Etter å ha fulgt med i skjebnen til Teisen gård, jevnt og trutt siden begynnelsen av 2021, er jeg kommet til at det er nødvendig med et omfattende grep i måten vi organiserer arbeidet rundt fredninger på. Ifølge Riksantikvaren skal en fredning være den strengeste form for vern, men når vi ser på Teisen gård, kan vi fort slå fast at vernet i beste fall er illusorisk. Og at Riksantikvaren ikke på noen måte gidder å bry seg. Eller Byantikvaren, for den saks skyld.
Ellers hadde vel ikke gården fått stå i vær og vind til forfall i årevis? Sannheten er at fredning fører ikke til vern, uansett hvor sterkt eller strengt det angivelig skal være, i den forstand at det ikke følger med penger. Derfor har Teisen gård kunnet stå i årevis uten vedlikehold, kulda har krøpet inn, råta har fått tak, fukt har fått herje og etterslepet har vokst seg stadig større. Hadde det ikke vært for Teisen gårds venner (og en og annen Onsdagspihls) hadde byråden for kultur og næring Anita Leirvik North neppe bladd opp de nødvendige millionene for opprusting av gården. Det er godt nytt og en god begynnelse, men nå gjenstår det å finne ut hva gården skal brukes til. Det smarteste hadde vært om noen hadde vært på ballen fra start, først funnet ut hva gården skal brukes til og deretter lagt opp finansieringen. Det kunne vært noen millioner å spare, der.
Det er ganske snodig, for da gården ble malt for et par tiår siden, var det alt annet enn noen enkel sak. Da vrimlet det av høytidelige forståsegpåere fra antikvariske myndigheter, som fant fram skalpellene, mårhårspenslene og lupene sine, mens de skrapet seg nedover lagene i malingen for å finne fram til hva som hadde vært den opprinnelige fargen. Skulle gården males, skulle det vær så god være i den fargen som gården ble malt første gang. Så ble den det da, men deretter har gården stått til forfall i alles påsyn. Uønskede flyttet inn og vinduene har blitt spikret igjen med lemmer. Det kunne da umulig ha vært viktig å finne fram til den opprinnelige fargen, når ingen gadd å bry seg etterpå? De kunne like gjerne ha malt gården kanarigul, hardangerrød eller gursegrønn, når de likevel ikke hadde planer om å ta vare på bygningen. Så hva er fredning verdt? Ikke en dritt.
Det meningsløse, er at ansvarsfordelingen, eller rettere sagt ansvarsfraskrivingen, har gjort at det er ingen som kan gjøre noe, alle peker på hverandre, Riksantikvaren peker på Oslo kommune som peker på en byråd som peker en eller annen etat som knapt nok vet at de har ansvaret eller i hvert fall ikke har penger. Hva er hensikten med fredning da?
I disse dager har Riksantikvaren blamert seg i en fredningssak som med all mulig tydelighet viser at fredning ikke er verdt papiret det er skrevet på. I 1987 fredet Riksantikvaren Fetsund lenser, som er verdens eneste (!) gjenværende, komplette tømmerfløtingsanlegg, med potensial til få UNESCO-status. Men hva skjedde da Statens vegvesen krevde å få legge en firefelts motorvei gjennom det fredede området? Sto Riksantikvaren opp og ba Statens vegvesen stappe motorveiplanene opp et sted der sola ikke skinner? Forlangte Riksantikvaren at utbyggerne fikk finne seg et annet sted å bygge motorvei fordi motorveier ikke hører hjemme i et fredet område? Neida, Riksantikvaren logret som en ivrig, liten puddel og fortalte Statens vegvesen at de kan avfrede det området der Statens vegvesen vil anlegge motorveien, bare Statens vegvesen forteller hvor de skal anlegge motorveien. Da vil lensene fortsatt være fredet, bare ikke der motorveien kommer, så da kan de ikke si at vegvesenet har bygget i et fredet område. Så fredning, beklager å måtte si det, er ikke verdt noe som helst og Riksantikvaren er en gjeng småsnobbete byråkrater som tror de betyr noe, men som i virkeligheten er et ettergivende kulturelt alibi.
Derfor må Riksantikvaren nedlegges og erstattes av en organisasjon som har større forståelse for verdiene og det merkantile potensialet ut over å vedta et fredningsvedtak for deretter å tasse tilbake til kaffetrakteren. I fire år har som sagt Teisen gård stått tom, og det i et område med stor mangel på møte- og selskapslokaler. Enhver med ett gram økonomisk teft i nesa ville benyttet mulighetene som byr seg, men fordi ingen har ansvar for noe som helst, blir det heller ikke gjort noe. Eksempelvis har geitefjøset og stallene på Østre Aker kirke, som også er fredet, stått til forfall i flere tiår. Det er mer enn femten år siden treverket begynte å råtne. Er det ett sted i nedre del av Groruddalen det kunne vært avholdt julemesse de lux, så er det her, men da kan ikke bygningene råtne på rot, men det gjør de altså. Alle skylder på hverandre, ingen har ansvar eller penger, men bunnlinja er likevel mer enn tydelig nok: Fredning fungerer ikke. Så er spørsmålet: Hvor mange Teisen-gårder finnes det rundt omkring i Norge? Hvor mange fredede bygninger forfaller? Og hva i all verden er vitsen med å frede noe som helst hvis det er fritt fram for å la forfallet overta?
Bare tenk deg hvis du kan bli personlig medlem i en kultur- og miljøvernorganisasjon som eier og/eller drifter eiendommer og historiske bygninger, at du som medlem får gratis eller rabatterte inngangsbilletter til alt organisasjonen rår over og at du gjennom medlemskapet kan påvirke organisasjonen og hva den skal ta tak i. Ikke minst, der du bor. Og slik at du og alle andre slipper å lage facebookgrupper eller andre aksjoner, men kan gå rett på dem der ansvaret er plassert, gå inn på kontoret deres, filleriste dem, og spørre hva i helvete de driver med. Da kan du virkelig få gjort noe.
Vi kan kalle denne organisasjonen «Den nasjonale stiftelsen for steder av historisk eller kulturell interesse og naturskjønnhet» og invitere alle i Norge til å bli medlem og dermed kunne både bidra og påvirke. Stiftelsen skal eie historiske bygninger og legge vekt på at disse skal være tilgjengelige for publikum, det vil si alle og enhver. Fordelen med å være medlem, er at du får medlemsrabatt. Så må lovverket brukes for å gjøre eiendommene uavhendelige slik at de ikke kan selges eller pantsettes, og beskyttes mot ekspropriering eller latterlige avfredninger for å tekkes en eller annen etat.
Inntektene må komme fra medlemmene, og det må være mulig å få flere hundre tusen til å melde seg inn. Hvor mye vil du være villig til å betale? Skiforeningen tar 860 kroner for et personlig medlemskap, familiemedlemskap i Turistforeningen koster 1540 kroner. Denne foreningen kan overta fredede bygninger, slik at eieren bli kvitt «problemet» mot et hyggelig bidrag slik at eiendommen blir tilgjengeliggjort. Stiftelsen Den gamle krigsskole i Tollbugata er et eksempel som kan skaleres opp i størrelse, men jeg kan allerede nå høre riksarkivarer over det ganske land rope at dette ikke vil fungere, men det er bare fordi de er engstelige for å miste jobbene sine.
Men at det ikke vil fungere? Vel, britene har klart det, The National Trust har nesten 5,5 millioner medlemmer og nær sytti tusen frivillige. Klart det går an. Vi må bare tenke nytt og ikke tviholde på det gammeldagse byråkratiet.
