Forfatterskap er et risikoyrke!
Når vi snakker om risikoyrker, snakker vi gjerne om nordsjødykkere, fiskere, bygningsarbeidere, brannmenn og den slags. Få, om noen, tenker at forfattere også kan være en utsatt gruppe, til tross for at vi bare sitter ved et skrivebord og taster i vei på en skrivefjøl. Hvordan kan det være farlig? kan du spørre. Vel, det skal jeg forklare.
Jeg lovet i Onsdagspihlsen 20. august i år å fortelle om et av de mange halsbrekkende eventyrene Tor Åge Bringsværd, heretter bare kalt Tor Åge, og jeg har opplevd sammen. Og at Onsdagspihls nummer 300 vil være en utmerket anledning til å fortelle om denne historien samtidig som vi minnes Tor Åge, en av Norges kjæreste og mest leste forfattere. Akkurat denne tildragelsen inntraff i Thomas Heftyes gate på Frogner, en tidlig høstdag i 2003. Historien har til nå vært ukjent.
Kartozoologi er et fag som begynte med Tor Åges bok «Samtaler med svart hund» fra 2003 der han gjenga en artikkel han hadde i Gateavisa i 1973. I denne artikkelen viste han at det midt i Reykjavik fantes omrisset av en fisk, noe som var ganske pussig, ettersom torskekrigen mellom England og Island pågikk på den tiden. I boka spurte han om det tilfeldigvis skulle finnes noen andre lesere som også var glade i kart, og om de skulle ha lyst til å leke med ham. Ettersom jeg drev med orientering i yngre dager og hadde lest alt Tor Åge hadde skrevet siden han debuterte i 1967, følte jeg at jeg hadde en viss rett til å besvare spørsmålet. Jeg fant fram bykartet og oppdaget etter å ha søkt en stund, omrisset av en terrier på Frogner. Denne sendte jeg til Tor Åge, og få dager senere fikk jeg brev i postkassa. E-post var ennå ganske uvanlig, så dette gikk med sneglepost, som det ble kalt. I tillegg til meg, hadde Eilert Sundt (den tredje) sendt inn en dalahest i rådhusstrøket. For å gjøre en lang historie kort, vi tre møttes på kafeen Apotheket torsdag 19. juni 2003 klokken 16.30, hvor vi etablerte Norsk Kartozoologisk Forening og utnevnte oss selv til generalsekretærer. Vi vedtok samtidig at ethvert møte oss imellom heretter skulle omtales som generalforsamlinger og at vi ikke ville ha flere medlemmer. Flere medlemmer ville bare bety organisering og byråkrati, og var det noe vi hatet, så var det organisering og byråkrati. Vi skulle leke, ikke være byråkrater. Byråkrater har landet nok av, som kjent. Et godt eksempel på nettopp dette, var at kafeen Apotheket kort tid før vårt møte hadde fått beskjed om at den ikke kunne hete Apotheket, selv om den holdt til i et gammelt apoteklokale, derav navnet, fordi folk kunne forveksle kafeen med et apotek, utrolig nok. Dette er jo en helt vanlig forveksling. Jeg tar feil stadig vekk av apoteker og kafeer, så like som de er. Følgelig byttet kafeen navn til Tekehtopa, som ble Apotheket når du leste det i speilene på veggene.
Vår første prosjekt var å skrive «Håndbok i kartozoologi», en innføring i et fag vi ennå ikke var sikre på hva innebar. Det var således grunnforskning vi bega oss i gang med, og for å skaffe oss erfaring begynte vi med tre kartozoologiske ekspedisjoner i Oslo: Den ringnesete dalahesten til Eilert, det politiske sprettnesehornet til Tor Åge og min frognerske riesenterrier. Og det var under utforskning av den frognerske riesenterrieren at vi ble utsatt for episoder som forteller hvor risikabelt forfatteryrket kan være.
Men aller først en kort forklaring. Hensikten er altså å finne omrisset av et dyr i et bykart. Deretter skal dette omrisset utforskes, en vandring vi etter hvert kalte kontur. Eilert, som var den eneste av oss som hadde doktorgrad på det tidspunktet, definerte kartozoologi som studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng. Vi studerte med andre ord den frognerske riesenterrier for om mulig oppdage en frognersk riesenterrier.
Den første tildragelsen fant sted i Bygdøy allé der en dalmatiner kom snusende nedover. Den fant oss fullstendig uinteressante, og stoppet ikke engang for å finne ut hva slags mennesker som beveget seg ned i hundens øyenhøyde. Farer kan dukke opp når du minst venter det, og da vi spurte hundens kvinnelige eier om vi fikk lov til å fotografere den, svarte hun positivt og la til, nærmest i en uskyldig bisetning at «Vi er forresten begge single.» Snaren var lagt ut, og det var om å gjøre å ikke tråkke i den. En feil betoning, en liten tvetydighet, og du kunne finne deg øverst på en gardintrapp i en tomroms leilighet i Balders gate for å skifte en lyspære. Vi slapp heldigvis uskadd fra det.
Den neste tildragelsen fant sted i Thomas Heftyes gate, der jeg oppdaget et skilt på en port. «Hunden er løs», sto det, og ettersom det kunne tyde på at riesenterrieren hadde stukket hjemmefra, måtte vi naturligvis dokumentere dette for ettertiden. Et stykke oppe i Thomas Heftyes gate traff vi en hyggelig dame fra den ungarske ambassaden som vi snakket med en stund, og kort tid etter at hun hadde forlatt oss, kom to politikonstabler syklende i rasende fart på hver sin uniformerte polititråsykkel. «Det var rart», tenkte vi, men vi hadde knapt rukket å tenke tanken, før det kom en politibil med to mann ombord i minst like rasende fart, med blålys, men uten sirener. Noen minutter senere kom både bilen og syklistene tilbake, denne gang i et betydelig langsommere tempo. Vi fortsatte vårt kartozoologiske studie av Thomas Heftyes gate, og var bare kommet et par husnummer lenger opp i gaten da to nye politikonstabler kom syklende i rasende fart på hver sin uniformerte polititråsykkel, og deretter en politibil med to mann ombord i minst like rasende fart. «Det var enda rarere», tenkte vi, og vi hadde knapt tenkt tanken ferdig, da de kom tilbake i et betydelig langsommere tempo. Syklistene passerte, mens bilen stoppet ved siden av oss, den ene politikonstabelen sveivet ned vinduet og lurte på om vi hadde sett en gjeng pøbler i området. «Nei», kunne vi fortelle, det hadde vi ikke, for vi hadde vært i gaten i en halvtime minst, og ikke sett andre enn damen fra den ungarske ambassaden.
I dette øyeblikk gikk det opp for politiet at det var oss de var på jakt etter, og vi ble umiddelbart avkrevd legitimasjon. Det var litt så som så med det, men jeg hadde førerkort og Eilert bankkort, mens Tor Åge hadde ingen av delene. Dette fant politiet mistenkelig, så jeg skyndte meg å fortelle at det var selveste Tor Åge Bringsværd. Politiet så uforstående på meg. Bringsværd? «Ja, forfatteren?» forsøkte jeg, og nevnte Ruffen, Karsten og Petra, Helmer og Sigurdson, men det ringte ingen bjeller hos lovens lange arm. Heldigvis hadde Tor Åge med seg en av bøkene sine, der han var avbildet på omslaget, og dette godtok konstablene som gyldig legitimasjon under tvil. Deretter forsvant de. Tor Åge pustet lettet ut. Han var sikker på at jeg hadde reddet ham fra flere uker på glattcelle med vann og brød. Og han som var så glad i mat.
Ved åttetiden den kvelden ringte telefonen, og en brysk stemme presenterte seg som konstabel ved Majorstua politistasjon, og spurte om jeg var den Roger Pihl som tidligere samme dag hadde blitt stoppet av en patrulje i Thomas Heftyes gate. Jeg måtte medgi at dette stemte med virkeligheten, hvorpå jeg umiddelbart fikk beskjed om å innfinne meg på stasjonen for å slette bildene, eller bli politianmeldt. Underlig, tenkte jeg, ettersom jeg bare hadde fotografert på offentlig gate, men fordi jeg ikke hadde lyst på en anmeldelse, innfant jeg meg på Majorstua politistasjon. Her møtte jeg konstabelen som var langt hyggeligere enn da han ringte meg, og han forklarte at jeg måtte slette ett bilde. «Ett?» spurte jeg, hvilket han bekreftet. Jeg foreslo at jeg kunne slette et uskarpt bilde av en gråspurv, og det var greit. Så grep han telefonen, slo et nummer, og forklarte til vedkommende i den andre enden at fotografen befant seg på politistasjonen og at han hadde bevitnet at fotografen hadde slettet bildene og at saken var i orden og avsluttet.
Etter at han hadde lagt på, beklaget han at han hadde vært brysk i samtalen med meg, men han hadde hatt denne ukjente personen til stede ved skranken under samtalen, så han hadde ikke hatt noe valg. Jeg var med andre ord fri til å gå, men jeg var bare nødt til å spørre om det virkelig var tilstrekkelig å slette ett uskarpt bilde av en gråspurv? Og at jeg måtte ta turen helt fra østkanten av byen bare for det? «Ja, du vet, det finnes én lov de fleste i samfunnet, og så finnes det en annen lov for noen andre», svarte han. Jeg spurte også om jeg virkelig hadde blitt anmeldt dersom jeg ikke møtte opp for å slette spurvebildet, og det kunne han bekrefte at jeg ville blitt. Underforstått; det bodde et kasus i Thomas Heftyes gate som åpenbart hadde makt til å utkalle politiet bare ved synet av tre middelaldrende forfattere som tasset gatelangs for å studere dyrelivet.
Jeg skulle like å ha sett en gammel dame på Grorud klare å skremme ut to patruljer fra Oslo Øst politistasjon i Nedre Kalbakkvei bare fordi hun hadde sett tre middelaldrende herrer med kamera gå forbi porten hennes.
