2. september 2026: Få ut fingeren!

Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men tiden går. Det ene året er det 2020, og plutselig har det blitt 2026. Sånn helt uten videre, liksom. I 2020 flyttet barnehagen ut av Teisen gård, og i de seks årene som har gått siden den gang, har gården stått til forfall. De eneste som bryr seg om den, er innbyggerne på Teisen, mens de som bestemmer, eier gården og har pengene, ser ut til å gi blaffen.

Bydel Alna hadde ingen planer etter at barna pakket sekkene sine og gikk, og nå som det blir bydelsreform er det mange brikker som skal på plass og mange stillinger som skal byttes om på og folk som hadde ansvar skal ikke ha det lenger og de som ikke hadde ansvar vil kanskje få det, uten at de vet hva de skal gjøre med ansvaret, så det kommer til å gå minst fire år før noen i de nye bydelene skjønner noe av de nye bydelene. Les hele innlegget...

19. august 2026: Hva skal barna hete?

Hva skal barna hete?

Byrådet har sendt tre navnealternativer for hver av Oslos åtte nye bydeler på høring, med frist for svar 23. august 2026. Vel, her kommer min mening. Byrådet er langt ute på jordet og skjønner åpenbart ikke hva de driver med. Det er ikke sånn at den Gud gir et embete, gir han også forstand. Det er gammel overtro.

Problemet med Byrådets tilnærming er grunnleggende, det innbiller seg at folk bryr seg. Det gjør de naturligvis ikke, det var bare 893 selvrekrutterte personer av byens befolkning på 728 714 som gadd å sende inn navneforslag. Det er én promille, og som sådan en tydelig mistillit til Byrådet. 99,9 prosent av innbyggerne bryr seg ikke. Faktum er at engasjement er omvendt proporsjonalt med avstand, hvilket betyr at når vi nå skal få enda færre bydeler, blir veien opp enda lenger, hvilket igjen betyr at enda færre innbyggere vil gidde å bry seg, fordi det ikke nytter å måke seg vei gjennom byråkratiet. Vi skal ikke se bort fra at dette er den egentlige hensikten med bydelsreformen, så hva de til syvende og sist kommer til å kalle dem, vil være uten betydning. Jeg har i tidligere Onsdagspihlser skrevet at forskjellen ikke lenger står mellom høyre- og venstresiden, men mellom topp og bunn i samfunnet. Vi har jo tidligere fått servert forslag om å kalle Byrådet for «Byregjeringen», og de som måtte lure på hva folk flest syntes om den ideen, kan jo søke opp ordet. Les hele innlegget...

5. august 2026: Agurknytt, brunbjørner og geithamser

Agurktiden nærmer seg slutten, og forhåpentligvis kan Aftenposten begynne å skrive artikler igjen. I sommer har avisen vært fylt med bilder over dobbeltsider, pyntet med noen få setninger rundt, så det har sjelden tatt meg mer enn to minutter å lese hele heftet. Eller bildebladet, som kanskje er blitt en riktigere betegnelse på det som en gang var et nyhetsmedium. Det er naturligvis lett å skylde på en sommer der tilgangen på nyheter er fattig, men for oss som i økende grad får nyhetene direkte fra kildene, har det ikke vært noe som het agurktid i sommer. Les hele innlegget...

8. juli 2026: Når du blir gammal og kommunen ikke vil ha deg

Her en morgen fikk jeg det de som har greie på sånt, kaller flashback. Ut fra ingensteds dukket det opp en erindring om minneboka fra barneskolen, og jeg måtte finne den fram. Et sted i det store arkivet hadde jeg boka liggende, der klassekameratene mine hadde skrevet sine mer eller mindre bevingede minneord, og akkurat som jeg trodde, ett av disse gullkornene har blitt til praktisk politikk i Oslo. «Når du blir gammal og ingen vil ha deg. Sett deg på taket og la kråka ta deg», var kanskje ikke tidenes beste rim, men det forteller hva kommunen synes om gamle mennesker og hvor de skal gjøre av seg. Les hele innlegget...

24. juni 2026: Mr. Smith, I presume?

Jeg leser at stortingsrepresentantene har stemt over sin egen lønn og funnet ut at de har fortjent et litt større prosentvis tillegg enn andre. Det er nemlig vanskelig, men ikke umulig, å si nei når du selv foreslår at du skal få en betydelig lønnsøkning. Den nye lønna er på 1.272.209 kroner, i tillegg til en lang rekke andre ytelser som kommer på toppen. Bare MDG, Rødt og SV stemte i mot. Mímir Kristjánsson kalte det en «skammens dag.» Økningen i grunnlønna var på 4,7 %, dersom det er lov å kalle 1,2 millioner for grunnlønn. La meg komme tilbake til våre folkevalgte, for først er jeg nødt til å snakke om Mr. Smith, som jeg tross alt kan takke for overskriften til denne Onsdagspihlsen. Les hele innlegget...