Stikkord: trailer

13. november 2019: Groruddøler er kanonføde i klimakampen

Det nye byrådet har knapt fått satt seg sammen, før den første skandalen er et faktum. Byrådspartiene er enige om en såkalt plattform, og den er dårlig nytt for alle som bor i Groruddalen. Byrådspartiene har blitt enige om å skrote E6 Oslo Øst/Manglerudtunnelen, og heller bruke pengene på de viktige kollektivprosjektene. Det betyr samtidig farvel til halve Ulvenbyen fordi den forblir liggende i rød sone.

Omtrent slik har det sett ut i minst 25 år, og slik vil Byrådet at det skal fortsette å se ut.
Jeg beklager at internett ikke kan fremstille lukt, støv og støy,
noe som ville gitt et riktigere inntrykk av forholdene.

Støy- og luftforurensingen har vært et problem langs E6 siden før byråd for miljø- og samferdsel Lan Berg ble født. Ideen om en miljøtunnel ble lansert av Bryn Miljøforum i siste halvdel av nittitallet. Når byrådet nå svikter de titusenvis av mennesker som bor langs denne veien under påskudd av at Oslo skal bli en nullutslippsby i 2030, er det først og fremst mulig takket være en faneflukt av Arbeiderpartiet. At Miljøpartiet De Grønne er motstander av et veiprosjekt overrasker ingen, men at Raymond Johansen og hans kumpaner er så kåte på makt at de er villige til å ofre både mennesker, helse og miljø og valser over egne lokallag, kan minne om et politisk selvmordsforsøk. Les hele innlegget...

29. mars 2017: Gi meg heller en fortauskafé!

 

 

 

 

 

 

Noe av det herlige med Oslo om sommeren er alle utekafeene som spretter opp. Eller kanskje jeg skal si spretter ut, for det virker som om de har holdt til inne på et bakrom eller noe og når varmen melder sin ankomst, spretter de ut på fortauene som om ingenting har hendt. Som om de aldri skulle ha ligget i dvale.

Naturligvis kjenner Oslo kommune sin besøkelsestid, for alle fortauene er vår felles eiendom og hvis noen vil tjene penger på vår felles eiendom, får de vær så god å betale. Det synes jeg er et godt prinsipp. Opparbeiding, asfaltering og vedlikehold betaler vi over skatteseddelen og sikkert en hel haug andre skatteordninger som vi kanskje ikke vet om, og da er det helt naturlig at ingen skal kunne bruke fellesområdet helt gratis til egen vinning. Vi skal naturligvis ha betalt for å ha lagt til rette. Samfunnet skal ha sin del av kaka. Skulle bare mangle.

Oslo kommune gir heller ikke ved dørene, akkurat. Hvis du hadde skjenkebevilling i 2016 og leide for eksempel 54 kvadratmeter fortau, måtte du betale 3628 kroner per kvadratmeter for de mest attraktive plassene. Disse 54 kvadratmeterne kostet 195 912 kroner året i fjor. Hvis du nøyde deg med de dårligste plassene, slapp du unna med 1818 kroner per kvadratmeter, eller 98 172 kroner. Også det er en ganske anselig sum, for pengene må jo tjenes inn. Det er det du og jeg som betaler når vi tar oss en øl eller en matbit, sånt sett betaler vi to ganger for dette fortauet, men siden den siste gangen er helt frivillig, lager vi ikke noe bråk om den. Vi liker å kunne sitte ute i sola og nyte en øl eller et glass vin eller en matbit sammen med gode venner.

Sånn er det å drive kafé i Oslo, i hvert fall hvis du vil ha noen bord utenfor, slik at det kan se ut som om du har gjester. Gjester trekker nye gjester, det er en etablert sannhet i serveringsbransjen.

Men hva hvis du heller fikk lyst til å drive transportfirma og bestemmer deg for å bruke Oslo kommunes eiendom, det vil si gatene, til parkeringsplasser for trailerne dine? La oss for eksempel si at du leaser fem trailere og parkerer disse, driver omlasting og oppbevaring og sånt i området der du bor. Hva da? Kommer Oslo kommune løpende med regningsblokka og fakturerer deg det samme som en liten fortauskafé må betale? Nei, det gjør ikke Oslo kommune. Oslo kommune letter ikke på rompa. Oslo kommune synes det er helt fint at du driver transportvirksomhet i et boligområde og har ikke det minste i mot at du parkerer trailere i skoleveien til seksåringer. Eller at trailerne har omgjort Sigrid Undsets vei til mur så heslig at Sigrid Undset roterer fortere i grava enn en gjennomsnittlig kjøkkenvifte. Kommunen bryr seg ikke om voldtekt av boligområdene, og Byrådet ser ikke lenger enn nesa rekker, det vil si til Ring 1. Du kan parkere så mange trailere du bare orker, gjerne tusen, i et hvilket som helst boligområde utenfor Ring 1 uten at kommunen bryr seg. Kemneren gidder ikke løpe etter deg med regningsblokka, men blir heller sittende inne på kontoret og spille kabal.

Men hvis Oslo kommune faktisk hadde brydd seg, det vil si funnet ut at du i grunnen kunne betale det samme per kvadratmeter som en liten kafé, hva da? Hva ville regningen kommet på? Vel, vi kan i hvert fall slå fast at parkeringen finner sted på et område som du synes er attraktivt ettersom du kan gå fra traileren din og hjem til godstolen for å sitte der og spise pizza. Og prisen for en attraktiv kvadratmeter i 2016 var 3628 kroner og en trailer dekker tilfeldigvis 54 kvadratmeter, akkurat like stort areal som kafeen i eksemplet mitt leier. Snakk om tilfeldighet! Ja, da ville du måtte betale 195 912 kroner i parkeringsavgift for hver bidige trailer, og i og med at du har fem stykker, skylder du Oslo kommune, det vil si fellesskapet, 979 560 kroner for å bruke fellesskapets opparbeidede gater til egen vinning. Hvert år! Og det er vel like rett og rimelig at et transportfirma betaler for å bruke fellesområdene når en liten kafé er nødt til det? Eller hva?

Så hvorfor i all verdens land og rike er det gratis å parkere trailere og lastebiler og busser og varebiler og tilhengere og gravemaskiner og traktorer når en stakkars liten kafé ikke slipper unna? Finnes det en byråd der ute i tåkeheimen som kan svare på det?

Men vent litt! Vil ikke trailertansport være næringsvirksomhet, akkurat som en liten fortauskafé? Kan det være lov i et område som er regulert til boliger, det da? Ja, det er det som er så fint i Oslo kommune, at så lenge du parkerer trailerne dine på skoleveien til seksåringene og ikke på din egen tomt, så driver du ikke næringsvirksomhet! Ikke i det hele tatt! Selv om du tjener femti millioner kroner på trailerne om dagen, så er det likevel ikke næringsvirksomhet!

Oslo kommunes Plan- og bygningsetat finner det helt naturlig at du klarer å kjøre fem trailere på én gang! En til Molde, én til Fredrikstad, én til Tynset, én til Mandal og Hønefoss. Det finner etaten verken ulogisk, overnaturlig eller usannsynlig. Tvert i mot, det er helt naturlig å eie fem trailere for bare å kjøre dem selv. En for hver dag i uka. For hvis du hadde noen som kjørte dem for deg, måtte du muligens være arbeidsgiver samtidig eller hva? Og hvis du er arbeids- eller oppdragsgiver så må du jo også være arbeidsgiver? Og da vil det kanskje være næringsvirksomhet? Å nei da, ikke i Oslo kommune!

Derfor slipper du å betale noe som helst for å forsyne deg grovt av fellesskapet. Og hvis du altså skulle få lyst på flere enn fem trailere, la oss for eksempel si femti og parkere også dem på skoleveien til seksåringene, er også dette helt i orden! Hvorfor i all verden skulle du bruke egne penger på en oppstillingsplass når du kan forsyne deg helt gratis av våre felles goder med Oslo kommunes velsignelse?

Men nåde deg dersom du setter ut et par stoler og et lite bord og serverer kundene dine en cortado eller et glass vin. Da smekker Oslo kommune en regning på 3628 kroner per kvadratmeter i fleisen på deg før du rekker å si «kommunal saksbehandler.» Og betaler du ikke, legger Kemneren fra seg kortstokken og kommer etter deg med utpanting og pisk og trusler om offentlig halshogging.

Jeg foretrekker at det er omvendt. At alle som får lyst til å drive transportfirma eller utleie av gravemaskiner i et boligområde må betale til de blør ut av nesa, og så kan fortauskafeene få lov til å bruke fellesområdene helt gratis. Kafeene skaper miljø, de blir sosiale møtepunkter og bidrar til utvikling av sosiale nettverk. Trailere er dritstygge, de forsøpler, forurenser, støyer, skaper trafikkfarlige situasjoner og er en forbannet pest og plage for absolutt alle.

Gi meg heller en fortauskafé, når som helst!

 

24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.

Men hvorfor skal disse ungene for enhver pris underholdes til enhver tid? Jeg mener, de har vel ikke noe vondt av å kjede seg litt og få erfare at turen til hytta tar fra tre til sju timer, avhengig av kø og kjøreforhold. Det skader dem ikke å kikke på landskapet og gjøre seg opp noen tanker underveis, eller hva? De ser jo nok på skjerm som det er; mobiltelefon, nettbrett, datamaskin og fjernsyn og kan ha godt av å oppdage at verden faktisk er tredimensjonal, også uten 3D-briller.

Joda, ungene mine har også kjedet seg når vi har kjørt bil. De har gnålt om når vi skal spise og om vi kanskje ikke er framme snart. Og jeg har sikkert vært like utålmodig med dem som alle andre fedre. Men jeg har ikke kjøpt videoskjermer for å underholde dem med filmer de likevel har sett hundreogtjuen ganger før.

Nei, jeg fant opp «billeken» – en lek som er tusen ganger mer underholdende enn noe videoskjermen kan tilby. Prinsippet er ganske enkelt, og skriver seg fra den gangen det var morsomt å se reklame på kino. Før reklamefilmene var det lysbilder; og vi «fikk» en reklameplakat annenhver gang. Det var om å gjøre å få en reklameplakat med bilde av dame på, i det minste for oss gutta. Og når løperen til Sverdrup Dahl kom susende over kinolerretet sluttet konkurransen og gjorde vi opptelling. Den som hadde fått flest damer hadde vunnet. Sånn er billeken også.

Bare at jeg har videreutviklet den. I utgangspunktet var det om å gjøre å få flest Saab’er, for vi hadde en Saab på den tiden. Imidlertid var det ganske langt mellom hver Saab, så leken ble ganske kjedelig. Derfor begynte vi med å jazze opp billeken, slik at hver Saab ga ti plusspoeng og hver Volvo fem minuspoeng. Og hvis du var så heldig å få en rød Saab, en sånn som vi hadde, da hadde du vunnet konkurransen, og vi kunne begynne på en ny runde. Da ble det straks morsommere.

Det sier seg selv at denne leken er mest morsom i nærheten av befolkningssentra, for der kommer det biler jevnt og trutt. Ute på landet, for eksempel i Rødberg nord i Numedalen er det betydelig lenger mellom motoriserte kjøretøy. Derfor ble jeg nødt til å utvikle leken videre, slik at den også passet i grisgrendte strøk. Hver bil ga poeng. Enten plusspoeng eller minuspoeng. Toyota gir alltid ti minuspoeng. Det samme med koreanske biler. Hver bobil gir hundre minuspoeng, men til gjengjeld gir hver kabriolet to hundre og femti plusspoeng. Bil med tilhenger gir ti minuspoeng. Biler med campingvogn gir femti minuspoeng. Sånn bil som vi har for tiden gir femti plusspoeng, og nå om dagen er det BMW. Lastebiler og trailere gir femti minuspoeng. Vi fir fem plusspoeng for biler som har kano på taket. Får du en motorsykkel, går du tilbake til null, hvilket kan være en fordel hvis du har pådratt deg mange minuspoeng. Og får du en traktor, så har du tapt og går ut av spillet. Da må du sitte der og håpe at de andre ryker ut snart også. Den som sitter igjen til sist har vunnet, og hvis det er dårlig med traktorer, så er det den med flest poeng som har vunnet. Men får du en veteranbil, en helt ekte veteranbil som en Buick Super fra 1957, da har du vunnet.

Denne leken er mest spennende på svingete veier, for du kan aldri vite hva som skjuler seg bak neste sving. Kan det være en kabriolet? En bobil? Noen ganger blir du skuffet og andre ganger veldig fornøyd. Stemningen i kupeen varierer fra den dypeste depresjon til stormende jubel.

Det skal jo sies at noen ganger kommer bilene i klumper fordi det er en soseladd først i køen som ikke vil slippe forbi dem bak. Da blir det hektisk regning, og noen ganger vi fullstendig ut av det. Da begynner vi like gjerne på nytt igjen, og de som ligger dårligst an har sjelden noe imot det. Spesielt morsomt blir det når vi støter på kolonner av bobiler eller biler med campingvogner.

En utilsiktet bieffekt med denne leken, er at ungene fikk god trening i hoderegning. I en tid der snart ingen klarer å regne ut nittini ganger fem uten å bruke kuleramme av noe slag, kan det være praktisk å kunne hoderegning. Men en tilsiktet effekt, er det sosiale samværet og all kunnskapen som ungene blir tilført. Lære farger. Bilmerker. Logoer. Symboler. Bilturen er en reise, akkurat som livet, og den blir best når vi gjør det sammen. Ikke hver for oss.

Det er fritt fram å forsøke selv. Jeg garanterer at det er morsommere enn å se «Løvenes konge» enda en gang, men dere må selv finne på deres egne regler. Det er viktig at ungene er med på å utforme reglene, for det er også en del av leken. Diskusjonen om hva som skal gjelde og hva som ikke skal gjelde, kan vare helt fra Oslo til Hønefoss. Og da er jo den tiden gått.

Lykke til! Og kjør pent!

Bildet: Får du traktor, har du tapt. Foto: Wikimedia commons.

2. april 2014: Legg trailerparkeringen til Bygdøy!

Forhåpentlig er det noen som setter kaffen i halsen ved synet av denne overskriften. Å ta en bit av Bygdøy til trailerparkering er en genial idé, for området blir jo ikke så mye brukt, det ligger rett ved E18 som forbinder øst med vest, og Dronning Blancas vei er allerede så trafikkbelastet at noen hundre trailere fra eller til ikke spiller noen rolle.

Men samme hvor god idé det måtte være, kommer det naturligvis aldri til å skje. Hvorfor? Fordi Oslo vest har en hærskare av ombudsmenn som tar vare på Oslo vests interesser. Hvis noen foreslår å legge trailerparkering på Bygdøy, kommer det til å dukke opp like mange advokater som det er unger i 17.mai-toget. Det finnes ikke den politiker eller det parti som er villig til å ta kampen fordi risikoen for å tape er altfor stor.

Jeg har lurt på hvorfor Groruddalen alltid skal belastes med all mulig dritt? Er det bare fordi vi har så mye fra før at det ikke spiller noen rolle om vi får mer? Hvorfor får vi bussoppstillingsplassene? Transportterminalene? Brakkeriggene? Tre parallelle motorveier? Hvorfor får vi ikke tverrgående forbindelser i stedet? Hvorfor går opprustingen av Alnaelven så sykt sakte?

Svaret er ganske enkelt at Groruddalen ikke har ombudsmenn. Det er ikke mange nok mennesker og viktige nok mennesker som bryr seg om hva som skjer med dalen. Det er så mye lettere å legge ubehagelighetene til Groruddalen, for vi tar ikke til motmæle. Vi bråker ikke. Vi finner oss i hva som helst. Vi står med lua i hånda. Det er klart vi må ha bussoppstillingsplassene, for et sted må de jo være? Og så får vi bussoppstillingsplassene, da. Transportterminalene må jo være et sted de, så da får vi dem også. Fordi ingen, eller i hvert fall altfor få, står opp for Groruddalen og sier at nå får det være nok!

Da folket på vestkanten måtte ta ansvar for eget søppel og Smestad gjenbruksstasjon ble åpnet, manglet det ikke på reaksjoner og advarsler. Aksjonsgruppen klaget over at de kunne få 40 konteinerbiler i døgnet og kanskje flere hundre privatbiler! Unnskyld at jeg ler, men det er jo knapt flere kjøretøy enn at du kan telle dem på én hånd. Nei, bli med til Gullhaug borettslag der det passerer 225 000 biler i døgnet, så skal vi snakke sammen. Hvis vi kan høre hverandre, da. Det er tre biler i sekundet! Døgnet rundt hele året! Og når det snakkes om fortetting ved Smestadkrysset advarer de samme stemmene igjen; BU-leder i Ullern, Carl Oscar Pedersen fra Høyre sier at «Vi kan ikke ha et Manhatten midt på Smestad.» Vi må jo ha flere boliger i Oslo, bare de ikke ligger på Smestad. Unnskyld at jeg ler igjen, men slik krisemaksimering er det vanskelig å få gehør for.

En ombudsmann skal ivareta de menneskene som har gitt ham eller hun tilliten. Problemet er at Groruddalen skulle hatt tre ganger så mange representanter i bystyret, hvis vi legger folketallet til grunn. Det ville rokket maktbalansen så grundig at søvnløsheten ville spredd seg over hele Smestad.

I forrige ukes refleksjoner kunne BU-leder i bydel Alna Knut Røli fortelle at det er ingen fra Groruddalen som sitter i byrådet. Det finnes ingen politiske byrådssekretærer som kommer fra Groruddalen. Av 59 representanter i bystyret, kommer bare fem fra Groruddalen. Det finnes ingen statsråder fra Groruddalen. Det finnes heller ingen statssekretærer eller personlige rådgivere fra Groruddalen. I Stortinget finnes det én eneste representant fra Groruddalen. For å sette det på spissen: Det er som om Aust-Agder, Finnmark, Nord-Trøndelag eller Sogn og Fjordane ikke skulle ha representanter på Stortinget. Alle disse fylkene har færre innbyggere enn Groruddalen. Det står med andre ord dårlig til, og det er opplagt at Oslos politikere ikke ivaretar Groruddalens interesser på en tilfredsstillende måte fordi de politiske partiene i hovedsak er vestkantpartier, selv om de vil benekte det på det sterkeste. Disse partiene har hatt sjanser i mange årtier til å gjøre noe fornuftig med Groruddalen, men de har sviktet. Handling taler mer enn ord, og avslører et demokratisk problem.

På folkemøtet som Groruddalen miljøforum arrangerte ble tanken om en bygdeliste lansert. Det kan være en god idé, vi er så mange mennesker i Groruddalen at en bygdeliste fort kan bli en betydelig maktfaktor, slik den ble det på Hamar, der By- og bygdelista fikk 42 % av stemmene i 2007. Groruddalen utgjør en fjerdedel av Oslos befolkning, men er altså sterkt underrepresentert i styre og stell. Er det noe vi ikke trenger, så er det ombudsmenn som ikke bryr seg. Et politisk jordskjelv kan Oslo ha godt av – men det må komme fra østkanten, fordi vestkanten er godt fornøyde med tingenes tilstand.

Groruddalen har 200 språk og 170 nasjonaliteter. Det er her det nye Norge blir skapt, ikke på vestkanten der de kjemper med nebb og klør mot alt nytt og fremmed.