Jeg vet ikke når det begynte, men jeg innbiller meg at det var lyspærene som var først ute. Eller, ikke lyspærene som sådan, men lyspærepusherne. I gamle dager, det vil si på åttitallet og tiden før det, hadde lyspærer stort sett én av to typer sokler og kom i tre-fire ulike wattstyrker. Det fungerte greit. Vi visste alltid hva slags lyspærer vi skulle ha, og hva de kostet.
Men så var det noen som fant opp sparepærene, og på nittitallet og utover var det sparepærer som gjaldt. De skulle nesten ikke bruke strøm og vare i tusenvis av år, så det var et under at ikke alle lyspærefabrikkene gikk konkurs. Naturligvis varte pærene bare marginalt lenger, eller i hvert fall lenge nok til at vi hadde glemt når vi kjøpte dem og dermed ikke kunne reklamere fordi de varte kortere enn garantitiden. Det verste var imidlertid at lyspærepusherne innførte et nytt prisregime, nå som ingen visste hva en lyspære skulle koste lenger. De kunne koste 250 kroner eller 385 kroner, om det var dyrt eller billig, var umulig å si. Denne pulveriseringen har bare ført til én ting; lyspærer har blitt mye dyrere enn de noen gang har vært, og det kan de gjøre fordi ingen vet hva de skal koste. Ikke rart, når det finnes minst 1078 ulike lyspærer på markedet. Ja, jeg har holdt opptelling.
