19. juni 2019: Når opplevde du en politiker gå til valg på vedlikehold?

Askøyskandalen har satt en støkk i vannverkssjefer over hele landet, men den burde ikke ha kommet som en overraskelse. En niese jeg kjenner er bosatt på Askøy og forteller at det slett ikke er den første gangen de må koke drikkevannet der ute, men hun er kommet helt ut av telling. For tiden lever hun i landflyktighet på Sotra der vannet ennå er trygt.

Det ligger muligens en symbolsk ironi i at denne kommunale benken er i ferd med å bli overgrodd av skvallerkål.

Manglende vedlikehold og oppgraderinger burde ikke forbløffe en eneste politiker, for det er snarere hovedregelen enn unntaket. Eksemplene er så mange at jeg skjems, selv om jeg ikke er ansvarlig for noe som helst av det. Manglende vedlikehold er noe som lettest merkes når snøen ikke blir brøytet eller søppelkassene flommer over av hundeposer, men fenomenet er langt mer alvorlig og omfattende enn som så. En barnehageansatt jeg snakket med fortalte at de ikke får penger til å pusse opp utelekeplassen til ungene, de kan bare få penger til å kjøpe handle inn nye lekeapparater selv om det er mye dyrere og helt unødvendig. Vedlikeholdsetterslepet i oslobarnehagen skal være på 2,5 milliarder kroner. Ironisk nok har den ansvarlige etaten navnet «Omsorgsbygg,» men det er neppe bygningene den har omsorg for. I fjor måtte direktøren gå på grunn av skandaløse ansettelser der forloveren, datteren og svigersønnen ble ansatt og direktøren hadde fått en årslønn som nærmet seg 1,5 millioner kroner. Personlig husker jeg fortsatt som om det var i går, den paviljongen Bryn barneskole hadde og der min yngste datter tilbragte noen år. Toalettene var så grimme og stinket så fælt at elevene foretrakk å gå hjem for å gå på toalettet, og de som ikke kunne gå hjem, foretrakk å holde seg som best de kunne. Kun den ytterste nød kunne få førsteklassingene til å bruke hovedstadens frykteligste avtrede. Noen kan sikkert gi et kompetent svar på hvordan det å være tissetrengt en hel skoledag påvirker læresituasjonen. Vi bygger nytt Tøyenbad til 1,4 milliarder kroner i disse dager, selv om ingen har klart å forklare hva som var galt med det gamle, bortsett fra at det var slitt. Jeg pleide å svømme der om morgenen klokken 7.00, men måtte etter hvert gi opp, for låsene på skapene var ødelagte og nesten ikke en eneste dusj virket. Regningen har allerede sprukket med 20 millioner, penger som visstnok skal tas fra vedlikehold av andre anlegg. I 2016 forsøkte Aftenposten å kåre Oslos verste vei, og ikke husker jeg hvor mange kandidater de hadde på blokka eller hvem som vant den tvilsomme tittelen. Men jeg husker at Lachmanns vei hadde tilnavnet «Ostebakken» på grunn av alle hullene. I Alnaparken står nå annen generasjon benker og råtner på rot. Kirketårnet på Frogner kirke ble sikret med lastestropper for at steinene ikke skulle rase ned i hodet på forbipasserende folk. Kommunale boliger forfaller i rasende fart og i 2017 var etterslepet på 3,3 milliarder kroner, samtidig som kommunen tok ut 1,9 milliarder i utbytte i årene 2012-2017. Slik kan jeg fortsette, side opp og side ned. Det er ikke bare bygninger og fysisk miljø som blir behandlet på denne måten, også ansatte utsettes for den samme likegyldigheten. Midlertidig ansatt kalles det da, og folk kan være midlertidig ansatt i årevis og hele tiden leve i uvisshet om de har jobb eller ikke i neste uke. Og da kan de glemme å få banklån, de må kaste seg ut blant bolighaiene i utleiemarkedet og tusen takk for det. Slik holder politikerne på, og de skammer seg ikke engang, men bevilger seg lønnspålegg og fine titler. Les hele innlegget...

23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Politikerne er flinke til å debattere og diskutere og å komme med fagre løfter, store ord og fett flesk. Dessverre viser de ikke den samme iver når det gjelder å fortelle den hele og fulle realismen bak forslagene sine. Da er det mye morsommere å gi sine politiske motstandere det glatte lag og fortelle hvor feilslått deres politikk kommer til å bli samtidig som de roser seg selv opp i skyene.

Men hvis vi gjør et tankeeksperiment, og tenker oss at politikk er et produkt på linje med et hvilket som helst annet produkt. At Arbeiderpartiet ikke er vesensforskjellig fra en DAB-radio. At Høyre ikke er veldig ulikt en flybillett. At Venstre er det samme som en brødrister. Og så videre. Hva da? Hvordan ville det vært for partiene å markedsføre seg overfor kundene? Hvordan vil det være for partiene å måtte forholde seg til de samme paragrafene i markedsføringsloven som alle andre som selger noe? Forskjellen er jo bare at vi betaler partiene med stemmeseddelen i stedet for med pengeseddelen? Så hvorfor skal ikke partiene forholde seg til de samme lover, regler og prinsipper som selgerne av DAB-radio, flybilletter og brødristere?

Urimelig handel er forbudt i følge lov om kontroll med markedsføring. En handel er urimelig dersom den er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. For våre partier ville det derfor vært forbudt å foreslå noe som gjør at velgerne besluttet noe de ellers ikke ville gjort. Jeg trenger ikke si stort mer enn «dieselbil» som titusener av velgere har kjøpt på innstendig oppfordring fra politikere og som nå er i ferd med å våkne i tidenes største bakrus der politikerne straffer kundene (velgerne) sine med kjøreforbud og økonomiske sanksjoner (bompenger) for å ha gjort som de sa. Det tør være ganske opplagt at hvis dette hadde vært kjent samtidig med oppfordringene, ville det kanpt blitt solgt én eneste dieselbil.

Det vil være forbudt å rette handelen mot bestemte velgere som er sårbare på grunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet. Her kan vi jo bare ta for oss alle løftene som har blitt servert på sølvfat til pensjonistene, gang på gang i valg etter valg. Men hva skjer? Jo, pensjonistene får mindre enn alle andre grupper, hvert år. Det har da også politikerne skjønt siden de gir seg selv fullt opptjent pensjon etter bare to perioder på Stortinget. Her grafser de til seg mens øvrige pensjonister hvert år underreguleres med minus 0,75 % og således sakker mer og mer akterut økonomisk for hvert år, og særlig hvis de er minstepensjonister. Og hva med løftene til barn? Kronisk syke? Bevegelseshemmede? Andre svake grupper?

Politisk markedsføring er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Jeg trenger vel bare si «valgflesk» så skjønner alle hva jeg mener. Før ethvert valg serveres velgerne fagre løfter om hvor fantastisk alt skal bli, bare akkurat det partiet blir valgt, og etterpå løper de samme politikerne om kapp fra løftene sine. «Hestehandel,» kaller noen det, «å svelge noen kameler,» kaller andre det. Men det er ikke politikerne som får kamelkjøttet servert til morgen, middag og kvelds, det er velgerne. En undersøkelse viser over halvparten av velgerne mener at de folkevalgte ikke engang forsøker å holde det de lover.

Annonserer du på postordre blir kravet til fullstendighet og sannferdighet skjerpet av den enkle grunn at velgerne ikke kunne ta varen i øyensyn før kjøpet. Forbrukerne må stole på politikerens opplysninger. Politikk har en del til felles med postordre; varen får vi ikke levert før etter valget, kanskje ikke før lenge etter. Det skulle tilsi større og ikke mindre varsomhet fra politisk hold. Hvis jeg nevner ordene «brutte valgløfter» er det neppe noen som gidder å heve ett øyenbryn. Brutte valgløfter en selvfølge. Vi nordmenn er ikke gode til å klage på produkter, vi velger heller den løsningen som i markedsøkonomi kalles «avgang.» Det vil si, vi slutter å handle på steder vi er misfornøyde med. Sånn er det også i politikk, velgerne slutter å handle, det vil si, slutter å stemme. Sofapartiet er det største partiet i Norge, og fikk ved forrige kommunevalg over 40 % av stemmene. Slike tall har ikke engang Arbeiderpartiet vært i nærheten av på flere tiår. Beklageligvis har velgernes reaksjoner ingen effekt på politikerne, men det ville de hatt i næringslivet. Det blir valgt inn akkurat like mange politikere på Stortinget og i Bystyret, uansett. Hvis kundene forsvinner, går bedriftene konkurs. Kanskje hadde det vært riktigere å avspeile antallet delegater på Stortinget etter hvor mange velgere som faktisk har stemt? Med en valgdeltakelse på 60 % burde bare 60 % av setene i Stortinget bli besatt, det vil 101 i stedet for 169. Slik ville 68 av kandidatene miste jobben, og hvis ikke det kan bidra til bedre og ærligere innsats, vet ikke jeg.

Negativt salg er forbudt, det vil si at en kunde får tilsendt en vare uten å ha bedt om den eller kjøpt den, og får regningen etterpå. Tilsvarende vil det da ikke være mulig for politikere å påføre velgerne utgifter med mindre det har gått tydelig fram før valget fant sted og velgerne har akseptert det. I sin ytterste konsekvens burde for eksempel en ekstra bomring bare betales av de som stemte for å få den. Men som sagt, ingen politikere med vettet i behold vil innføre en lov som gjør dem til lovbrytere.

Jeg er imidlertid åpen for å kjøpe soningsplasser i Nederland til alle de politikerne som vil måtte bli buret inne på grunn av villedende og aggressiv markedsføring av sitt parti og sin politikk, siden vi garantert ikke vil ha nok plasser her hjemme. Kanskje ville jeg også kastet nøkkelen.

11. september 2013: Dagen derpå

Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket.

I dusjen ble vannet akkurat passe temperert uten at jeg trengte å skru på krana en eneste gang, til tross for at Vann- og avløpsetaten en gang i løpet av natten hadde fått orden på vanntrykket. Jeg ble heller ikke overrasket da jeg kom ned til frokost og oppdaget at kjøleskapet bare inneholdt økologiske matvarer. Jeg kunne spise frokost med verdens beste samvittighet.

Jeg hentet inn avisene, og ingen av dem kunne fortelle om dårlige nyheter. Tvert i mot. De var fulle av solskinnshistorier fra alle kanter i verden. Det samme var nyhetssendingen på radioen. I løpet av natten hadde befolkningen i Nord-Korea tatt over makten på en fredelig måte, og Kim Jong-un innrømmet at han hadde oppført seg som en bølle og beklaget på det sterkeste. I Syria hadde partene samlet seg over et glass rødvin og blitt enige om at det der med geværer, kanoner og kjemiske våpen var en elendig idé, og bestemte seg for å bli venner i stedet. På forsiden av Aftenposten var det et bilde av Bashar al-Assad som plantet gulrøtter sammen med representanter for det hemmelige politiet. I Israel og Palestina hadde de plutselig forstått at Norge har hatt rett hele tiden, og militante palestinere og ortodokse jøder omfavnet hverandre og inviterte hverandre hjem.

Her hjemme var nyhetene preget av åpningen av høyhastighetstog mellom alle de store byene, og at forbudet mot lakrispiper omsider var opphevet. Alle riksveier var utbedret, Oslogatene hadde fått helt ny asfalt og ledninger i luftstrekk var lagt om til jordkabler. Dessuten hadde bergenserne sluttet å skarre. Slik fortsatte det, verden rundt. Det var ikke en dårlig nyhet å skue i noen retninger.

Det første jeg la merke til da jeg gikk ut, var at gresset på plenen hadde blitt så mye grønnere. Dessuten var plenen både klippet og luket, og jeg kunne verken se mose eller ugress. Tulipanene blomstret fortsatt og blomsterbedet var et fargerikt fellesskap. Bymiljøetaten hadde til og med rukket å plante nye busker som erstatning for dem som hadde blitt ødelagt av snøbrøytingen vinteren for snart tre år siden. Utenfor huset merket jeg med én gang at luften var blitt mye renere, den kjente eimen av morgenrushet inn mot byen var forsvunnet og erstattet med duften fra tulipanene. Det vanlige drønnet fra biltrafikken var også borte, og det var grunnen til at jeg kunne høre så mange småfugler. Brunskogsneglene var forsvunnet, men til gjengjeld hadde en mengde utrydningstruede arter på en mirakuløs måte dukket opp på de utroligste steder. Hundelufterne plukket opp etterlatenskapene i små, svarte poser og kastet det i nærmeste søppelbøtte. Det var til og med mobildekning hos Telenor, en tjeneste som lenge hadde stått på rødlista. Jeg benyttet anledningen til å ringe litt rundt, bare for å ha gjort det. Bompengeringen var forresten blitt fjernet, og jaggu hadde ikke Manglerudtunnelen og lokket over E6 i Groruddalen blitt ferdig. Det var sikkert derfor det ikke var noen bilkøer inn til byen denne morgenen, selv om alle som eide kabriolet var ute og kjørte med taket nede i det varme været.

Utenfor det nymalte skolebygget sto rektor for å ta i mot flokken av nye lærerne, og alle foreldrene kom gående sammen med ungene sine, og fulgte dem helt inn. Ikke en eneste foresatt parkerte på skrå i fotgjengerfeltet. Lekeapparatene i skolegården, som så sørgelig hadde trengt oppussing de siste femten årene, var blitt byttet ut med nye. Fra svømmehallen kunne jeg høre glade elever rope og plaske, så noen måtte ha fylt vann i bassenget i løpet av natten. I parken vokste trærne til himmels og en flokk fedre på pappaperm trillet sine håpefulle døtre og sønner omkring. Et par barnehagebarn klødde en urban ulv bak øret, og den så virkelig ut til å nyte oppmerksomheten.

Bussen kom nøyaktig på sekundet, sjåføren smilte til alle passasjerene, og kjørte pent og forsiktig men likevel kom vi fram tidsnok. Naturligvis var det sitteplass til alle passasjerene, som smilte like blidt som bussjåføren. De pratet med hverandre, og ingen satt med nesen i en avis, bok eller mobiltelefon. Langs begge sider av veien var det bygget brede sykkelfelt, og alle bilistene holdt seg til fartsgrensen, ingen kjørte på rødt lys over fotgjengerfeltene. Selvmordsyklistene hadde tatt av seg klovnedraktene og oppførte seg som helt normale mennesker. En av dem stoppet til og med for å slippe fram en bilist, selv om bilisten hadde forkjørsrett. Selv Audi-bilistene brukte blinklys når de skulle ut av rundkjøringene. Og da jeg kikket opp, kunne jeg se at Dreamlineren til Norwegian var i rute.

Det tok meg bare ett kvarter å skrive denne onsdagspihlsen. Det var i det hele tatt en fantastisk dag. Vi bør ha valg litt oftere.