4. februar 2020: Trist som faen

Jeg forvillet meg inn i et av de nye byggefeltene på Vollebekk her om dagen, og kom over noen som trolig er ment å være en slags lekeplass. På et sukkertøyfarget plastunderlag sto en sukkertøyfarget karusell med plass til fire unger. Og det var det.

«Dette er trist som faen,» tenkte jeg, sendte en takk til Ari Behn for tittelen, og så forsøkte jeg å se for meg hvordan unger skulle leke der? Hva hvis de, sånn som jeg, blir svimmel og føler en trang til å kaste opp allerede etter én runde med karusellen, hva skal de gjøre da? Hvor skal de leke? Og hva med dem som bare ikke har lyst til å kjøre karusell, hva med dem? Grave i blomsterkassene blir neppe tatt godt imot, og å spille danka på husveggen vil helt sikkert forstyrre dem som bor innenfor, hvis de ikke allerede er forstyrret. Da er det bare herping som gjenstår. «Dette er ikke noe sted for barn,» tenkte jeg videre, «og hvis du bor her med barn er du pokka nødt til å dra på langtur med termos og matpakke hvis de skal få et sted å leke.» Les hele innlegget...

13. desember 2017: Nyttårsforsett for politikere

Mitt inntrykk er at politikere ikke klarer å tenke lenger enn til neste valg. Det vil si to år fram i tid. Med så kort tidshorisont har nyttårsforsetter begrenset verdi for dem, hvilket sikkert er grunnen til at mitt inntrykk også er at politikerne unngår nyttårsforsetter av alle slag. Jeg tillater meg likevel å foreslå ett forsett som gir retning og som kan bidra til et godt valg for det partiet som griper muligheten.

Forsettet er såre enkelt: Ta vare på de gamle boligområdene i byen. Forsettet krever imidlertid litt forklaring, og la meg begynne med å fortelle litt om bildet som følger denne Onsdagspihlsen. Det er tatt på Hellerud, og viser deler av en lang tarm med parkerte biler. Tarmen går nesten helt tilbake til Godlia stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård. Her står det biler på begge siden av gaten, det er trangt, det finnes ikke fortau og skoleungene må gå midt i gaten der en ilter bilist legger seg på hornet. Unna vei! Trafikksikkerhet er et ord som ikke engang finnes i fremmedordboken, selv om bydelen aldri så mye er godkjent som «trafikksikker.»

Det har blitt sånn fordi vi skal reise kollektivt og fordi bilismen skal strupes. Det er i utgangspunktet en edel tanke, men som altså har fått utilsiktede konsekvenser. Bilister kjører så langt det lar seg gjøre, og når det ikke lar seg gjøre lenger, parkerer de bilene ved beste mulighet. I dette tilfelle Hellerud T-banestasjon, som byr på to t-banelinjer til sentrum. Så hører vi Ruter juble over hvor mange passasjerer t-banen har fått, men dessverre hører vi ingenting om at konsekvensen er at boligområder, skoleveier og gangarealer er omgjort til livsfarlige parkeringsplasser der den sterkestes rett gjelder. Den politiske viljen til å ofre boligområdene på kollektivtransportens alter er åpenbart stor, og den kommer til å bli mye større når stadig flere områder sperres for parkering. Jeg har ikke noe imot at parkeringsmulighetene begrenses, men det er ingen løsning å flytte parkeringen for å gjøre ett boområde bedre og et annet mye verre. Det er et nullsumspill og vi har i realiteten ikke vunnet noe som helst.

Aker sykehus har innført et nytt parkeringsregime og det er ikke spesielt populært blant ansatte fordi det koster penger. Derfor lar de ansatte være å parkere på Aker sykehus og parkerer i stedet inne på de nærliggende boligområdene. Hva er det som er så mye bedre med å parkere på trange veier uten fortau i stedet for dedikerte parkeringsplasser? Fengselsskolen på Teisen hadde til og med oppslag i korridorene der de ba elevene parkere i boligområdene rundt skolen i stedet for på skolens egne parkeringsplasser. Hvorfor skal ikke Aker sykehus og Fengselsskolen ta ansvaret for sin egen dritt i stedet for å skyve den over til naboen? Hvorfor skal beboerne betale for fremmedparkeringen og kollektivreisende med et farligere bomiljø?

Det er sånn mange andre steder også, sånn som Gamle Furuset, Kajekroken, Micheletveien, Ammerud, Lilloseterveien, Høybråten. Folk kommer kjørende langveis fra, parkerer i boligområdene for å reise med kollektivtransport til sentrum. Denne iveren etter å tilrettelegge på bekostning av boligområder kan komme til å koste dyrt, bare se til Hamar. Der fikk By- og bygdelista 27,2 prosent oppslutning ved forrige kommunevalg.

Det handler ikke om bilene står lovlig parkert eller ikke. Det handler om vi skal leve eller om vi bare skal bo. Gatene er ikke bare gater, de er fortauer, joggeløyper, lekeplasser, skateramper, rulleskøytebaner, skiløyper, møteplasser, ja, gatene er oppholdsrom av mange forskjellige slag. Her kommer gamle mennesker gående, med eller uten krykker eller rullator, på vei til butikken for å kjøpe melk og Dagblad for i dag. Her rusler alle hundeierne morgen, middag og kveld for å lufte hundene sine, slik at de, det vil si hundene, skal få gjort sitt fornødne, og møte andre hunder, og slik at hundeeierne kan møte andre hundeeiere, småprate og utveksle informasjon, om siste nytt. Her myldrer skoleungene hver dag, fram og tilbake. Og når leksene er gjort, skal ungene ut og leke med vennene, de skal sykle, stå på rulleskøyter, kjøre skateboard eller sparkesykkel, de skal hoppe tau og paradis, leke sisten og pling-plang-blikkboks, spille danka. Voksne har sine faste joggeturer, og utallige er de som har sine spaserturer og som bruker utrolig lang tid på den vanlige runden, fordi de treffer så mange som skal hilses på og snakkes med. Og om vinteren går ungene gjerne på ski, dersom det er snø nok.

Det er ikke sånn at vi kan bo i «arealeffektive» torommere alle sammen, selv om grådige utbyggere har klart å innbille politikere at dette er veien til salighet og lykke. Familier vokser ut av trange leiligheter og trenger et større sted å bo. Et rekkehus, en halvpart av en tomannsbolig eller enda bedre, slike boliger som praktisk talt ikke bygges lenger, men som tross alt utgjør en viktig del av byen. Høybråten, Gamle Stovner, Risløkka, Refstad, Grefsen, Røa, Smestad, Oppsal, Ulsrud – eksemplene er mange. Oslo må ha et bredt utvalg av boliger fordi byen har et bredt utvalg av innbyggere, men nå for tiden bygges hovedsakelig boliger til ett segment og snart må alle som vil ha en arealeffektiv toroms ha kjøpt en arealeffektiv toroms. Derfor må det finnes boligområder til alle dem som ikke har lyst til å bo på skyggesiden i sjuende etasje i en betongørken. Det må finnes boligområder der folk kan ta med seg kaffekoppen ut i hagen, der ungene kan plante poteter og lære seg hvor maten kommer fra, der de kan lage snømenn med gulrotnese, kort sagt – boligområder tilpasset det faktum at det er flest hverdager i et år og at mange av byens innbyggere faktisk prioriterer et sted å leve framfor shoppingturer til europeiske storbyer. Noen ganger mistenker jeg politikerne for bevisst å mishandle de gamle, etablerte boligområdene bare fordi det er nye tider og fordi det skal være en menneskerett å bo i Oslo.

Men husk én ting: Alle som bor i de områdene som blir stadig mer mishandlet er ikke bare innbyggere. De er også velgere. Det er halvannet år til neste valg. Bruk tiden fornuftig!

18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»

Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.

Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.

Kikk nøye på bildet. Ser du noe rart? Jeg tenker ikke på den usikrede vanndammen der småbarn lett kan drukne, den vil garantert forsvinne hvis prosjektet blir noe av. Nei, jeg tenker på det dyret som ligger nede i det høyre hjørnet og tygger drøv. Det er ikke et hvilket som helst dyr, det er en dåhjort. Og ettersom jeg bare har sett ville dådyr én gang i livet, nemlig på det bornholmske Stejlebjerg, syntes jeg det var snodig å finne en dåhjort på den vesle gressflekken som omgis av E6, Sandstuveien, Østerliveien og Østerli terrasse. Ganske trangt til et revir å være, når utbyggeren Bonum attpåtil skal slenge opp en haug med nietasjes blokker.

Dåhjort en klovdyrart i hjortefamilien og i Norge finnes det én eneste vill stamme, nemlig på øya Hankø i Østfold, i følge Norsk Hjortesenter. Det skal enkelte ganger ha blitt observert enkeltindivider øst for Glomma, men disse er trolig rømt fra viltoppdrett. Så hva gjør denne dåhjorten i Sandstuveien 57? Har den svømt fra Hankø og tatt toget fra Fredrikstad? Eller kanskje den har haiket på riksvei 117 og fått sitte på inn til Manglerud? Vil det bli lov å ha hjortedyr som husdyr der, mon tro? For å få svar på dette, sendte jeg en e-post til SJ-arkitekter som har laget prospektet og som skryter på nettstedet sitt at de leverer høy faglig kompetanse. Jeg spurte om de kunne forklare sammenhengen mellom dåhjorten og Sandstuveien 57. Jeg fikk ikke svar. Kanskje like greit.

Men det er klart, når du skal forsøke å selge høyblokker kloss inntil Norges tettest trafikkerte motorvei, er du nødt til å sukre pillen. Ja, ikke bare sukre den kanskje, men drukne den i glasur. Da er dåhjorten fin å bruke, men det er altså ikke annet enn dikt og forbannet løgn. Det finnes ingen dåhjort i Sandstuveien 57 og det kommer heller aldri til å finnes noen dåhjort i Sandstuveien 57.

Dette er ikke annet enn lureri. Forbrukerombudet uttaler at det er et skjønnsspørsmål når bildemanipulering bryter med markedsføringsloven, men at det er svært uheldig om bildene blir endret såpass drastisk at det vesentlig endrer forbrukers oppfatning av boligen. Markedsføringsloven sier: Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Bonum og SJ arkitekter er ikke alene om å fare med dikt og forbannet løgn.

Aston Martin DB5 diskret parkert på Bogerud

Se nøye på det andre bildet, det er fra et prospekt på Bogerud. Det bildet røper en hemmelighet de færreste har vært klar over. I en av garasjene står en Aston Martin DB5 og det er bilen som James Bond kjørte i filmene Goldfinger, Thunderball, GoldenEye og Skyfall! Hvem skulle vel tro at selveste Agent 007 bor på Bogerud, men det gjør han altså. Spørsmålet er bare, hvem av dem? Roger Moore kan det ikke være, for han døde 23. mai i år. Det kan heller ikke være David Niven, for han døde 29. juli 1983. Ja, David Niven har også spilt James Bond, i filmen Casino Royale fra 1967, der han blant annet spilte mot Peter Sellers (som forøvrig også spilte James Bond i den samme filmen, men det er en annen historie), Ursula Andress og Orson Welles. Men ellers kan det være hvem som helst av Sean Connery, Georg Lazenby, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Jeg har visst om dette en stund og har frekventert Bogerud ganske ofte i håp om å få et glimt av en eller annen av James Bond. Jeg har handlet dagligvarer der, jeg har reist med både buss og t-bane, men jeg har ikke sett James Bond noe sted. Selv ikke på hagesenteret har jeg funnet ham. Hvilket har fått meg til å tro at han muligens bor her under cover. Bilen står forøvrig i en av de gamle garasjene på Bogerud, og da kan det være en tanke at den eies av den eldste James Bond, nemlig Sean Connery? Hvis det ikke bare skulle være dikt og forbannet løgn, da.

Viktigst av alt er det å ha et fancy navn, for det skal liksom fortelle noe om konseptet. Waldemars hage er et godt eksempel som ligger i Waldemar Thranes gate, men hvis du leter etter en hage, må du lete lenge. Waldemars hage er nemlig en gjeng høyblokker på tolv etasjer, og hagen er i hovedsak de små blomsterpottene i vinduskarmene. Trasopptunet er tietasjes blokker, mens et tun visselig er en plass som husene på en gård grupperer seg rundt. Pilestredet Park er det tidligere Rikshospitalet, og det har vel aldri vært mindre park enn det er i dag. Storotunet, der bare navnet er igjen etter at Storo gård ble revet i 1995. Krydderhagen, Gartnerboligen, Ensjølyst og lignende navn er ikke annet enn markedsføringtriks for å skjule at de egentlig selger høyblokker med trange leiligheter. Dikt og forbannet løgn, altså.

Utviklingen kommer sikkert til å fortsette. Snart kommer et prospekt hvor dinosaurer rusler mellom husveggene eller hvor batmobilen står parkert i oppkjørselen. Kanskje Ethan Hunt og Jason Bourne sitter på hver sin balkong og nipper til en cortado? Jeg mener, du kan aldri vite?

24. august 2016: Hovinbyen – den nye slummen?

Når jeg rusler rundt i de nye boligområdene vi bygger, det være seg i Hovinbyen, Kværnerbyen eller andre steder, griper jeg meg i å undres over om vi bygger framtidens slum? Muligens er det min hang til science-fiction som spoler meg fram i tid, men det ligger likevel noen rasjonelle tanker bak påstanden.

For å forklare er jeg nødt til å gå tilbake til århundreskiftet, ikke det siste, men det før der. Den gangen vi bygget områder som Tøyen og Grünerløkka med mørke og trange bakgårder. Min salige svigerfar vokste opp i Eriks gate, de var åtte unger, hvorav sju overlevde, og to voksne i en ettroms leilighet. Hver kveld måtte de ned i kjellerboden for å hente madrassene og spre dem utover gulvet i den lille leiligheten når de skulle sove. Vann til morgenstellet ble varmet opp på komfyren, for leiligheten hadde bare innlagt kaldtvann. Toalettet var i trappeoppgangen, mellom etasjene, og ble delt mellom tre familier. Køen kunne bli lang og tissetrangen overveldende om morgenen når et tjuetalls mennesker skulle på do samtidig. Andre oppganger var mer uheldige, de hadde do ute i bakgården med alle kuldegradene som hørte til om vinteren, og all lukten som hørte til om sommeren. Det eneste stedet de kunne leke, var ute i gata – men den gangen var jo gata ennå et trygt sted å være.

De som bygget Teisen og sånn
Da jeg i 1999 skrev historieboka om Teisen borettslag, intervjuet jeg mange av førstegangsinnflytterne, de som kom fra steder som Kampen, Tøyen og Grünerløkka idet 40-tallet gikk over i 50-tallet. De kunne fortelle om et liv i trangboddhet og en lykke over å få egen leilighet. Folk i etterkrigstidens Oslo hadde store vanskeligheter med å sette bo, det hersket bolignød i ordets rette forstand. Å bo hjemme hos mor og far, gjerne med flere gifte søsken, var daglig kost. Mange gikk søndagsturer til de nye boligområdene på Etterstad og Keyserløkka for å studere de flotte anleggene med sol, luft og plass til å bevege seg. Aldri i verden om de ville tilbake til det trange, mørke livet.

I dag har Løkka blitt kul og trendy og urban og jeg vet ikke hva. Jeg bodde der på slutten av 70-tallet, da den store saneringen begynte. Da bakgårdene ble ryddet for skur, skrot, skrammel og utedoer, da leilighetene fikk bad og toaletter, da gatetunene kom og alt som medførte at Løkka til slutt ble kul, trendy og urban. Løkka da og Løkka nå er to helt forskjellige områder, og den største forskjellen er at nå har folk lyst til å bo der. Det er lys, det er luft og det er privatliv.

Jo flere vi er sammen
Tilstrømming til byene er en tydelig trend i hele verden, og Oslo er ikke noe unntak. Oslo er Europas raskest voksende hovedstad, og innen 2030 vil byen ha 819 000 innbyggere dersom prognosene slår til. For å møte befolkningsveksten må vi bygge høyere, sier de. Vi må bygge flere etasjer, sier de. Vi må bygge tettere, sier de. Vi må bygge flere små leiligheter, sier de, og kaller det arealeffektivt i stedet for trangt. Men må vi egentlig det?

Handler dette om å få et regneark til å gå opp? Hvis x antall mennesker får y kvadratmeter hver, kan vi da sette to streker under svaret?

Hjelper det å ha en stor takterrasse øverst i blokka? Kan du sende ungene opp dit for å sparke fotball? Eller ake? Sykle?

Eller bygger vi bare for unge, trendy urbane mennesker og pensjonister som vil slippe unna hagearbeidet? For folk som uansett har begrenset tidshorisont for sitt opphold?

Hva med å kunne vokse i den bydelen du bor? La barnefamilier kunne flytte fra en trang treroms til et rekkehus samtidig som de beholder venner, skoleplass og sosiale nettverk?

skjermbilde-2016-07-06-kl-10-22-03På lista over verdens beste byer å bo i, ligger København på 11. plass mens Oslo ligger på en beskjeden 30. plass. For meg som jevnlig frekventerer København er det først og fremst én ting jeg synes skiller den danske hovedstaden fra Oslo: I København er husene lavere og står med større avstand. Selv på det nye, moderne Amager er husene lavere og står med større avstand. I Oslo virker det som om vi har lyst på skyskrapere fordi amerikanske byer har skyskrapere og fordi vi tror at vi må ha skyskrapere for å være en by. Og når utbyggerne krever større utnyttelsesgrad, får de større utnyttelsesgrad.

Men trenger vi egentlig det? Jeg er overbevist om at hvis vi i stedet anlegger høyhastighets jernbane mellom Oslo og Lillehammer med et par-tre stopp underveis, vil du kunne bo ved Mjøsa og komme fortere til Oslo Sentrum enn Ruter klarer å frakte deg fra Grefsenplatået og ned til Homansbyen. Da vil boligmarkedet åpne seg på en helt annen måte enn før, og ingen trenger å bo seg fordervet og frykte for helsa dersom renta skulle gjøre et hopp på et prosentpoeng eller to.

Slike ting tenker jeg på når jeg går omkring i det som skal bli Hovinbyen. Er vi i ferd med å gjøre den samme tabben som de gjorde da de bygget gamle Oslo? Gjør vi samme feil, bare med mange flere etasjer? Vil vi, om hundre år eller så, rive noen av blokkene for å slippe til lys og luft?

Jeg tenker at det finnes ett spørsmål som ubetinget må svares ja på før vi går i gang med å bygge noe som helst i denne byen. Hvis ikke svaret er klart og entydig JA på dette spørsmålet, skal vi skrote forslaget og gå tilbake til tegnebordet. Rett og slett fordi det kommer til å bli billigst for byen vår på sikt, og fordi arealeffektivitet og fortjeneste til utbyggere er feil målestokk. Det spørsmålet som må stilles er: «Blir dette noe hyggelig, da?»