Jeg gruer meg alltid til våren. Like sikkert som at bikkjemøkka dukker opp av snøen, like sikkert er det at kondomkledde syklister innleder terrorsesongen på gangveier og fortau.
Jeg tilhører den mest fredløse gruppen i byen. Vi som er jaget, samme hvor vi viser oss. Vi som er helt uten rettigheter. Vi som kan hakkes på av alle andre. Vi som ikke har et eneste trygt sted i hele byen. Nei, jeg snakker verken om rusmisbrukere eller om rumenske tiggere. Jeg snakker om oss fotgjengere. Nå som alle mannfolk i førtiårskrisa ikler seg kondomdraktene sine og kaster seg ut i trafikken med seksten gear forover og ingen bremser er det livsfarlig for oss tofotinger å bevege oss utendørs. Det finnes ikke ett eneste sted vi kan gå som er trygt for denne gjengen nådeløse terrorister.
«Se deg for hvor du går, for hælvete!»
Jeg har sluttet å gå til t-banen, for på gangveien dit kommer sykkelterroristene bakfra i hundre kilometer i timen, stående og tråkke alt de orker mens de kjører sikk-sakk mellom små unger og gamle damer med stokk. Uten et pling sneier de oss fotgjengere med minst mulig margin og påfører oss hjerteinfarkt, slag og sjokk, traumatiske lidelser og nær-døden-opplevelser. Det går så unger skvetter og gamle damer kastes inn i berberishekkene.
Fortau, gangveier og grøntarealer var en gang områder der vi kunne la ungene våre tasse av sted, men i dag er vi blitt nødt til å tviholde på dem hvis vi vil ha dem levende med oss hjem. Vikeplikt? Ha! Det er det ingenting som heter, for her handler det om én eneste ting: Forkjørsrett! De kjører rett på, samma hvem de støter på!
Jeg har noen ganger forsøkt å nevne at enkel bruk av ringeklokka kan være på sin plass, men blir snarere møtt med påstander som «Hørte du ikke at det skreik i bremsene, for faen?» Jeg ble nesten kjørt i hjel av en bøling villmenn fra sykkelklubben Rye og forsøkte å nevne ringeklokke også for dem, men ble bare møtt av gapskratt og hånflir. Ringeklokke? Ikke vær idiot! Ringeklokke er dølt! Ringeklokke er for pyser! Ringeklokke er for mammadalter! Tøffe gutter bruker ikke ringeklokke! Ingen kondomsyklist med respekt for seg selv har ringeklokke. Det spiller heller ingen rolle om sykkelen skal ha ringeklokke for å være i forskriftsmessig stand. Dessuten skal sykkelen være så lett som mulig, og da representerer ringeklokka uønsket vekt. Vet du hva en ringeklokke veier? Kanskje ti gram! Ingen, og det gjelder også Politiet, skal få lov til å fortelle en terrorsyklist hva han skal og må og kan. Det bestemmer han selv. Rødt lys? Fotgjengerfelt? Ikke narr ham til å le. Unna vei! Tjukk og brei! Hele gata fløtter seg!
Gangveiene er helt overtatt av terrorsyklistene, og det eneste som er igjen er ordet, men snart er glemselens slør trukket over det også. Det er bare et tidsspørsmål før vi får den første dødsulykken forårsaket av en villmann med karbonramme mellom spekeskinkene, eller den første front-mot-front-ulykken mellom to slike bajaser.
De elektriske terroristene
Med el-syklene har vi fått en helt ny gruppe terrorister, nemlig de som aldri syklet før, som ikke har filla peiling på trafikkregler, som ikke aner hvilken arm de har klokka på og som synes det er kjempemorsomt at det går unna i hundre. Ja, det går så mye fortere enn deres biologiske evne til å oppfatte hastighet at de har mer enn nok med å holde seg fast i styret for ikke å ramle av. Den verste gruppen her er kvinner i førtiårskrisa som ennå ikke har blitt nyfrelste kvakksalvere som selger helbredende slankepulver av oppmalte hjørnetenner fra havabbor. Heller ikke disse terroristene har bremser eller ringeklokke, de stirrer bare rett forover og håper det går bra der de freser forbi så fotgjengere i alle aldre skvetter sideveis. De sykler, akkurat slik som de kjører bil, satser på at de andre trafikantene avverger ulykkene. Redd seg den som kan!
Det er ikke noe bedre i marka
Jeg er så gammel at jeg huske det gikk an å gå på tur i marka. På beina. Flytte den ene foten foran den andre, og gjenta disse bevegelsene til jeg var framme ved målet. Det går ikke lenger, for nå har kondomterroristene inntatt marka også. Når du minst aner det kommer en av dem i rasende fart, liggende med trynet flatt mot styret for å redusere luftmotstanden, kanskje på høyre side av veien, kanskje på venstre. Det kommer helt an på hvor det er humper, hull og løs grus. Kanskje kommer han alene, kanskje kommer det flokk kamikazesyklister, fem eller tjue i bredden. Fartsgrensa på 30 kilometer i timen driter de flatt i, for de skal fram fortest mulig. Og med realtime oppdatering på sykkelcomputeren vet de hele tiden om de ligger et tidels sekund eller to etter skjema i jakten på ny personlig rekord ned fra Lilloseter, og må de bremse er hele økta ødelagt. Da er nederlaget et faktum. Tenk å komme fire tidels sekund for sent hjem!
Lenge kunne vi i det minste gå på de blåmerkete stiene, men nå er vi fritt vilt også her. Terroristene har fått seg heldempede karbonsykler og marka har blitt en eneste diger velodrom. Da skal ingen tullinger til fots komme i veien! Terrengsyklistene flytter seg ikke sideveis på tørre møkka, men til gjengjeld sørger de for at stiene blir kilometerlange bunnløse gjørmebad.
Og sist vinter, da terroristene fikk seg fatbike, ble det farlig i skiløypa også. Smårollinger som tappert forsøkte å holde balansen på plankene ble meid ned av smørefrie syklister med hjul så brede som trykkvalser. Løype!
Det hjalp ikke med nytt byråd
Tvert i mot. Det rødgrønne byrådet er noe av det verste som har hendt oss fotgjengere, for nå er terrorsyklistene opphøyet til guder og løsningen på alle fremtidsproblemer. Ny trafikkvekst skal tas med sykler, og nåde den tullingen som bruker beina til noe annet enn å tråkke på pedaler.
Den nye overklassen er kledd i klovnedrakt og med bleie i rompa, med en spiss og fjollete hjelm på hodet og med en slags briller som får dem til å ligne en forstørret kakerlakk. Den nye adelen har carte blanche til å fare fram som det passer dem. Med velsignelse fra byrådslederen og hans kumpaner.
Min sympati er hos de svake
La det ikke være tvil om at min sympati er hos de svakeste, hos ungene, hos de gamle, hos de som lufter hundene sine og alle de andre som vi før kalte myke trafikanter, men som i dag har blitt samfunnets pariakaste. Dette er de modigste av oss, de setter helsa på spill hver eneste dag de våger seg ut på et fortau eller en gangvei. Så tilgi meg for at jeg ikke viser medfølelse når en terrorklovn setter forhjulet i trikkeskinna og går på trynet i asfalten.
Det finnes bare én utvei
Og det er å forflytte seg i en stor, feit SUV. Et digert monster av et firehjulsdrevet metallbur med turbo og direkte bensininnsprøytning er det eneste sikre stedet i trafikken nå som terroristene herjer. Sånn at hvis jeg blir påkjørt av en kondomsyklist, er jeg likevel størst. Og sterkest.
