Kvadratmeterprisen på en liten leilighet kan i dag fort bevege seg opp mot ett hundre tusen kroner, og du skal ikke trenge mange kvadratmeterne før millionene begynner å rulle. Galskap, vil mange si. Ja, men boligmarkedet har alltid vært preget av galskap i denne byen, på den ene eller andre måten. En gang måtte du ty til svarte penger hvis du ville ha en anstendig OBOS-leilighet før du gikk av med pensjon.
Da jeg skulle ut i boligmarkedet på slutten av 70-tallet, måtte du ha generasjoner med ansiennitet for å slå kloa i en OBOS-leilighet. Ansiennitet var arvelig, og oldebarn på atten år kunne skilte med femti års ansiennitet. Hadde du bare vært medlem et tiår eller så, var du sjanseløs. Den gangen forsynte dessuten OBOS-adelen seg grovt av kaka, de som hadde så lang ansiennitet at de hele tiden kunne velge de beste leilighetene, bo der en stund før de flyttet til neste fete condo. Og i det private markedet var prisene skyhøye, gjerne femgangeren av OBOS-prisene. Å komme seg inn i boligmarkedet var alt annet enn enkelt. Slik skapte grobunn for skitne triks, kreativitet og penger under bordet.