Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.
I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction.
Helt siden jeg kjøpte «Rundt solen i ring» av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har jeg vært fasinert av science fiction. Det var Lanternebok 78 utgitt i 1967 på Gyldendal, kostet 9 kroner og 50 øre og var på 141 sider. Jeg har brukt noen kroner på bøkene til de to opp gjennom årene og har litt av æren for at de har kunnet bli såpass gossine som de har blitt.
Det var Lanternebok 78 som førte meg til Lanternebok 2. «1984» av George Orwell. Den ga jeg 8 kroner og 50 øre for. Omslaget består av fire store tall, blå og oransje og der blåfargen og oransjefargen dekker hverandre er det blitt en merkelig suppe. Mange tror at Orwell skrev om 1984, men det gjorde han ikke. Han skrev om forfølgelsen av kommunister i England i 1948 og boka skulle hete «1948,» men slik samfunnskritikk var det ikke mulig å utgi på et tidspunkt der kommunister var ansett å gå Sovjets ærend. Derfor byttet Orwell om de to siste tallene i tittelen, og vips var boka ufarlig – fordi den var en blitt framtidsroman.
Vi hadde en jente i klassen som trodde fast og fullt på astrologi og at skjebnen sto skrevet i stjernene. Hun hadde hørt av en spådame som holdt til i en campingvogn på Youngstorget at den tredje verdenskrig skulle bryte ut i 1984, og formidlet dette med iver og glød til oss andre. Hun levde seg til de grader inn i det, at det liksom ikke var noen tvil. Det var 14 år til helvete skulle bryte løs. Ikke bare den tredje verdenskrig, men helvete med trykk på alle stavelser. Klart vi trodde på henne. Jeg husker godt da vi omsider kom til 1984. Jeg hadde gruet meg til det helt fra våren 1970. Jeg brukte 14 år på å forberede meg til den tredje verdenskrig – helt forgjeves. Fortsatt lurer jeg på om jeg kanskje burde føle meg snytt?
6 kroner og 50 øre betalte jeg for min første engelske science-fiction bok: «The Interpreter» av Brian Aldiss. Den kjøpte jeg i Narvesen-kiosken i Stortingsgata, på hjørnet ved Losjen. For å komme til science-fiction-bøkene måtte jeg gå forbi svenske pornoblader og rosa dameromaner, så lugubre var de. Innerst i kiosken, helt til venstre. Paperback. Med ryggen ut, som om forsidene kunne skremme barn eller lokke svake sjeler ut i fortapelsen. Jeg tror ikke engang de hadde lys i den delen av butikken. «The Interpreter» har en illustrasjon på forsiden av en astronaut og et treøyet, trekloet og trebent monster. Monsterets øyne beveger seg ytterst på en slags tentakler, har røde pupiller og det hvite i øynene er gult.
Det var hos Narvesen jeg begynte min samling Arthur C Clarke og Isaac Asimov, to av sjangerens fire store i tillegg til Clifford Simak og Robert Heinlein. Jeg pleier å si at hvis det er én bok som bør være pensum på skolen, så er det «Nightfall» av Isaac Asimov. Og, for all del på bekostning av Hamsun eller Ibsen.
Gyldendal utga sine fremtidsromaner på begynnelsen av femtitallet. De kalte dem «rakettbøkene» enda det var tre år til Sovjetunionen skulle skyte opp Sputnik. Øverst i bokas høyre hjørne var logoen plassert, en rakett med styrefinner foran en gul planet. Eller kanskje var det fullmånen. Jeg har fått tak i noen av rakettbøkene på antikvariat. Blant annet John Wyndhams «Trifidenes opprør» som kostet 3 kroner og 50 øre da den ble utgitt i 1955. Forsiden viser en scene med toetasjes buss i Londons gater og en flokk trifider som stavrer omkring på tre røtter mens de slår etter menneskene med lange, giftige pisker som sitter der griffelen skal være. Størst plass er likevel viet en vakker kvinne i hvit bluse. Hun har blondt, bølgete hår. Mesteparten av blusen er flerret opp av trifidene slik at brystene er i ferd med å bli skremmende synlige. Heldigvis hadde trifidene tilstrekkelig moral til å la tøyfillene dekke brystvortene. Hvis ikke ville nok Stortinget fått noe å diskutere, for synlige brystvorter var ikke å spøke med i 1955. Skjørtet til damen var like helt, hvilket beviser at trifidene neppe var seksuelt tiltrukket av menneskene.
Nederst på forsiden står det:
«De terroriserte jorden.» Trifidene spredte seg raskere enn løvetann. Spør en haveentusiast om løvetann, så vil du straks forstå hvor alvorlig situasjonen var for jordkloden.
Norsklæreren var ingen tiltrekkende dame, hun var nok heller den rake motsetning til kvinnen på bokomslaget. Norsklæreren likte å gå kledd i svart. Svarte bluser med blonder fordi hun trodde at svart ville gjøre henne slankere. Vi kalte henne Black Magic Woman.
I klasserommet ble vi ropt opp rekkevis, og måtte svare på hvilket tema vi ønsket å skrive om i særoppgave. Noen ville skrive om Hamsun. Andre om Ibsen. Eller tolke «Til min Gyldenlak» av Wergeland. Det var de som hadde skjønt hvordan man fikk en femmer i norsk. Ikke sånne som meg. Som styres av en indre trang til å gjøre det jeg føler for. Som er fullstendig ribbet for evner i taktisk retning.
Jeg vil skrive om science fiction, erklærte jeg, da det ble min tur. «Science fiction?» hikstet damen bak kateteret. Det disset i smulthakene, øynene så ut til å ville forsvinne inn i ansiktet. Det var rent grotesk for dem som satt på første rad. Noen påsto i friminuttet etterpå at de hadde sett drøvelen hennes, men det tror jeg var en overdrivelse.
«Skal du skrive om nakne grønne damer fra Venus? Hva i all verdens land og rike er det du innbiller deg? Skal du komme i mine timer med slimete monstre med tentakler og nakne grønne damer fra Venus? Det kommer aldri på tale!»
Jeg fikk beskjed om å tenke meg om én gang til, men valgte science fiction likevel. Jeg skrev mer enn 30 sider der jeg redegjorde for en litteraturform som var fullstendig ukjent for den svarte, magiske. Jeg fortalte om en sjanger som framførte samfunnskritikk ved å flytte fenomener fram i tid, for dermed å påvise hvordan det kan gå dersom utviklingen får fortsette uhindret. Jeg forklarte at science fiction var et dramaturgisk grep. Jeg overgikk meg selv, det var den beste og mest gjennomarbeidede norskoppgaven jeg noensinne hadde levert. Jeg vet det, for jeg har den ennå. Jeg brukte hvert ledige minutt. Jeg forsakte alle vennene mine i tre uker. Det hjalp ikke. Jeg fikk blank stryk på oppgaven selv om det ikke sto et eneste ord om nakne grønne damer fra Venus. Hun skulle ikke ha noe av science fiction i sine timer. Hun anså meg for å være svak i norsk og mente at det ville være smartere av meg å ta annen utdanning.
Først i voksen alder grep jeg meg i å lure på hvor hun hadde fått det med slimete monstre med tentakler fra. For ikke å si de nakne, grønne damene fra Venus.
