddet for hampetauet kom med Hansatiden, da reperbanene blomstret opp i de tyske Hansabyene rundt Østersjøen. Les hele innlegget...

Skreppa 2: Sølvskatten på Teisen

En stor sølvskatt ble funnet på Teisen sommeren 1844, samme år som Oscar 1 ble konge i Sverige-Norge, og overraskelsen var nok stor for eieren av gården. Ikke over kroningen, men hvor mye edelt matell kunne det ligge på tomta hans? Skatten kunne han ikke beholde, den ble behørig registrert og havnet i utstilling på Historisk museum der den rettmessig hører hjemme.

Det sies at skatten ble funnet fordi de oppdaget noen gamle hustufter på Teisen gård, like nord for der Solvang ligger i dag, og begynte å rote rundt i hustuftene. Allerede her foreligger en seiglivet misforståelse – for ble den funnet på Teisen gård eller ble den funnet like nord for Solvang? Sannheten er at det vi kjenner som Solvang, ikke høyblokka, men den gamle, store sveitservillaen som måtte vike plass for høyblokka, er den opprinnelige Teisen gård. Og det vi kjenner som Teisen går i dag, der barnehagen holdt hus helt til nylig, het i 1844 Teisen Eng. Følgelig ble skatten trolig funnet nord for Solvang, den opprinnelige Teisen gård. Les hele innlegget...

Skreppa 1: Teisen skole – kjært barn med mange navn

Dette er den første i en serie historiske artikler fra Teisenområdet, følgelig er det naturlig å oppkalle den etter den første skoleavisen på den såkalte middelskolen – eller Bryn høyere skole som den het før den til slutt fikk navnet Teisen skole. Den første skoleavisen var noe for seg selv, i det minste sett med dagens øyne. Skreppa utkom i bokform, med ett eneste eksemplar som opplag. Redaksjonen hadde en stor og tykk protokoll der de tegnet omslaget til første utgave av avisen, og lot resten av innholdet komme fortløpende utover. Alt laget for hånd, tekst og illustrasjoner. Fordi opplaget bare var én, måtte Skreppa leses på omgang. Den gjorde den riktignok lite tilgjengelig, i det minste når vi sammenligner med medier i dag, men den var like fullt svært populær. Det første nummeret ble utgitt i 1943, med Per Nyhus og Ivar W Rydberg som redaktører. Les hele innlegget...

28. april 2021: Matrjosjka i Klosterheimveien 1

I Onsdagspihlsen 7. januar 2015 skrev jeg om svarteperspillet i reguleringssaker, der de mest resurssterke, det vil si utbyggerne, som oftest får det som de vil. Utfordringen er at de utbyggingen går ut over gjerne er opptatt med jobb og familie, og verken har tid eller ressurser til å presentere innsigelsene på samme detaljerte og spissfindige nivå. Derfor foreslo jeg at utbyggerne selv bør betale for motkompetansen, slik at enhver reguleringsplan av en viss størrelse får en balansert framstilling. Slik har det naturligvis ikke gått. Les hele innlegget...

6. januar 2021: Rør ikke skolehagen!

Jeg begynte i skolehagen på Trasop våren 1965 og gikk der ut høsten 1968. Etter fire år hadde jeg gjort meg fortjent til både diplom og skolehageknappen i sølv, men den viktigste belønningen var alle blomstene, grønnsakene og frukten jeg bar hjem hver høst. Eller syklet, for det var en altfor tung bør å bære helt hjem til Oppsal.

Skolehagen på Bryn i glansdagene. Låven på Teisen gård i bakgrunnen,
overlærer Ole Devik med hvit hatt til høyre i bildet
.

Blomkål, epler, gressløk, gulrøtter, hodekål, istappreddiker, kålrabi, løk, neper, persille, poteter, purre, pærer, rabarbra, reddiker, ringblomster, rips, rosenkål, salat, selleri, solbær, sukkererter og tagetes. Det var ikke bare et bevis på den innsatsen jeg hadde lagt ned gjennom året, det var også et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Dessuten var skolehagen en læringsarena og sosial møteplass der gutter og jenter flørtet og sa det med poteter. Jeg kan fortsatt ikke sette fra meg en spade eller et greip uten å vaske det først og jeg kan ikke skrelle poteter uten å tenke på mine agrare erfaringer. Les hele innlegget...

3. oktober 2018: Legg ned 76-bussen!

«Legge ned 76-bussen hos oss?» sa Michele, lederen i Fjellhus hageby vel, vantro da jeg snakket med ham over hagegjerdet. «Har du fått deg en pils for mye? Nå som vi har kjempet som løver i to år for å få bussen tilbake, så vil du legge den ned? Har du blitt sprø? Det kommer til å bli skuddpremie på deg!»

Foto: EasyMiile

Jeg må medgi at tanken umiddelbart virker søkt, men den har sine grunner. Det var ikke akkurat en suksess da Ruter la ned bussen gjennom Fjellhus, Teisen og Ulven, og det hjalp ikke at de gjorde det den 1. april. I begynnelsen trodde de fleste av oss at det var en dårlig aprilspøk, men det viste seg å være ramme alvor. Lederen i velforeningen hadde helt rett da han sa at vi kjempet som løver for å få bussen tilbake. Det resulterte i et utall møter med beslutningstakere og -påvirkere, en underskriftskampanje som på tolv minutter samlet over ett tusen underskrifter og at Fjellhus hageby vel arrangerte en «buss-for-buss-aksjon» der en av Ruters egne busser (!) ble leid inn for å kjøre folk gratis til skole, t-bane og kjøpesenter. Saken fikk stor medieomtale, men Ruter lot seg ikke rikke.

I et forsøk på å sukre pillen lanserte Ruter bussrute 61C. Denne ruten skulle fungere som en slags erstatning,og planen var at den skulle ha Tveita som hub og være samkjørt med rutene 61A og 61B. Ruten skulle gå fra Tveita senter, ned Tvetenveien, opp Teisenveien, inn Prost Hallings vei, bort Duggveien og deretter Rimveien før den svingte ut igjen i Teisenveien og tilbake til Tveita. Fødselen skulle vise seg å bli like trang som veiene, og selv ikke et keisersnitt kunne redde ruteplanleggerne fra flausen. For det første viste alle kryssene seg å være for små, for skarpe og for trange til at det ville være mulig å tre en buss gjennom. Det var lettere å få kamelen gjennom nåløyet. Dessuten tålte ikke veidekket vekten av bussene, og en forsterkning ville heve høyden på veien slik at vi ikke lenger ville kunne få bilene våre inn i eller ut av garasjene. Problemene sto mildt sagt i kø, men Ruter la likevel inn en bestilling på 61C til Unibuss som skulle betjene ruten fra garasjen på Rosenholm. Slik gikk det altså ikke.

Ruter ga etter for press fra beboerforeningene i området, bydelspolitikere og Miljø- og samferdselskomiteen på Rådhuset, og valgte til slutt å føre 76-bussen tilbake til sitt opprinnelige, nordgående løp, ut av sentrum. Likevel levde 61C sitt eget liv en stakket stund både på trasekartet og rutetabellen, men noen jomfrutur fant aldri sted.

Selv om vi kjempet som løver, vant vi bare en halv seier. Bussen gårdessverreikke sørover, hvilket har gjort livet mer trasig for de som bruker bussen for å reise til Østre Aker kirkegård. Det kan høres bagatellmessig ut, men husk at alle menighetene langs denne bussruten springer ut fra Østre Aker. Det finnes hundretusen mennesker,minst,som har et familiemedlem på denne kirkegården, men det finnes også andre gode grunner til å kjøre en sørgående rute. For eksempel det faktum at halvparten av alle som bor her har postkontor på Etterstad, så i stedet for å ta bussen helt fram som vi gjorde før, må vi nå ta bussen opp til Hellerud og bytte til T-bane derfra til Helsfyr.

Muligens så noen på løsningen som et uavgjort resultat, men det er ikke derfor jeg foreslår å legge ned 76-bussen på Fjellhus og Teisen. Tvert i mot, jeg er stor fan av buss. Saken var den at jeg leste at Ruter har inngått avtale om leie av opptil femti selvkjørende busser og at alt er lagt til rette for at de skal komme til vinteren. I første omgang skal det være et prøveprosjekt over tre år, men jeg tenker at det blir med autonome busser som det ble med fargefjernsynet,de er kommet for å bli. Disse bussene kan ta opptil fjorten passasjerer i slengen, men selv om de er å regne som selvkjørende vil de ha en vert om bord. Vedkommende skal ikke styre bussen, men påse at alt går greit for seg. Alt nytt er jo uvant, men det går over. Jeg husker da bankkortet kom, da sto folk ved hver kasse i dagligvarebutikkene for å lære kundene hvordan kortet skulle brukes. I dag klarer jo de fleste av oss det uten hjelp, så da finner vi garantert ut av de nye selvkjørende bussene om litt, også.

Og da jeg leste at det ennå ikke er bestemt hvor bussene skal settes inn, tenkte jeg umiddelbart at et supert sted å sette inn disse, er på Fjellhus og Teisen, for da kan vi få buss i begge retninger igjen! Her er det en anledning til å opprette rute 61C, men med den vrien at bussen snur inne på Solvang, som er et sted mange reiser til. Det er en idé ingen har noe imotog som vi skape mye entusiasme, selv om autonome busser kjører litt saktere. Det gir oss bedre tid til  prate sammen, hvilket kan være en kjærkommen avveksling fra kjeftinga i sosiale medier.

Ruter ser for seg at bussene i første omgang skal kjøre langs en rute, for eksempel til og fra en T-banestasjon eller et lokalt senter. Vel, her ligger alt til rette for et utmerket område å prøve ut disse bussene på, ettersom vi kan by på to kjøpesentre og tre T-banestasjoner. Jeg har regnet litt på en rute som vil dekke de fleste behov og ønsker, nemlig fra Tveita til Solvang, fra Solvang til Helsfyr og fra Helsfyr tilbake til Tveita. Det blir 8,1 kilometer, og da gjør en buss ruten unna på en drøy halvtime. Si tre kvarter med god tid til å stoppe for å slippe folk på og av. Alt vi trenger da er tre autonome busser for å få buss hvert kvarter. Det hadde vært noe!

Ikke trenger vi å ofre 76-bussen heller for å få det til. Nærmiljøet blir jo et levende test- laboratorium, og det er ikke noe i veien for å kjøre både 76 og 61C parallelt mens forsøksperioden pågår. Og når forsøksperioden er over og de autonome bussene har fått opp farten, kan vi snakke om hvilke bussruter som skal få leve videre.

23. mai 2018: Teisen botaniske hage

Jeg var sikkert ikke den eneste som humret litt i skjegget da jeg fikk vite at Teisen Borettslag hadde skiftet navn til Teisen Park Borettslag. Helt i tråd med den fancy trenden i byggebransjen, tenkte jeg.

Så opplagt var det likevel ikke. En dag jeg slo av en prat med styrelederen i borettslaget oppdaget jeg et kart på veggen i styrerommet. Et litt snodig kart, med alle gater og gangveier, men også med en hel drøss prikker i ulike farger med tilhørende numre spredt ut over. Det minnet mest av alt om en sånn trekk-en-strek-fra-prikk-til-prikk-tegning vi kjenner fra tegneseriebladene. 292 punkter var det på kartet og noen steder satt de så tett at det knapt nok var plass til tall.

Hva slags tegning var det? Hva skulle den forestille? En slags rebus for styrets medlemmer dersom de skulle kjede seg, eller hva? Neida, det viste seg å være borettslagets treplan, en oversikt over hvilke trær som befinner seg hvor på området, sirlig nummerert fra 1 til 292, fordelt ut over trettien forskjellige arter. Ingenting overlates til tilfeldighetene, alle trærne følges nøye opp og der noen begynner å skrante, plantes nye i god tid slik at forskjellen skal bli minst mulig når det gamle må felles.

Ikke overraskende nærmest bugner det av frukttrær i borettslaget, og for å forstå sammenhengen, må vi skru kalenderen tilbake til 1949 da borettslaget ble bygget. Årene etter krigen bød på mange utfordringer, alt fra trangboddhet og boligmangel til rasjonering og behov for matauke. Og det var nettopp matauken som var årsaken til at epletrærne ble plantet den gangen. Epler skulle gi beboerne muligheten til å lage eplemos og eplekaker og tilslørte bondepiker, så da det er vel heller ikke rart at den siste tirsdagen i september har blitt utnevnt til den nasjonale epledagen? Da bugner det av deilige epler i eplehagene, ikke bare i Fjellhus hageby for den som trodde det, men også i Teisen Park Borettslag. Det er med andre ord en snart sytti år gammel arv som ivaretas, og ved ett av punkthusene står det mest spennende treet av dem alle etter min mening: aprikostreet.

Aprikos er et frukttre i rosefamilien som opprinnelig kommer fra Vest- og Sentral-Afrika, og først på Kristi tid ble den overført til Hellas og Italia. Aprikosen dyrkes nå mest i Sør-Europa, men finnes i drivhus i Norge. Og på enkelte, særlig gunstige vokseplasser, som hos Teisen Park borettslag. Aprikos inneholder mye betakaroten, en verdifull antioksidant som er med på å beskytte cellenes DNA. Ellers brukes aprikos også til å forfalske mandelolje, men det er det meg bekjent ingen på Teisen som gjør. Derimot lages det aprikossyltetøy!

Du finner ikke bare epler her, men også kirsebær og moreller. Personlig har jeg alltid hevdet at det å skulle spise kirsebær med de store, er Norges mest misforståtte ordtak. Kirsebær smaker jo surt og kan fortrinnsvis bare brukes til å lage likør, hvilket også kan ha vært grunnen til at de ble plantet, for alt jeg vet. Bilder jeg har sett fra Fjellhus under og like etter krigen viser at det ikke akkurat var kjøpesprit folk drakk, og kirsebær kunne sikkert legge en demper på alkoholsmaken. Imidlertid vil jeg slå et slag for moreller, som er søte og smaker mye bedre.

Jeg kan naturligvis ikke komme unna alleen som førte opp til Teisen gård fra Tvetenveien. Hvis du står ved Tveten gård og kikker i retning Teisen Vest borettslag kan du se alleen på hver side av E6, dette svineriet av en motorvei som har kløyvd boligområdet i to. Et av argumentene for ikke å legge denne veien i tunnel eller under lokk, var i følge Statens Vegvesen at «bilistene hadde også krav på dagslys.» Følgelig ble halvparten av alleen skåret ned for at fremskrittet skulle fram, men heldigvis står det noen trær igjen som kan fortelle om tidligere tiders historie og nyere tiders dårskap. Trærne i Teisen Park borettslag fyller en viktig funksjon i tillegg til å pynte opp eller bidra til husholdningen; de er formidable luftrensere. Hvis det er noe de trenger, de som bor nær E6, så er det luftrensere.

Jeg talte trettien ulike arter, og for å nevne noen av dem: Blodlønn, blågran, edelgran, eik, hagtorn, hjertetre, japanrogn, prydeple, sibirlønn, svensk asal og sølvpil. Og naturligvis mindre prosaiske arter som bjørk, furu og gran. I tillegg til disse 292 kommer buskene, blomstene og andre planter som står inntil husveggene. Trolig er det ingen som har den helt komplette oversikten ettersom det private initiativet blir godt mottatt. Det eneste som mangler er små parseller i pallekarmer der beboere kan dyrke det de måtte ønske av grønnsaker. Gjerne reddiker og neper, for min del. Ferske neper er utrolig godt, og er nesten ikke å oppdrive i kjedebutikkene.

En virkelig sjeldenhet og bydelens kanskje mest ukjente severdighet er hengeasken. I enkelte perioder opp gjennom historien har hengetrær vært moteriktige. I den opprinnelige, naturlige landskapsstilen ble de nesten borte, men fikk et sterkt oppsving under romantikken. Hengeask er kjent fra 1725 i England og finnes ofte på gravlunder rundt omkring i Norge. Den blir podet i stammehøyde og de fleste kvister og greiner henger ned, men enkelte sidegreiner kan ha opprett vekst og gi opphav til nye etasjer i krona. Hengeasken får derfor ikke utpreget paraplyfasong, men mer form av en uregelmessig «såte.»

Mange hageelskere holder sølvpilen for å være et av de vakreste av alle trær. Det er en art i vierfamilien som kan bli opp til 12 meter høy. Grenene er spissvinklede og hengende. Kvistene er silkelodne. Bladene er fintaggede, smale og spisse. Treet inneholder stoffet salisylsyre, forløperen for legemiddelet aspirin. Salisylsyre ble første gang isolert i 1838 og i 1899 patenterte det tyske firmaet Bayer acetylsalisylsyre; et syntetisk stoff som ligner det som finnes i barken til piletreet. Ikke bare Aspirin, men smertestillende medikamenter som Albyl E, Dispril og Globoid bruker dette virkestoffet. Kanskje ikke så rart jeg er én av dem som liker sølvpil, men hos Teisen Park Borettslag holder jeg likevel en knapp på kulepilalleen som er anlagt i Regnbueveien til erstatning for bjerkene.

Så det er klart Teisen Borettslag måtte skifte navn til Teisen Park Borettslag. Noe annet ville vært uhørt. Men de kunne også kalt det Teisen botaniske hage, for det er nettopp det borettslaget er.

14. februar 2018: På tide med en dyrekirkegård?

Emanuel de Thygeson ble født i Danmark i 1772 og var amtsmann og godseier i Norge. En amtsmann var datidens fylkesmann og Thygeson var blant annet eier av Nordre Skøyen hovedgård. Han var også eier av Teisen gård en kort periode, men rakk å begrave hesten sin her før han solgte seg ut i 1828.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg helt siden barndommen og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet og jeg innrømmer at skeptikerne langt på vei har hatt helt rett. Har du sett en kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i rommet og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Da faller jeg heller for unnselige hundekirkegården. Det var først da jeg oppdaget den vesle, fredede pletten jeg følte noe igjen for seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården er lett å overse fordi utsikten over Edinburgh er så overveldende, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder.

En av de skjulte hemmelighetene i Hyde Park er dyrekirkegården som portvokteren Winbridge opprettet i 1881 da han gravla en malteser ved navn Cherry. Cherrys eiere var venner av Winbridge og kom ofte til Hyde Park, så da Cherry døde, syntes de det var en passende hyllest å begrave hunden i parken hunden hadde likt så godt. Teksten på gravsteinen lyder: «Poor Cherry. Died April 28. 1881.» Dyrekirkegården er ikke akkurat enkel å finne, men hvis du begynner der Victoria Gate grenser til Bayswater Road, bør du klare det. Den godeste Winbridge donerte mer og mer av hagen sin til dyrekirkegården og fram til den stengte i 1903 hadde tre hundre kjæledyr blitt begravet her. Ikke bare hunder, men også katter. I dag finnes det dyrekirkegårder i England fra Sussex til Carlisle, men fortsatt er denne pletten i Hyde Park og den enda mindre pletten i Edinburgh noen av mine favorittsteder.

På hjørnet av Candlemaker Row og George IV Bridge i Edinburgh, står statuen av Greyfriars Bobby, en skyeterrier som på slutten av 1900-tallet ble kjent for at den satt og passet på graven til sin eier i hele fjorten år før den selv døde og ble begravet på samme kirkegård. Alle som har hatt et dyr kan fortelle historier som viser at dyret har en egenverdi og at de har sin plass i skaperverket. Dyr er ingen vare på linje med mobiltelefoner. Dessuten kan de fleste av oss nevne navnet på mennesker som har oppført seg langt dårligere enn et dyr noensinne vil gjøre.

Allerede Frans fra Assisi arrangerte dyregudstjenester, var regnet som dyrenes venn og holdt taler for fuglene. 5. oktober 2008 ble Norges første dyregudstjeneste holdt i Bragernes kirke utenfor Drammen da sokneprest Kristin Føhn inviterte firbeinte pelskledte inn i varmen.

Men, sier noen. Nå må vi slutte med denne meningsløse menneskeliggjøringen av dyr og heller bruke pengene på noen som trenger dem. Det kan du jo mene dersom du ikke tenker lenger enn nesen rekker. Faktum er at vi som samfunn kan ha enorme gevinster å hente på å lære oss å behandle dyr på en skikkelig måte. Voldsforskere har konstatert at voldsforbrytere har utviklet sin voldskompetanse gjennom å bruke vold på dyr, og at den i neste omgang kan brukes på mennesker. Opptil seksti prosent av volds- og drapsdømte har startet sin kriminelle løpebane med å torturere og drepe dyr.

Egentlig har vel de fleste av oss opplevd en slags dyrekirkegård da vi var små; hvor mange har ikke vært med på å begrave en død fugl og inntatt presterollen? Og samtidig opplevd at det var en god måte å avslutte et lite liv på? Så hvorfor skulle dette forandres, bare fordi vi har blitt voksne?

Mahatma Gandhi har sagt at «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»

Mange mennesker blir sterkt knyttet til dyr, og samme hvordan du ser ut, tynn, fet, stygg eller pen, gir en hund eller katt blaffen i det. De elsker deg for den du er, samme hva. Bare tilstedeværelsen av en katt er bevist å senke blodtrykket. Du skal ikke ha opplevd mer enn ett arveoppgjør før du skjønner at noen foretrekker selskap med dyr, framfor mennesker. Dyr kan være varme, trøstende kilder til kjærlighet når vi trenger det mest og de kan få oss til å le på våre vanskeligste dager. Da er det lett å forstå at noen ønsker å ha et sted å gå for å minnes hunden eller katten når den tiden måtte komme. Det er allment akseptert at en hun eller katt er som en del av familien, så hvorfor skal vi ikke kunne behandle dem som det, også når de dør?

Så hvorfor lager vi ikke en dyrekirkegård, for eksempel ved Østre Aker kirke? Her er det plass nok, og for å være helt rasjonell; i Malaga har myndighetene funnet ut at deres dyrekirkegård er rentabel etter tolv år. En dyrekirkegård er ingen utgift. En dyrekirkegård går i pluss, og ikke bare økonomisk.

For å vende tilbake til den godeste Emanuel de Thygeson: Han begravde altså hesten sin i Youngslunden, i det hjørnet som vender mot krysset mellom Prost Hallings vei og Harald Halvorsens vei. Omtrent der den svære steinen ligger. For alt jeg vet, var dette byens første dyrekirkegård. Men det er altså ingen grunn til at den skal bli den siste.