Det nærmer seg sommerferie for de aller fleste, og da fikk jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at mange av de små tingene du vil komme over, ikke nødvendigvis er småting fordi de er små. Tvert i mot, det er grunn til å lære av Espen Askeladd som stoppet ved ting som brødrene syntes var betydningsløse, og så viste det seg at det var mer ved den gamle skosålen enn første øyekast viste. Slik er det når du reiser på ferie også, det er så lett å jage etter attraksjonene som såkalte influensere (som ikke er annet enn overbetalte selgere) har fått penger for å fortelle deg at du skal besøke. Vel, dit kommer alle andre som er på ferie også, og da vil du oppdage at stedet ser nøyaktig ut slik det gjør på postkort. Derfor kan det være lurt å kikke utenfor den svarte boksen noen ganger.
Da Tor Åge Bringsværd og jeg holdt på med kartozoologi, begynte vi på en bok som skulle hete Det dyriske Edinburghfordi vi hadde funnet konturen av en skotsk høylandsku midt i hovedstaden som vi utforsket. Naturligvis fant vi turistfeller som Greyfriar’s Bobby også, men vi interesserte oss vel så mye for rare ting underveis. Her kommer fire eksempler, som vi kalte «melkeskvetter» etter størrelsen og fordi vi fant dem i en ku, ikke sant?
Første skvett: Jacob’s Ladder. På Regent Road, rett ved Calton Hill, ble vi oppmerksomme på et lite skilt ved et hakk i muren. «Jacob’s Ladder,» sto det, og fra hakket i muren gikk en trapp som nærmest så ut til å forsvinne ned i uendeligheten. Jakobs stige. Egentlig var vi blendet av New Parliament House, som kneiset høyt oppe på den andre siden av gaten, og som kan minne om Akropolis mer enn noe annet. Opprinnelig bygget for the Royal High School i 1826-1829 , tegnet av Thomas Hamilton og ansett for å være en av de to flotteste bygningene i hele det britiske kongedømmet. St. George’s Hall i Liverpool skal være den andre. New Parliament House var tiltenkt rollen som nettopp det, det skotske parlament. Men av årsaker du må være politikere for å forstå, valgte de heller å bygge et nytt nede i dumpa ved Holyrood, stort sett ute av syne for de aller fleste, og fullstendig uten utsikt. Muligens var ikke gammel arkitektur fint nok. Muligens var det nærheten til monarken som appelerte, selv om vi har vanskelig for å tro det. Uansett, det som kunne blitt det skotske parlamentet tar all oppmerksomheten fra forbipasserende, og det var bare vår erfarne observasjonsevne som gjorde at vi fattet interesse for et lite, grønt og nedtagget skilt som fortalte om at en viss Jacob skulle ha en stige akkurat der.
Hvis vi lar 1. Mosebok kapittel 28 komme til orde et lite øyeblikk: 10 Jakob drog fra Be’er-Sjeba og gav seg på veien til Karan. 11 Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove. 12 Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. 13 Da stod Herren foran ham og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. 14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. 15 Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg.»
Sitatet er interessant av to grunner, og vi begynner med den første: Jakob tok en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove. Steinen veide gode hundre og femti kilo. Hodeputen hans var altså skjebnesteinen som på en finurlig måte har funnet veien til Edinburgh og har gjennom århundrene blitt brukt ved kroningen av skotske konger. Skjebnesteinen, eller Putesteinen som den også kalles, er stoff nok til en hel Onsdagspihls, men etter en omflakkende tilværelse har den altså funnet roen på slottet i Edinburgh. Den andre grunnen er stigen i seg selv, som vi altså sto på toppen av da vi befant oss i Regent Road. Vi så riktignok ingen engler som gikk opp eller ned, men vi ble naturligvis nødt til å klatre ned for å se hva vi kunne finne, og der fant vi ingen verdens ting. På vei tilbake erfarte vi at det er langt tyngre å klatre opp stiger enn ned, men det var strengt tatt ingen overraskelse.
Andre skvett: The Highland Bagpipe. Edinburgh var godt forspent med sekkepipespillere, og som kartozoologer var vi mer opptatt av lærsekken enn av pipene. En sekkepipe består av én lærsekk og to eller flere piper. Den ene pipen er forsynt med lydhull, mens den andre gir en konstant tone, en såkalt bordunstemme. Lærsekken har den egenskapen at den er et luftreservoar som gjør det mulig for sekkepipespilleren å spille, selv når han eller hun må trekke pusten. Lærsekken har tradisjonelt blitt laget av skinn fra lokale dyr, som geiter, hunder, sauer og kyr, men i våre dager har også syntetiske stoffer som goretex blitt vanlig. For oss dyrevennlige kartozoologer er det naturligvis en god nyhet. Bortsett fra å være det skotske nasjonalinstrumentet, finnes det sekkepipetradisjoner mer eller mindre over hele verden, og i så forskjellige land som Irland, Sverige, Polen, Portugal, Tyrkia, Iran, Aserbajdsjan, Libya og Tunisia. Ja, selv i Norge skal det ha eksistert sekkepipetradisjoner, men nå har heavy metal og rap overtatt. Og siden vi først snakker om å overta, har også den elektroniske sekkepipen, såkalte «redpipes» gjort sitt inntog. Made in Germany. Og når det gjelder sekkepipefestivaler, er det ingen som overgår den årlige Edinburghfestivalen. Vår favoritt blant sekkespillegruppene er «Red Hot Chilli Pipers,» som har tatt instrumentet inn i moderne rock. Men bevares, jeg har ingenting imot «The Skye Boat Song» eller andre tradisjonelle melodier heller. Absolutt ikke.
Tredje skvett: Dog Cemetery, Edinburgh Castle. Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg fra barndommen, og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet, og at skeptikerne langt på vei har hatt rett. Har du sett én kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i det rommet, og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Det var først da jeg oppdaget den vesle hundekirkegården at jeg følte at jeg fikk noe igjen for den seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården var lett å overse fordi utsikten over Edinburgh tar pusten fra deg, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder. Hvis det var opp til oss kartozoologer skulle denne beskjedne perlen bli viet langt større oppmerksomhet, og det var nettopp denne som ga meg ideen om Onsdagspihlsen 14. februar 2018, der jeg tillot meg å påstå det var på høy tid å etablere en dyrekirkegård i Groruddalen også.
Fjerde og siste skvett: Johnston Terrace Wildlife Reserve. Skottlands minste naturreservat er en hage som måler bare sju hundre kvadratmeter, men her er det likevel plass til dam, en liten eng og en steinur. Beliggende godt skjult i hjertet av gamlebyen, i skyggen av slottet og et ørlite steinkast fra The Royal Mile – men det er nettopp slike steder jeg liker å lete meg fram til. Historien om hagen begynner med Sir Patrick Geddes (1854-1932) som lokaliserte grønne oaser i gamlebyen som kunne knytte innbyggerne tettere til naturen. Barn fra den nærliggende Castlehill School dyrket frukt og grønnsaker fram til andre verdenskrig. Da ble hagen dekket med betong som skulle være underlag for Nissen-hytter, og i årene etter krigen var den en populær lekeplass. I 1982 flyttet Scottish Wildlife Trust inn i nabolaget, og bestemte seg for å la hagen komme til heder og verdighet igjen. Og det må vi kunne si at de har klart, for i dag finner du arter som frosker, humler, sommerfugler, møll, hegre, rødstrupe, bokfink, grønnfink, blåmeis, kjøttmeis, svartrost, jernspurv, marianøkleblom, rød jonsokblom, kardeborre, engstorkenebb, ormehode og prestekrage i tillegg til trær som hassel, slåpetorn, hyll og rogn her. Alt i tjukkeste gamlebyen. Og naturligvis har zoologilæreren Geddes fått trappen her oppkalt etter seg: «Geddes’ Honour.»
Så: Når du i sommer vurderer om du skal stå i den køen til den attraksjonen, kanskje du heller skal spørre: Hva ville Espen Askeladd ha gjort?
