Hvis du ikke har lyst til at jeg ødelegger julestemningen for deg, anbefaler jeg at du like gjerne slutter å lese allerede her, for jeg har tenkt å fortelle sannheten om hvordan det egentlig gikk med oksen Ferdinand. Du vet, han som ikke ville slåss på tyrefekterarenaen, men som heller ville sitte under korkeika og lukte på blomstene, og som da han ble slept inn på stadion foretrakk å slikke blomstertatoveringen til matadoren. Du vet, den tegnefilmen som så mange av oss er vokst opp med på fjernsyn julaften.
Den romantiske framstillingen har ingenting med virkeligheten å gjøre. Med internett et tastetrykk unna har det blitt enkelt å finne ut hvordan kampen mellom Ferdinand og matadoren faktisk ville ha foregått. Og det er ikke noe som egner seg på fjernsynsskjermene julaften, for å si det sånn. Men i Spania sendes blodsporten direkte, og fjernsynskanalen TVE hevder at barn ikke har vondt av å se spansk kultur. Heldigvis finnes det soner i Spania som er fri for svineriet, så som Catalonia og Kanariøyene.
Slik ville det foregått i virkeligheten:
Tilskuerne, aficoniadoene, samlet seg på den sirkelformede arenaen. Stemningen var høy og forventningene spent til det ytterste. Kampen mellom matadoren og tyren Ferdinand hadde fylt benkeradene til siste sitteplass. Det hadde vært rift om billettene, og svartebørsen kunne tilby dem til mange ganger prisen, men aficoniadoene syntes det var vel verd pengene. De strømmet til arenaen, de jublet og vinket til hverandre. Mange hadde med seg barna, for tradisjonen var viktig å føre videre til de neste generasjonene.
Først kom capeadorene inn, de som skulle gjøre tyren Ferdinand rasende. Så kom picadorene, de som skulle stikke spydene sine inn i nakken til Ferdinand. Etter picadorene, bandarilloene. de som skulle kaste fargerike piler i kroppen hans. Og til slutt kom matadoren ikledd sin tradisjonelle drakt. Smale bukser, brodert jakke og hatt. Han bukket til publikum som hilste entusiastisk tilbake.
Ferdinand ble jaget inn på banen. Øynene hans hadde de smurt inn med vaselin slik at han ikke kunne se klart. Arenaen var tåkete og utydelig, og menneskene fremsto som uskarpe skygger. Ferdinand var forvirret. Publikum skrek. Capadorene jaget Ferdinand frem og tilbake på arenaen og frykten gjorde den store tyren rasende. Han brølte at han ville hjem, men ingen forsto hva han sa. Publikum jublet og kastet hattene sine i været. Viftet med flagg. Matadoren la opp sin strategi. Sin plan for det kommende drapet. Kaldt og overlagt. Picadorene red inn på sine polstrede hester. Hestene hadde skylapper for øynene slik at de ikke skulle kunne se Ferdinand. Hestene var livredde ham. Derfor hadde de også fått skåret over stemmebåndene slik at de ikke skulle kunne vrinske om hjelp og ødelegge den gode stemningen, hyggen og kosen på arenaen. Picadorene red inn til Ferdinand og stakk lansene sine inn i nakken på ham. En etter en, én lanse om gangen. Picadorene vekslet på å komme fra høyre og venstre, slik at lansene ble vridd frem og tilbake i nakken hans. Nakkemusklene ble slitt i stykker og Ferdinand klarte ikke å holde hodet løftet lenger. Klarte ikke å stange. Klarte ikke å forsvare seg. Blodet fosset fra den store kroppen og blodtapet gjorde ham utmattet. Bandarillosene kastet pilene sine i nakken hans, de også. Fargerike piler som ble sittende fast i mothakene, og gjorde alle bevegelser smertefulle. Fotografene var storfornøyde med motivet, slik fikk de flotte bilder. Så var det matadorens tur. Han lokket Ferdinand til seg med kappen sin, men hver gang Ferdinand kom bort til ham, sprang han til siden, og Ferdinand snudde seg etter. Hver bevegelse fikk Ferdinand til å brøle i smerte. Til slutt orket ikke Ferdinand mer. Hodet hans hang ned, han var ute av stand til å bevege det. Nakkemusklene var skåret over. Matadoren sto ansikt til ansikt med Ferdinand, hevet sverdet og stakk det brutalt inn mellom skulderbladene hans for å gjennombore hjertet. Men Ferdinand var en enorm tyr, og sverdet nådde ikke dypt nok inn i kroppen. Matadoren måtte bruke enda et sverd, og igjen ble Ferdinand tirret til å bevege seg fra side til side, og slik fikk Ferdinands egne bevegelser sverdene til å skjære opp lungene og innvollene hans. De nyslepne sverdene kuttet vevet i biter, og lungene fyltes med blod. Ferdinand gulpet, kastet opp, blodet rant ut av munnen på ham og ned på den gule sanden i arenaen. Rødt og gult, som fargene i det spanske flagget. Så døde Ferdinand langsomt av skadene.
Mens liket av Ferdinand ble slept ut av arenaen mottok matadoren publikums hyllest for sin tapperhet og sitt mot.
Sånn ville det vært.
Å kalle tyrefekting kultur er bullshit. Tyrefekting er tortur. Tyrefekting er middelaldersk. Dyr lever for sin egen skyld, aldri for å underholde mennesker. Når en konservativ nasjon som England har klart å kvitte seg med revejakta, bør Spania ta en kikk på kalenderen, de også. Det er snart 2014.
Tyrefekting er alene grunnen til at jeg har en pågående personlig boikottaksjon av Spania. Jeg drar aldri dit på ferie, jeg kjøper aldri spansk vin, jeg ser ikke på spansk fotball, jeg unngår alt jeg klarer av spanske produkter. Og jeg gir beng i om spanjolene ler av boikotten min, det viktigste er at det spiller en rolle for meg.
Men den dagen Spania forbyr tyrefekting skal jeg sporenstreks bestille flybillett til Barcelona. Ha en god jul!
