Jeg har et par svake minner fra barndommen, der jeg holdt meg fast etter beste evne på en sportsvogn mens lillebroren min fikk sitte. Vanligvis måtte jeg gå, men det var naturligvis grenser for hvor langt en treåring orket å gå på egne, korte bein. Den hyppigste årsaken til at jeg måtte stå på bakakselen til barnevogna, var at vi ikke kom inn på trikken. Det var ikke plass.
Jeg vet det kan høres ut som fantasy i dag, men da jeg vokste opp på Oppsal og vi skulle reise med gullfisken for å besøke min oldemor på Smestad gård på den andre siden av byen, var det kun tillatt med to barnevogner om bord i trikken. Hvilket jo var mildt sagt et råttent dårlig tilbud, tatt i betraktning av at det var flyttet inn fire tusen barnefamilier på Oppsal. Klart det måtte bli trangt om saligheten. Trikken gikk hvert kvarter og om vi ikke kom med den første, var det heller ikke sikkert vi kom med den neste. Eller den etter der. Det kom helt an på hvor mange mødre med barnevogner som skulle ut å reise, for reise måtte vi. Helsestasjonen på Oppsal lå øverst på Teisen den gangen, barnelegen holdt til på Etterstad og frysehuset, der vi hadde den beskjedne fryseboksen vår, lå på Brynseng.