Påsken er i gang, og en tradisjon som er minst like stor som påskeharen og påskeeggene, er påskekrimmen. Uten krim, ingen påske. Så enkelt er det. Men sånn har det ikke alltid vært. Det hele begynte i 1922.
I 1922 gikk to studenter og fattige hybelboere omkring i Kristiania (Oslonavnet kom i bruk 1. januar 1925) og lurte på hvordan de kunne få penger til en øl og neste husleie, slik studenter gjerne har for vane. En av disse het Nordahl Grieg, som nylig hadde fått utgitt diktsamlingen «Rundt Kap det Gode Haab» som ikke solgte stort. Diktsamlinger gjør gjerne ikke det. Nils Lie, kameraten hans, var like desperat, og var like mye på let etter noe som kunne sikre dem inntekt til de tidligere nevnte formål. Kanskje de skulle rane en bank? Eller en gullsmed? Hvem av dem som kom opp med ideen om å koke sammen en kriminalroman vet jeg ikke, men vi kan gi dem æren i fellesskap.
Som tenkt, så gjort. De skrev annethvert kapittel og møttes på en kafé i Hegdehaugsveien hver ettermiddag for å lese det de hadde skrevet, for hverandre. Etter hvert ble det en hel bok, den er riktignok ikke så tykk, men ettersom Nordahls bror Harald Grieg hadde begynt å jobbe i Gyldendal forlag, gikk de til ham med manuskriptet. Gyldendal antok boken som hadde fått tittelen «Bergenstoget plyndret i natt», og forlaget var keen på å bruke utradisjonelle midler for å lansere boken. Lørdag før palmesøndag i 1923 annonserte Gyldendal utgivelsen med en alvorlig diger tittel på tvers av hele førstesiden i mange aviser, for eksempel Aftenposten, som om det var en avisoverskrift, men med Norges minste Gyldendal-logo nede i høyre hjørne. Og dermed braket det løs, avisene ble nedringt av mennesker som fortvilet spurte etter familie og venner, og politiet fikk sikkert sitt å bakse med, de også. Boken ble revet ut av hyllene og forfatteren, pseudonymet Jonathan Jerv, kunne glede seg over flere opplag og mange kjærkomne penger inn på konto.
Slik startet den norske påskekrimtradisjonen, og nå har den altså for lengst rundet ett hundre år. Mange forlag i andre land har kikket mot Norge, og vært misunnelige på den kommersielle suksessen, men ingen av dem har fått til noe lignende.
I 1909 utga Aschehoug forlag kriminalromanen «Jernvognen» av Stein Riverton, et pseudonym for Sven Elvestad, der detektiven Asbjørn Krag og historiens jeg-forteller skal løse et mord et tenkt sted på Sørlandet. Forfatteren lurer leserne ut på viddene med en genial intrige, og (her kommer en spoiler) var den første kriminalforfatteren med denne løsningen på mordgåten: Drapsmannen var fortelleren, eller jeg-personen.
Det fine med å være forfatter, er at du kan slippe unna med all verdens forbrytelser. Ja, selv drap kan du slippe unna med. Jeg trengte eksempelvis et drap i romanen «limo», og det var ingen tilfeldighet at det var en parkeringsvakt som måtte bøte med livet. Hvilken parkeringsvakt og fra hvilket parkeringsselskap var det naturligvis bare jeg som visste, og hvis noen forsøkte å gjøre meg ansvarlig, hadde jeg selvfølgelig sørget for at det ikke var jeg som begikk drapet, men romanfiguren og torpedoen Boffen. Som for øvrig rakk å rømme til et unevnelig søramerikansk land Norge ikke har utleveringsavtale med, og slo seg til ro i en hyggelig landsby i en vakker lagune mens vi måket snø og sludd her hjemme.
Å være kriminalforfatter gir deg med andre ord muligheten til å knerte akkurat hvem du vil, når du vil, på akkurat den måten du vil uten at du kan straffes for det. Det var for eksempel ikke tilfeldig at min parkeringsvakt kom fra én spesiell by i Norge, men det var naturligvis bare jeg som kjente den hemmelige og egentlige identiteten til offeret. Det nemlig slik at når du skriver, bruker du erfaringer du har gjort og lar deg inspirere av det som skjer rundt deg, og det er så mange måter å hevne seg på. Hevn smaker, som kjent, best iskald.
Med uregelmessige mellomrom har jeg gleden av å ta en kopp kaffe med kriminalforfatter Hilde Palladino, ved vårt faste bord på en liten kafé. Bortsett fra å oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist, utveksler vi erfaringer om bokhandlere og den slags og naturligvis snakker vi om de bøkene vi holder på å skrive. Og ikke sjelden diskuterer vi drapene i den nye boken hun holder på å plotte, for det er slik at leserkontrakten som vi gjerne kaller det, mellom forfatter og leser, inneholder to ting: Den første er at det skal ha blitt begått en kriminell handling, fortrinnsvis et drap, og den andre er at den kriminelle handlingen skal bli oppklart. Denne leserkontrakten må holdes, og derfor et det viktig hvordan det første punktet utformes, det vil si hva slags drap som skal begås, og hvordan.
Dette er én av de tingene Hilde og jeg snakker om over kaffekoppen, hvordan skal hun begå neste drap? En gang foreslo jeg at liket skulle finnes i en låve på Sørumsand, der en krypskytter hadde en fryser full av sauekjøtt, men hadde gjemt kroppen nederst, under sauekjøttet. Og så fantes det flere frysere omkring på gården, og du kan bare gjette hva de inneholdt. En annen gang var vi innom at lensmannen kunne være den skyldige og at etterforskningen ville avdekke at han hadde flere enn ett lik på samvittigheten. En tredje mulighet vi var inne på, var å ta livet av en tilfeldig turgåer, og klynge vedkommende opp i et grantre et stykke inne i skogen for å få det til å se ut som selvmord, at det skulle bli flere slike og at ingen ville tørre å gå på tur i marka før morderen var tatt.
Naturligvis diskuterer vi også hva slags våpen som kan være best å bruke til det drapet vi planlegger. Vil en dolk være tingen, en machete, pistol eller revolver? Skal det være et moderne våpen, eller en Luger fra andre verdenskrig? Jaktrifle med termisk sikte for å gjøre mordet mer moderne? Eller skal offeret forgiftes, som i en god, gammel Agatha Christie-krim? Oslo S er byens største apotek, så der er det lett å få tak i de nødvendige medikamentene uten å bli gjenkjent. Må bare huske på å ta ut kontanter i forskjellige dagligvarebutikker på forhånd, slik at det ser tilforlatelig ut.
Det morsomme med slik prat, er at det er et assosiasjonsarbeid, der den ene ideen tar den andre, og hvor noen av dem kan bli temmelig groteske. Det er ikke til å unngå at noen av gjestene på nabobordene får ganske lange ører, og etter hvert som forslagene våre blir mer og mer fantastiske, blir det stillere og stillere på bordene rundt oss. Sitter det noen og faktisk diskuterer hvordan de skal begå et drap mens andre kan høre på? Utrolig. Noen stopper å skrolle på mobilen, og et par ganger har det hendt vi er blitt spurt om vi tuller eller hva. En gang flyttet en av gjestene seg til et bord lenger unna for å være på den trygge siden, men vi har til gode at noen ringer til politiet for å få oss arrestert. Akkurat det hadde jo vært morsomt, men det er ikke ulovlig å planlegge et drap til en kriminalroman. Eller flere, hvis vi skal ha med en seriemorder å gjøre. Tvert imot, det er tvingende nødvendig.
Den skyldige bestemmer vi naturligvis selv hvem er, og akkurat som vi bestemmer hvem offeret er, kan vi bestemme hvem som er den skyldige. Begge deler uten at noen av dem vet om det. Så da har du noe å tenke på, hvis du skal lese krim i påsken. Hvem er det egentlige offeret? Og hvem er den egentlige morderen? Kan det være meg? Kan det være deg? Kan det være tralla lei? God påske!
